Portal til Frelse

Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er. (1.Joh.3,2)

Bruker vi bare tanker og forstand, kan det se ut til at vi har vår tilmålte tid på jorda – før vi dør og legges i grav. Livet består av oppturer og nedturer, men så er det slutt. Slik vil det være for den som er uten Gud og uten håp i verden. Den som tror på Jesus, har et helt annet perspektiv. Bak død og grav skal det bli åpenbart hva vi skal bli. Vi skal se Jesus, og vi skal bli ham lik!

Vi kan her nede bare ane hva det vil si å bli Jesus lik. De første mennesker mistet fullkommenheten i syndefallet. Gud vil gjenopprette sitt bilde i oss når vi møter Jesus.

Hva vil det si? Alt blir nytt: Vi vil for evig være gode og hellige. Vår kropp vil ikke lenger være plaget av syndige lyster – og heller ikke av sykdom og svakhet. Vi tenker kanskje tilbake på motgang og prøvelser vi møtte i dette livet. Men da vil vi se at også dette måtte Gud sende oss for at vi skulle bli bevart i troen.

Ja, engang mine øyne skal se Kongen i hans prakt;
få tilbe i hans tempelhall hans nåde og hans makt.
I et krystallklart hav av lys forsvinner tidens natt og gys,
forvandlet blir hver gåte her til lovsangsjubel der.
(Karl Marthinussen)

Kjærlighet er et ord som ofte er brukt – og misbrukt. Vår kjærlighet til Gud og mennesker kan i perioder være sterk og ekte, men så vet vi at den også er sårbar og ufulkommen. I Efeserbrevet leser vi om Guds kjærlighet til oss – Agape.

Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. (Ef.3,17-19)

• Hvor bred er Kristi kjærlighet? Jo, den omfatter alle mennesker på den vide jord, av alle folkeslag og stammer. Derfor er vi kalt til å drive misjon.
• Hvor lang er Kristi kjærlighet? Den er fra evighet til evighet. Gud elsket oss først, står det, og han elsket oss med en evig kjærlighet. «Hitinntil Herren har hjulpe så vel», synger vi i en gammel sang. Og vi kan ha visshet om at den samme sangen kan vi synge på vår siste dag. For Guds løfter står fast til evig tid.
• Hvor høy er Kristi kjærlighet? Det står i en av salmene i Bibelen at Guds kjærlighet rekker til himlene. Vår jordiske kjærlighet er flyktig og uviss, og den blekner i forhold til den sanne og ekte kjærlighet som har sin rot i Jesus Kristus. Som det står: Kristi kjærlighet er mer enn noen kan fatte.
• Hvor dyp er Kristi kjærlighet? Om det er sant at Gud bor i det høye og hellige, er det like sant at han bor hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Ingen synd er så stor at den kan skille deg fra Guds kjærlighet.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10)

I dag opplever vi at verdenssituasjonen er preget av frykt, frykt for terror og frykt for krig som kanskje før eller siden vil berøre alle.

1. Vi må innrømme at mange av oss er redde for mennesker – redde for hva andre kan påføre oss av skade og ulykke.
2. Men denne frykten gjelder også det åndelige liv, evighetslivet. Kanskje frykten for andre mennesker er den viktigste grunnen til at de fleste holder seg borte fra Gud hele livet. Hva vil de andre si? Hvordan vil kamerater og familie reagere dersom jeg blir en kristen?
3. Men hva med oss som bekjenner troen? Er det ikke slik at vår feighet er en hindring for veksten i Guds rike? Vår tro kan være sterk og ekte, og vi har et brennende ønske om at de ufrelste må komme til tro, men frykten for mennesker gjør oss kraftløse.

I Guds ord leser vi at vi ikke skal frykte, bare tro, og Bibelen inneholder utallige vers som handler om at vi skal være trygge. Som troende er vi likevel ikke fritatt for frykt, men denne frykten skal ha en annen retning.

