Portal til Frelse

Mens Josva var i nærheten av Jeriko, hendte det en gang da han så opp, at han fikk øye på en mann som stod rett foran ham med løftet sverd i hånden. Da gikk Josva bort til ham og spurte: ”Er du en av våre, eller hører du til fienden?” Mannen svarte: ”Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.” (Josva 5,13-14)

Josva hadde fått et oppdrag. Han skulle innta Jeriko og lede folket inn. Men foran ham stod en sterk mur, og i landet bodde sju mektige folkeslag. Men han hadde tillit til høvdingen over Herrens hær. Den samme høvding har vi med oss og over oss i dag, og hans løfter har ikke endret seg en tøddel. Han kalles Immanuel – Gud med oss!

Av og til møter vi også ”murer” og onde fiender som vil sperre veien. Da sier høvdingen:      ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.” (Matt.11,28)

Vi mennesker har heller ikke forandret oss. Vi ønsker at Gud skal tjene oss og våre interesser. Slik er ikke Gud. En høvding skal ikke bare hjelpe og beseire fiender. Han vil også lede og styre sitt folk. Og det er ikke slik at han vil gi oss litt hjelp her og litt hjelp der. Han har en overordnet plan for sitt folk. Han spør: Vil du akseptere mitt førerskap? Og med en slik fører har vi ingen grunn til å være redde og motløse. Vi frykter ofte murens styrke og de mange uovervinnelige hindringer som kommer i vår vei. Da skal vi huske at høvdingen over Herrens hær har makt over alle verdens demoner og onde krefter. Og det avgjørende slaget har han allerede vunnet da han beseiret djevelen ved sin død og oppstandelse og gav oss del i sitt evige rike!

Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Da sa han til dem: ”Kongene er herrer over sine folk, og de som hersker over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords eller den som varter opp? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere. (Luk.22,24-27)

Hvorfor feirer vi olsok? Er vi ikke bare med på å holde ved like nasjonalromantikk og folkereligiøsitet når vi på denne måten minnes en gammel kriger, en konge som brukte våpenmakt for å fremme sin sak. Det som skjedde 22. juli, er en skremmende påminning om en meningsløs og livsfarlig kobling mellom voldsbruk og kristendom. Den som kjenner Skriften – og den som vet hvem Jesus er – vet at en slik forbindelse er like umulig som å forene ild og vann!

Men hvorfor olsok? Vi må kunne slå fast at Olav den hellige er et eksempel på en stor skikkelse i vår kirkes historie. Han hadde møtt Kvite-Krist og hadde selv et brennende ønske om at tro og lys skulle seire over hedenskap og mørke. Og selv om det var bygd kirker i Norge lenge før Olavs tid, vet vi at kristendommen for alvor fikk fotfeste i landet vårt etter år 1030.

Likevel – olsok må ikke feires for å ære et menneske. Alt er egentlig snudd på hodet i Guds rike. ”Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener.”   Olav tapte, falt og døde, men den sak han kjempet for, vant seier. På den måten kan vi kanskje si at kongen var et blekt bilde av Den Største i vår Kirke. Jesus seiret ved å dø i det avgjørende slaget. Men nettopp gjennom fornedrelsen på Golgata, vant Kristus seier!

Døperen Johannes taler om Jesus og sier: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Mange mennesker i dag synes det er greit å ha Jesus som ideal, visdomslærer eller moralsk forbilde. Men den Jesus vi møter i Bibelen, vil være noe mer for oss. For så høyt har Gud elsket verden at at gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”(Joh.3,16) Jesus blir størst for deg når han blir din Frelser. Men da må du først bli liten.

Det som skulle falle på Stiklestad i 1030, var den gamle rettsorden og moral – med blodhevn og slaveri. Det var et ideal å være sterk og vise mot. Det var viktig å hevde sin ære og ha tro på egen kraft og dyktighet. Det som skulle vokse, var å vise mildhet og barmhjertighet mot de små og svake. Det var også tanken om alles likeverd. Det skulle ikke lenger være forskjell på træll og fri. Jesus Kristus forkynner en nådig Gud, men han ber oss samtidig være nådige mot hverandre.

Dypest sett blir jeg aldri mindre enn det jeg er når jeg bøyer kne ved nattverdbordet for å motta Herrens legeme og blod. Da må jeg bekjenne at jeg ikke strekker til, at jeg ikke makter å finne en nådig Gud ved egen hjelp. Men så får jeg åpne min munn og smake at Herren er god. Og så vet jeg at jeg på tross av min litenhet og ringhet har del i kraften av Jesu oppstandelse!