Portal til Frelse

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Hebr.13,8)

Søker vi blant himmelrommets myriader, vil vi aldri finne noen annen Frelser enn Guds enbårne Sønn! Og venter vi i tider og evigheter, vil fortsatt Jesus stå der som den eneste vei til frelse. Guds motstander vil prøve å lokke oss til å tvile på den ene vei til Gud – i toleransens navn. Og enkelte filosofer og teologer gjør sitt beste for å rive Skriften fra hverandre. Da skal vi holde fast på at Peters tale til rådsherrene og de eldste har samme gyldighet i dag: Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved. (Ap.gj.4,12)

Og vi som har tatt imot frelsen, kan være trygge på at det ikke finnes forandring eller skiftende skygge hos Jesus. Hans nåde er ny hver morgen! Så kan stormene rase rundt oss og sykdom, spott og skam prege livet. Ingen kan likevel skade den som er i Herrens hånd. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jer.29,11)

Stor er din trofasthet, Herre og Fader, skiftende skygge når aldri din sti.                               Du er den samme, din miskunn er evig, slik som du var, skal du alltid forbli. Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet, dag etter dag ga du nåde på ny. Himmelske hender gir alt jeg behøver. Trofaste Herre, hos deg har jeg ly.    
(Thomas Chisholm)     

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Titus 2,11-14)

Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike:

1. Når vi har erkjent at vi ikke strekker til, vender vi oss til Jesus for å få tilgivelse for syndene. Og det lengter han etter å gi oss! Derfor kommer nåden alltid først. Og Jesus kom for å gjøre nåden synlig. Her finner vi det som alltid må være troens grunnvoll.
2. Etter nåden kommer troens frukt. Paulus sier det så sterkt at den som har tatt imot Guds nåde, skal gjøre gode gjerninger med iver.
3. Men det slutter ikke her. Når vi utfører vår tjeneste for Herren, skal vi vente på hans komme.

Så kan vi spørre: Hvorfor er vi så lite opptatt av tanken på Herrens komme? Er det åndelig lunkenhet som binder oss til denne verden? Eller kanskje det er kjærlighet til verden som fører til lunkenhet? Dersom vi elsket Jesus mer, ville vi også lengte etter å møte ham. Og da er ringen sluttet: Når vi grunner på vår Herre Jesu Kristi nåde, gleder vi oss til den dagen han skal komme i herlighet!

Og når Kristi dag er inne,
kaller du oss ut av døden.
Mørket finnes ikke lenger!
Evig skal din godhet råde!
Vi skal se deg som du er!

Herre, la ditt rike komme!
Din er makten, din er æren!
Din er dommen! Din er nåden!
Halleluja! Alt er fullendt!
Vi skal se deg som du er!

(Svein Ellingsen)

Først publisert i 2010

Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen. (Fork.11,1)

Den som sår et frø i jorda, har store muligheter for å se at det spirer, og kanskje også seinere se blomster og frukt. Slik er det ikke med den som kaster sitt brød på vannet. Det å være søndagsskolelærer kan vel ofte oppleves slik. Jeg vil aldri glemme den gamle damen i nabolaget som åpnet stua si for 20-30 barn hver eneste søndag gjennom flere år. Det var sikkert ikke det vi i dag ville kalle et godt pedagogisk opplegg, og alderen på barna varierte fra 3 til 13 år. Hun fikk neppe se frukter av arbeidet, men hun var tro mot kallet og kastet sitt brød på vannet. Jeg er overbevist om at søndagsskolen og alt barne- og ungdomsarbeid blir undervurdert. Hvis alle troende i landet vårt skulle vitne om sitt første møte med Jesus, må svært mange av oss gå tilbake til tidlige barneår.

Kast ditt brød på vannet! – Dette ordet burde være en sterk utfordring til alle som kaller seg med Jesu navn. Det er så enkelt å gå inn i gamle former og tradisjoner. Vi vet hvordan en gudstjeneste eller et bedehusmøte skal være, og det er sjelden rom for så store variasjoner. Og slike samlinger om Guds ord er nødvendige for at vi som troende skal bli bevart, og for at vi skal få den rettledning og undervisning vi trenger. Men vi skulle jo ut med dette budskapet! Noen bygder har vært velsignet med store vekkelser – også i seinere tid – men det er snarere unntaket enn regelen. På de fleste steder i landet vårt er det smått med frammøte både i kirke og bedehus. Kast ditt brød på vannet! Her blir vi oppfordret til å ta i bruk alle nådegaver i menigheten. Vi må være kreative, modige og våge å tenke nytt. Det kan bli mislykket, men vi har alt å vinne! Forkynneren i Bibelen er inspirert av Gud til å si at vi ikke skal være ensidige. Vi skal fortsette med det tradisjonelle arbeidet som vi har arvet fra fedrene, men vi skal også gå nye veier.