• I 2.Kor.5,11 leser vi: Fordi vi kjenner frykten for Herren, prøver vi å overbevise mennesker, mens vårt liv ligger åpent for Gud.

Josef kan lære oss noe om den rette frykt. Da han ble fristet, svarte han: Hvordan skulle jeg gjøre denne store ondskap og synde mot Gud? Dette er ikke trellens frykt, men barnets. Vi er redde for å såre vår himmelske Far.

Han som ga oss barnekåret, kalte oss til å gå ut og forkynne evangeliet for alle folkeslag. Når misjonsorganisasjonene mangler penger og arbeidet stagnerer mange steder, skyldes det kanskje vår mangel på gudsfrykt. Det vi kaller trygghet, er kanskje egentlig sløvhet.

Vi er kanskje få, men vi er samtidig priviligerte. Det står at Han har helliget oss – skilt oss ut fra verden og satt oss inn i sin tjeneste. Han har ingen andre han kan bruke.

(Publisert i 2010)

”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde,” synger vi i en kjent salme. I vår tid ser det ut til at mange ønsker å lage seg en gud som kan plasseres i baklomma dersom det skulle være nødvendig – en gud vi kan rope til i nød – en gud vi kan be til om hell og lykke – en gud vi kan forstå og forklare. Derfor er det mange som kan si at de tror på Gud, og kanskje de vil kalle seg kristne også, men kirker og bedehus holder de seg langt unna. Hvorfor? Det kan være mange grunner til det. Kanskje noen opplever at forsamlingen på hjemstedet er lite inkluderende. Eller det kan være maktmennesker som støter søkende mennesker bort. Selv om vi kan forklare og forstå, må vi ikke glemme at troslivet trenger fellesskap. Vi trenger noen å be sammen med og noen å samtale med. Vi trenger å høre kristen forkynnelse. Da vil vi også oppdage at Bibelen forteller om en Gud med stor G, en Gud uten forandring eller skiftende skygge, en Gud som er den samme om så alle mennesker skulle være utslettet.

I Salme 139,1-6+11-12 leser vi:

Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du om det,
langt bortefra merker du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
—
Sier jeg: ”La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt”,
så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.

Gud ransaker meg og kjenner meg og merker alle mine tanker. Det er en Gud jeg ikke kan rømme fra. For en som ikke tror, er dette en skremmende tekst. Men for den som har lært å lese salmene i Det gamle testamente i lys av evangeliet, er dette et budskap med trøst og oppmuntring.

Mange har prøvd å rømme fra Gud. De har sluttet å be, og Bibelen står ubrukt i hylla. Bedehus og kirke oppsøker de aldri. Men Gud er der likevel, og synder og svik er ikke skjult for Den Allmektige. Så kommer kanskje de vanskelige tankene i nattetimene. En ser tilbake med skam og framover med frykt. Det finnes ikke noe mørke som kan stenge Guds lys ute. Og selv om dette lyset først kommer for å avsløre – er Guds innerste ønske at det skal peke på Ham som er Lyset, Jesus Kristus – Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære Sannheten å kjenne!

Vi må i sannhet si at ”dette er for underfullt til å skjønne og så høyt at vi ikke kan fatte det”. Men så vet vi at dette er vårt eneste håp for tid og evighet!

”Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike!

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine!» (Joh.21,15-17)

En eksamen er ofte en alvorlig sak for mange. Jeg husker for min egen del at jeg ofte gruet meg. Hadde jeg forberedt meg godt nok?

I dette avsnittet er det Peters tur. Han fikk et alvorlig spørsmål: «Elsker du meg?» Og Peter var ikke i tvil: «Du vet at jeg har det kjær!» Men spørsmålet kom igjen to ganger til. Peter skulle ikke slippe med et lettkjøpt svar. Han skulle tvinges til å granske dypt i sitt indre. «Er det sant det du sier?»

Han hadde jo ikke akkurat gitt bevis på det den mørke natten i øversteprestens gård da han bannet på at han ikke kjente Jesus. Jeg kan tenke meg at denne hendelsen står skremmende klar i Peters bevissthet når han nå er oppe til eksamen. Men fra dypet av hans sjel stiger likevel ropet: «Du vet alt, Herre. Du vet at jeg har deg kjær!»

Så har Peter gjennom sin eksamen lært to ting:

1. Han hadde ingen andre han kunne gå til enn Guds Hellige, han som har det evige livs ord.
2. Selv om han hadde sviktet, kunne han likevel bli brukt av Jesus.

På en vanlig skole er det av og til noen som stryker til eksamen. Da kan de gå om igjen og prøve på nytt neste år.

Denne muligheten har vi også i «nådeskolen» – og takk og lov for det! Det er likevel en avgjørende forskjell: Det er ikke en viss grad av prektighet og gode gjerninger som avgjør eksamensresultatet, for her kommer vi alle til kort. Vi trenger heller ikke bevise at vår kjærlighet til Jesus er sann og ekte. Grunnlaget vil alltid være Guds kjærlighet til oss. Han vil tilgi, og han vil bruke oss – på tross av våre svik og nederlag.

Da han så folkemengden, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt.9,36-38)

Hva slags mennesker var det Jesus så i folkemengden? Vi leser at Jesus helbredet en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og han oppvekte fra døden synagogeforstanderens datter. To blinde i mengden ropte til Davids sønn at han måtte forbarme seg over dem, og Jesus ga dem synet tilbake.

Kanskje er det disse ytre hendelsene vi husker best fra Bibelen. Men Jesus så noe mye mer og noe som var langt mer alvorlig. Han så hvor forkomne og hjelpeløse de var – også på innsiden.

Det er ikke tilfeldig at Jesus bruker høsten som et bilde når han vil forklare sitt budskap. Høsttiden i Israel inntreffer i mai. Da modner kornet som en eksplosjon og må høstes nesten på dagen. Alle må gå mann av huse.

«Arbeiderne er få», sier Jesus, og da gjelder det en annen høst, høsten til Guds rike. Vi hører beretninger fra Asia og Afrika om tusener av mennesker som søker Gud og lengter etter å finne veien til frelse. Men arbeiderne er få. Også her hjemme er det mange som vet at det de mangler i sitt liv, er samfunn med Gud gjennom troen på Jesus. Men hvor er hyrdene?

Jesus ser også i dag ut over folkemengden. Rundt oss finnes det mennesker – kanskje i det skjulte – som er modne for å høre evangeliet. Guds Ånd drar dem. Men uten kristne som er villige til å være hyrder og veiledere, kommer de ikke videre.

På den store dagen må hvert enkelt mennesker stå til regnskap for sitt liv og sitt forhold til Jesus Kristus. Men vi som kaller oss hans etterfølgere, må ikke slå oss til ro. Vi må be høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Og vi må selv være villige til å gå når han kaller oss!

Derfor, gjetere, hør Herrens ord! Så sant jeg lever, sier Herren Gud: Sannelig, sauene mine er blitt til bytte og til føde for allslags villdyr, for de har ingen gjeter. Gjeterne mine spurte ikke etter sauene. De gjette seg selv, ikke sauene mine. Derfor, gjetere, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud: Se, jeg kommer mot gjeterne og krever dem til regnskap for sauene mine. (Esek.34,7-10a)

(Publisert i 2010)

Jeg vil starte med et spørsmål som jeg ikke har svar på. Jeg tror svaret ligger gjemt hos Gud.

I hvert land, i hver bygd og i de fleste familier er det bare et lite mindretall som blir Jesu etterfølgere. Selv om mange har hørt den samme forkynnelsen og er blitt påvirket av det samme miljøet, ser vi altså at de fleste vender Gud ryggen. Hvorfor er det slik?

Spør noen som står utenfor. ”Dere kristne tror dere er bedre enn andre. Dere er hyklere og selvgode” Om vi ikke har hørt det ordrett på den måten, tror jeg mange tenker slik.