Nå er det vel slik at hver tid og hvert miljø krever sin form. Også de som har brukt talerstolen på bedehuset, kan bli mismodige. Jeg minnes en eldre emmisær som i sin ungdom hadde reist fra bygd til bygd i Nord-Norge og talt. Han hadde hatt enkeltmøter og møteuker, men han opplevde aldri noen vekkelse i sitt spor. Så kom han tilbake til ei bygd – 50 år etterpå. Etter å ha talt til en liten flokk med eldre mennesker, satte han seg ned. For nå var det flere som ville vitne. Når så den eldste i forsamlingen reiste seg og henvendte seg direkte til den gamle emmisæren, var det vanskelig å holde tårene tilbake. ”Det ordet du delte med oss da du var her første gang, førte til et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble ikke frelst den kvelden, men du satte i gang noe hos meg som ingen kunne stoppe. Jeg visste at jeg aldri ville få fred om jeg ikke bøyde meg for Jesus.” Emmisæren fikk ordet til slutt, og nå var dette møtet blitt et lovsangsmøte. ”Nå vet jeg at jeg ikke har levd forgjeves!” Det var hans korte, men glade hilsen.

Vi ber om vekkelse. Og jeg er sikker på at alle troende for sin egen del ber om å bli brukt på rett måte. Og det er godt. Slik bønner ønsker Jesus. Og Den Hellige Ånd står klar til å gi oss lys og kraft. Men det er vi som må gå! Vi har fått livets brød – som er Jesus. Og nå ber han oss om å kaste brødet på vannet. Og det er et merkelig brød. Når vi bryter av og deler med andre, får vi mer igjen enn det vi hadde før!

Åpne eller stengte dører er ofte brukt som bilder for å illustrere sannheter om Guds rike. Vi har hørt om vår egen hjertedør at den bare kan åpnes fra innsiden. Gud banker på og kaller til omvendelse, men han trenger seg aldri inn.

I Kolosserbrevet skriver også Paulus om en dør som må åpnes: Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium, det som jeg nå er i fengsel for. (Kol.4,3)

Som fange er Paulus bundet av lenker og bånd, men her ber han ikke om å bli satt fri. Han er framfor alt bundet av det oppdraget Herren har gitt ham – og alle som kaller seg Guds barn: Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler! Her har vi noe å lære om rett prioritering: Først Guds rike.

Også i vår tid er det mange dører som må åpnes for at Ordet skal nå inn til nye mennesker. Rent konkret vet vi at det mange steder er forbudt å forkynne Evangeliet. Så vet vi at dører likevel kan åpnes slik at mennesker kommer til tro på Jesus. Men det er kanskje vel så vanskelig i «den frie verden» i dag. Materialisme og velstand gjør at det ikke uten videre er lett å åpne en dør for Ordet. Derfor må vi be uavlatelig til Gud om visdom og utholdenhet, slik at forkynnelsen ved Den Hellige Ånds kraft kan skape tro og nytt liv!

Så må Herrens ord til menigheten i Filadelfia være til trøst og oppmuntring for alle som ønsker å stå i Hans tjeneste. Det blir sagt at de har liten kraft, men likevel får de et løfte som gir dem ny frimodighet: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. (Åp.3,8)

Guds motstander opptrer som en brølende løve – og han kler seg som en lysets engel. Han bruker ulike strategier når han vil svekke Guds barn:

– Lærestrid, splittelse, uenighet og sløvhet. Djevelen gnir seg i hendene når han registrerer at dette skjer i menigheten.
– Materialisme og pengekjærhet er kanskje det som i sterkest grad svekker åndskampen.
– «Har Gud virkelig sagt?» Djevelen trekker fram gamle knep når han vil lokke fram tvilen. Vi må ha full tillit til Guds ord dersom vi skal bevare frimodigheten.

Men – takk og lov – Jesus ble ikke uvirksom etter himmelfarten! Han sitter ved Guds høyre hånd. Og hva gjør han der? Han ber for oss!

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. (Joh.17,9)

Jesu komme til verden og hans død og oppstandelse er et bevis på hans grenseløse kjærlighet til alle mennesker – også til «verden». Men han ber særlig for sine troende venner, for de er spesielt utsatt for djevelens fristelser. Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem. (Hebr.7,24-25)

Det er en trygghet å vite at vi står på menneskers bønneliste, for Gud har knyttet store løfter til bønn og forbønn i Jesu navn. Men så er det nok så at vi av og til kan glemme. Da er det stort å vite at Jesus er den store forbederen som alltid vet hva vi trenger for å seire over ondskapens åndehær! Våre murer står alltid for hans øyne!

En stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Disiplene sa: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju», svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. (Mark.8, 4-9)

Det blir fortalt om en synlig og fysisk hendelse – et under som mange kunne bevitne. Men – som så ofte ellers – har vi her en tekst med dobbel bunn: En materiell og en åndelig.

a) Det første vi må slå fast, er at det her skjedde et virkelig under! Denne dagen ble naturkreftene satt til side. Og det vil derfor alltid være mennesker som benekter at dette er sant. Vi skal holde fast på at ingen ting er umulig for Gud! Han som satte i gang hele skaperverket og som hvert sekund holder det i sin hånd, han er mektig til å gjøre det han vil med det han har skapt. Det første vi kan lese ut av denne teksten, er derfor et vitnesbyrd om Guds allmakt. Gud har omsorg for oss, og han gir oss det vi trenger for å leve et godt liv. Vi skal ikke være redde for å bry Gud med hverdagslige ting. Alt det som hører menneskelivet til, kan vi komme til Gud med. Jesus selv var sulten og tørst, han gråt og gledet seg, han ble sliten og trengte hvile og søvn. Og han lærte oss å be: Gi oss i dag vårt daglige brød.

Han vil ikke uten videre gi oss rikdom og materiell velstand. Det var brød og fisk han ga folket – akkurat det de trengte for å spise seg mette. «Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det,» skriver Paulus. Og vi trenger å be med Salomo: «Gi meg verken armod eller rikdom, men la meg få den mat jeg trenger. Ellers kunne jeg bli så mett at jeg fornektet deg og spurte: Hvem er Herren? – Eller bli så fattig at jeg stjal og forbannet min Guds navn.»

b) Men så kommer kanskje innvendingene: Dette med Guds omsorg – holder det stikk i dag? Hvorfor kan ikke Gud gripe inn og gi alle nok mat? Vi kan ikke løse det ondes problem, men la oss gå til teksten igjen. Her brukte Jesus det lille de hadde, velsignet maten og delte ut til alle. I dag trenger Gud våre midler og vårt brød. Også i dag spør han: Hvor mange brød har dere? Han vet at vi har nok, ja, at vi har overflod. Det finnes nok mat på jorda i dag til å mette alle munner. Jesus ønsker å bruke oss for å vise verden et nytt brødunder!

c) Jeg sa at teksten har dobbel bunn. For i tillegg til den ytre, synlige handling, har Jesu ord og gjerning en symbolsk betydning som viser til en åndelig virkelighet. Og det er vel egentlig en klang av nattverd i det som skjedde denne dagen i ørkenen. Så kan våre motstandere si at korset bare er tre, at Bibelen bare er papir, at dåpen bare er vann og at nattverden bare er brød og vin. Vi vet at Gud bor i alt dette med sin Hellige Ånd. Og der Gud er, vil Underet skje!

d) Helt til slutt vil jeg formidle en personlig opplevelse: Da jeg var i Israel for noen år siden, besøkte jeg også stedet der brødunderet en gang fant sted – ikke langt fra Gennesaretsjøen. Også på dette stedet var det reist en kirke. I gulvet kunne vi se mosaikkbilder av brødkurver og fisk. Men det beste var kirkens navn: Multiplikasjonskirken! Dette navnet ble egentlig en sterk preken. For det er jo denne Kirken du og jeg tilhører. Jesus Kristus multipliserer våre små summer med sin overveldende rikdom!

Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matt.6,17-18)

Trenger vi å bry oss om fasten i det hele tatt? Er det ikke troen alene og nåden alene som gir oss rett til å kalle oss kristne? Kan ikke en for sterk fokusering på fasten føre til fariseisme og lovtrelldom? Vi har lov til å komme med slike innvendinger, og Jesus selv brukte mye tid på å avsløre misbruk av fasten. Men like fullt sier han «når du faster». Fasten er altså i evangeliets lys et tilbud vi har fått som skal berike vårt gudsliv.