Kanskje dette er en teknikk folk bruker for å komme seg unna et ubehagelig kall. Eller kanskje det skyldes uvitenhet. Når jeg har hørt troende som vitner, er det aldri sin egen fortreffelighet eller godhet de snakker om. Snarere tvert imot. Det er nettopp fordi vi ikke strekker til, at vi trenger en fullkommen Frelser.

Og frelseshistorien, slik vi finner den i Guds Ord, er vel en sammenhengende fortelling om Guds kall til svake og udugelige mennesker. Den svikefulle Jakob, Moses, som ikke kunne tale, David som var den yngste i søskenflokken – og som misbrukte sin makt ved å sende Uriah i døden for å få Batseba, Maria, den fattige og ulærde ungjenta og – ikke minst – forfølgeren Paulus. Det var Gud som kalte alle disse. Han bad ikke om dugelighet, men om lydighet.

Brødre, skrev Paulus. Tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt: Ikke mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt og av fornem ætt. Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. (1.Kor.1,26-29)

Jeg synes det er befriende at Bibelen ikke består av glansbilder og solskinnshistorier. Guds Ord er realistisk og forteller sannheten om oss mennesker. Og Paulus er vel det beste eksempel på at Gud kaller på tvers av våre forutsetninger. Han spottet, forfulgte og brukte vold, og de kristne så på Paulus som den største hindring for vekst i Guds rike. Så var det nettopp denne mannen Gud ønsket å bruke.

Og hva gikk oppdraget ut på? Vi finner en god utgave av ”den lille bibel” i 1.Tim.1,15:

Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Her finner vi evangeliet i et nøtteskall: I forhold til Gud er det ingen av oss som holder mål – vi er syndere på vei mot fortapelsen. Men Jesus kom for å frelse, og selv den største synder finner nåde hos Gud.

Etter omvendelsen brukte Paulus all sin tid og alle sine krefter til å kunngjøre denne fantastiske sannhet til mennesker som kom i hans vei. Så er misjonsoppdraget det samme i dag. Det er en nåde at nettopp du og jeg fikk ta imot frelsen i troen på Jesus. Så er det en like stor nåde at Gud ønsker å bruke oss for at evangeliet skal bli kunngjort for folkeslagene.

Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. (Ef.2,20-22)

Hjørnesteinen var i gammel tid den viktigste steinen i grunnmuren. Den holdt muren sammen, og etter denne steinen ble de andre steinene regulert og plassert.

Paulus bruker dette som et bilde på en livslov i Guds rike: Uten hjørnesteinen raser byggverket sammen. Derfor må vi aldri rokke ved det budskapet Jesus forkynner i sitt ord. Og vi må også holde fast på det han formidler gjennom sine apostler – også Paulus!

Og det er egentlig et merkelig byggverk Paulus beskriver i Efeserbrevet. Hele bygningen – med steiner fra alle verdens land og ulike tidsepoker – blir holdt sammen så den vokser til et hellig tempel i Herren. En slik bolig vil Gud ha.

Og ikke nok med det: Den enkelte av Jesu etterfølgere blir  bygd opp til en bolig for Gud i Ånden! Tenker vi på hvor stort dette er? Den allmektige, levende Gud vil flytte inn i oss og bo her. Han kommer ikke som en tilfeldig leieboer som snart flytter ut. Nei, han ønsker en fast og varig adresse!

Hvor bor Gud? Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig. Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. (Jes.57,15a)

Først publisert i 2010.

”La oss leve livet!” er det mange som sier. Og da er tanken at vi må få mest mulig ut av livet mellom vogge og grav: Fornøyelser, nytelse, rikdom og lykke. Og mange kan leve et godt liv på den måten. Men før eller seinere kommer det en ”blåmandag”. Og da er det bare sprukne brønner å finne.