Men hva er faste? Det er å avstå fra noe som i og for seg er godt og nyttig for å konsentrere seg om noe som er viktigere. Det sentrale er å innvie tiden til konsentrert samvær med Gud, i stillhet og bønn, meditasjon og lesning. Det er viktig å understreke sammenhengen mellom bønn og faste. Da disiplene spurte hvorfor de ikke kunne drive ut en ond ånd, sa Jesus: «Dette slag drives ikke ut uten ved bønn og faste».

Nei, Jesus advarer ikke mot faste, men mot misbruk av fasten. Og her er det mange grøfter å falle i:

• Fariseerne og hyklerne fastet for å bli sett av andre. En slik faste hadde også profetene på det sterkeste advart mot.
• I dag finner vi oftere en ego-utgave av fasten. Jeg faster slik at jeg blir frisk, slik at jeg blir renset, slik at jeg får åndelige opplevelser. At fasten rent medisinsk er et gode for de fleste, må vi glede oss over. Likevel sier Jesus: Du går i feil retning!
• Jesus peker på en annen retning for fasten: Faste – for Gud – i det skjulte. Det er en faste som gjør at vi blir opptatt av Gud og troen på ham. Og det er også en faste som i neste omgang kan føre til at vi blir opptatt av våre medmennesker og deres behov.

«Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg». Lønn og nåde. Blir ikke det som ild og vann? Kanskje vi her møter et av troens mange paradokser. Vi finner den samme tanke i Johannes- evangeliet: «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom».

Kanskje talen om lønn skal være en trøst til alle som lider urettferdig. En gang, på den store dagen, skal all urett brytes ned, og de som har lidd for Jesu skyld, skal reises opp til et nytt fullkomment liv. Men i den tid som nå er, er det Jesu etterfølgere som er kalt til å løslate, sprenge bånd og sette fri.

Da ser vi kanskje at det er en bro fra fasten til skriftemålet. Vi vil uten tvil innrømme at vi er syndere som trenger tilgivelse. Men våger vi å være konkrete, slik at vi nevner for Gud – og kanskje for en skriftefar – det vi har tenkt, sagt og gjort i strid med hans vilje? Bekjent synd er tilgitt synd, og tilgitt synd er utslettet synd – for tid og evighet!

Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd. Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. Sela.

Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld. Sela.   (Salme 32,1-5)

Hvorfor er det så viktig å eie syndenes forlatelse? Visst kan det opleves godt å ha ren samvittighet. Vi får sove godt og kan se våre medmennesker inn i øynene. Men det er altså ikke poenget i denne salmen av David. «Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld.» Det er snakk om et regnskap her – om en regnskapsdag. Og den dagen kommer for alle. Ingen makt kan holde Gud tilbake når han kommer for å holde dom. «Når de sier fred og ingen fare, da kommer plutselig undergangen over dem.» (1.Tess.5,3) På den dagen er det ikke mulig å skjule seg i ly av noe som menneskehender har bygget. Alt blir liggende bart for hans åsyn. Denne dagen blir en fryktelig dag, fordi det avsløres at mennesket også har glemt det 1. av de 10 bud. I all sin velstand har de glemt Gud. Til alle tider har medgang og gode dager vært en fare for gudslivet. Derfor er det godt at Gud holder oppgjør med oss. Det viser at han tar oss og vår synd på alvor. Og så lyder ordet om syndenes forlatelse også i dag: Jesus Kristus vil redde alle som vender om og bekjenner sine synder og tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.

Da blir den fryktelige dagen en god dag. Og vi vil høre spørsmålet fra en av de eldste – slik det er gjengitt i Bibelens siste bok: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.» (Joh. Åp. 7,13-14)

Alle store og mektige riker som har reist seg gjennom tidene, har før eller siden gått i oppløsning. I dag skjer omveltningene i vår verden så fort at det blir en god illustrasjon av Ronald Fangens kjente sang:
Mens verdens riker
stiger og de synker,
går Kirken mot
                                                          fullkommenhetens vår!

Og i brevet til filipperne får vi en påminnelse om noe som er fast midt i en verden i forandring: Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. (Fil.3,20)

Som troende er vi altså borgere av to riker – vi er nordmenn, men samtidig himmelborgere. Og i dette dobbelte perspektiv må alle sanne kristne leve så lenge vi er på denne jord.