Jesus tilbyr oss en brønn med levende vann. Han vil gi oss livet med stor L! Og hva er det?
La meg forklare med et bilde: Da jeg underviste elevene mine i skriftforming, var jeg veldig klar på retningen i skriveprosessen. Når vi skal skrive en stor L, er det viktig å begynne oppe og så trekke en loddrett strek nedover. Det er ikke likegyldig hvor vi begynner når vi skal skrive bokstaver. Rekkefølgen er også helt avgjørende når vi skal forklare noe om Guds rike.

De som vil være kloke, tror at Guds rike har noe med belønning å gjøre. De tar feil!
Det begynte der oppe, og evangeliet forkynner at det alltid må begynne hos Gud.
”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder,” skriver Johannes.

I dag lever vi i en tid med mye forvirring. Da jeg begynte som lærer for over 40 år siden, husker jeg at elevene reagerte med sjokk og vantro da jeg fortalte at det finnes mennesker som tror på andre guder. Den gangen hadde vi et fag som het kristendomskunnskap. Så ble det forandret til KRL, og i dag heter det KRLE. Det er ikke lov å fortelle elevene at noe er sant og noe er usant. Og jeg spår at om noen år er religionsfaget borte for godt.

Men hvordan kan jeg påstå at det er i Bibelen vi finner Sannheten? Nå er det slik at i troens verden finnes det ikke andre beviser enn det vi kaller erfaringsbeviset – slik det står skrevet i Johannes 7,17 : Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.

Det finnes nemlig en avgjørende forskjell på kristendommen og alle andre religioner:
Pil oppover: Gode gjerninger, ofringer og selvplaging – kanskje vil jeg da bli godtatt av Gud?

Det er menneskelig å tenke slik. I sin ungdom ønsket Martin Luther å være så rettferdig at Gud kunne akseptere ham som sitt barn. I Roma gikk han på kne opp alle de 28 trinnene i ”Den hellige trapp”, og for hvert nytt trinn bad han en inderlig bønn til Gud om nåde. Men han fikk ikke fred. Så ble det Rom.1,16-17 som la grunnlaget for det store vendepunktet:
For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Da er vi ferdige med nedstreken, og det er egentlig ingenting å legge til. Røveren som hang på korset ved siden av Jesus, bad om nåde i sin siste time, og han fikk direkte adgang til Paradis.

Men du og jeg har mer igjen av livet – noen dager eller mange år. Og vi kan ta til oss det som står i sangen: ”I dag begynner resten av ditt liv”. Når vi skriver en L, får vi også en vannrett strek, og den streken kan være et bilde på vårt liv for andre. Misjonær Asbjørn Aavik skrev en bok med tittelen ”Kjærlighetens gjengave”. Fariseeren Simon likte ikke at det kom en syndig kvinne inn i hans hus for å salve Jesu føtter. Men Jesus sa: ”Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet.”

Så ser vi at ”Livet med stor L” begynner som gave og fortsetter som oppgave – men begge deler er nåde!

En av elevene mine stilte meg følgende spørsmål: «Du lærer – kan vi dele Jesus?» Spørsmålet var stilt i en norsk-time, men det ga likevel grunn til ettertanke.

Kan vi dele Jesus? Kan vi godta noe av det han forkynte og forkaste resten? Det er ikke så få som mener at det er mulig. De fleste ser på Jesus som et politisk ideal og moralsk forbilde. Men mange snur ryggen til når de får høre at Jesus måtte dø på et kors for å sone våre synder. Og så kan vi med sorg registrere at det som har vært Kirkens holdning til samliv og eksteskap i 2000 år, blir forkastet fordi det ikke er politisk korrekt.

Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre. Lev da i ham, vær rotfestet i ham og bygd på ham! Hold fast ved den tro dere er opplært i, med overstrømmende takk til Gud! Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra mennekelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus. (Kol.2,6-8)

La oss ikke røre ved Jesu egne ord. Enten vi liker det eller ikke, må vi godta en Jesus som ikke er delt! Gjør vi det, skal vi sikkert få møte både motstand og forakt. Men en evig salighet skal bli vår! Må så Gud hjelpe oss alle så vi kan vinne fram!