Sannheten om Jesu etterfølgere er en gåte som verden aldri kan forstå. Tenk å kunne si om seg selv at jeg er syndig, men samtidig fullkomment rettferdig, jeg er pilgrim på denne jord, men mitt egentlige rike er i himmelen. Verden har sin glede, men det er bare så lenge blomsten ikke visner, så lenge den jordiske velferd varer. Når den er slutt, da er det også slutt på gleden. Derfor er tap av arbeid og eiendom, sykdom og død en virkelig tragedie for de ufrelste. En kristen kan også glede seg over mye som dette jordiske livet kan gi, men det kan likevel ikke måle seg mot Gleden i Herren, for den skal aldri ta slutt. Ja, selv motgangen kan få et streif av lys, for vi vet at alle ting tjener den til gode som elsker Gud.

Vi har vår borgerrett i himmelen, sier Paulus. Det er ikke noe vi èn gang skal få, for det er allerede til. Det er en uendelig rik trøst å vite at Gud ikke er bundet av vårt tidsbegrep. Det står jo også så fint i Efeserbrevet: I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. — Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. (Ef.2,6+19)

Så har vi likevel lov til å se framover. For vi vet at alt skal forvandles når vår Herre Jesus Kristus kommer for å hente sine. Og så har mange opp gjennom tidene forsøkt å regne ut tidspunktet for Jesu gjenkomst. Det fortelles om en postmann i Østerdalen som en dag kom i snakk med en kvinne som kunne fortelle at Jesus kom igjen i morgen, den 27. april 1938. Postmannen svarte, trygt og sterkt: «Ærlig talt. Jeg har liten tro på at han kommer i morgen, men i dag, Inga, i dag kan du ikke være så alldeles sikker!» En slik forventning skulle vi eie. Jesus kan komme i dag, i dette sekund. Derfor må vi aldri gro så fast i denne verdens mange ting at vi ikke blir regnet med når han kommer!

Det er et tankekors at det ofte er vanskelig å se forskjell på verdens barn og de troende. Visst går vi på møter og gudstjenester, og kanskje avlegger vi et vitnesbyrd nå og da for våre brødre og søstre. Men hva er det som preger oss i hverdagen? «Demas forlot meg,» skriver Paulus, «for han fikk den nåværende verden kjær.» Jeg er redd for at materialismen har fått et jerngrep om de fleste av oss, og da er ikke veien lang til lunkenhet og i neste omgang frafall.

Vi er borgere av to riker, men Guds ord sier at vi skal søke Guds rike først. Bare da kan vi bli bevart i troen. Så er det en stor trøst å vite at Han søkte oss først! Hemmeligheten må være å gå tilbake til kilden, tilbake til ham som har gitt oss den himmelske borgerrett, Jesus Kristus, han som alene er troens opphavsmann og fullender. Bare Guds Hellige Ånd kan åpenbare dette fullt ut, men det er sikkert at vi har noe stort i vente dersom tjenesten får dette dobbelte siktepunkt: Vi skal forkynne Evangeliet her nede så lenge det er dag, fordi vi venter Herren, Jesus Kristus, som frelser!

Dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. (2.Kor.3,3)

Her skriver Paulus: Dere er Kristi brev. Når vi opplever at dette brevet er uleselig, tenker vi kanskje at det er fornuftig å legge om metodene eller prøve noe nytt. Og det er alltid smart å planlegge strategisk – også når det gjelder arbeidet i Guds rike.  Men Paulus kjente sine kjære, troende venner i Korint, og hans brev er nedskrevet til alle generasjoner. Han visste at den dypeste hemmeligheten ligger på et annet plan.

Vi bruker flittig ordet «nåde» i forkynnelse og samtale. Og der må vi samtykke, for det stemmer jo med Evangeliet!

Men når det røyner på, kommer likevel innvendingene: Jeg må be oftere, lese mer, ta meg sammen, bli en bedre kristen. Og så tror vi kanskje at møteformene må legges om før vi kan oppleve vekkelse og fornyelse?

Paulus skriver videre: Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. (2.Kor.3,4-6)

Når Kristus vil skrive sitt brev gjennom oss, må han ofte bruke et dårlig brevpapir. Foran Herren er vi alle urene og ufullkomne. Men han som skapte mennesket av intet og lot det vokse fram rene og fargerike blomster av svart jord, han kan også bruke tilgitte syndere til å kunngjøre sin frelse. Ja, det er ingen andre han kan bruke!

Jeg tror Gud må ydmyke oss – både som enkeltmennesker og som menighet før vi kan finne trøst og hvile i Gud. Og det er en trøst som skaper lovsang og frimodighet. Nå kan Gud skrive på oss med sin Ånd. Hvis Han får skrive det Han vil, står det skrevet med store bokstaver: DET ER FULLBRAGT!