2

Posted on June 8, 2010 by bjorn
2
”Enhver blir salig i sin tro”, blir det sagt, og mange tror det er et bibelsitat. Det er det slett ikke. I Bibelen står det: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. (Matt.7,13-14)
Det finnes ingen snarveier eller omveier til Gud. I en tid der det ropes høyt om toleranse og respekt, er det upopulært å hevde at noen har rett – mens andre tar feil. Likevel er det vår plikt som Guds medarbeidere å holde fram Sannheten slik vi møter den i Guds eget ord. Dermed blir tallet ”2” en alvorlig preken til oss om livet og døden.
Det fortelles at feltherrene i Romerriket hadde slaver som gikk foran og ropte ”Memento Mori” – ”Husk du skal dø”. Og det kan være en nyttig påminnelse også i vår tid. Men langt mer alvorlig blir det når ropet lyder: ”Husk, du skal ikke dø!” Du menneske har en udødelig sjel som ingen jordisk død kan ta knekken på. Dersom alt var slutt etter dette livet, kunne vi tale om å ”bli stedt til hvile”. Men Bibelen gir oss en framtidsvisjon som egentlig burde gjøre oss hvileløse. Mennesket skal enten leve i en evig fortapelse borte fra Gud – slik som den rike mann vi leser om i Bibelen – eller i det evige livet hjemme hos Gud – slik som Lasarus. Det menneske som ikke har funnet fred i troen på Jesus, burde ikke unne seg en times ro. Men heller ikke Guds folk har lov til å lene seg tilbake og hvile i nåden. For vår egen del kan vi det. ”Min nåde er deg nok!” sier Jesus, og vi kan ikke legge til noe med alle våre gjerninger. Men verden er i nød. Millioner av udødelige sjeler går mot fortapelsen fordi ingen har gått over fjellene med godt budskap. Når misjonen i dag sliter i motbakke, er det en frukt av forkynnelsen. ”Husk, du skal ikke dø!” – ”Få er de som finner veien til livet.”
Den dagen vi skal fram for Kristi domstol, er det noen som skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også mange som i det ytre blir regnet som prektige og gode mennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med den hellige Gud. Dommen skal ikke felles på grunnlag av ”Norges Lover”. Vi blir dømt etter den Guds lov som krever alt – og det med rette. ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.” Loven og profetene i en sum. Et uoppnåelig krav.
Men så forteller Evangeliet at han som skal dømme, er han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Biskop Helander i Sverige sa en gang: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender, står det. Det er bare èn ting som er verre: Å falle ut av Guds hender.” Det finnes redning for deg, om du har dette som din innerste frykt: Å falle ut av Guds hender. For i Guds hender finnes alle løftene: ”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”
Jeg tror de fleste mennesker ønsker et godt liv etter døden. Og mange har kanskje en forestilling om at vi må prestere noe for å komme til himmelen. Og så er det nærliggende for oss å tenke seg at vi må oppfylle Guds Lov for å bli akseptert. Paulus ville prente inn i sine tilhørere at den smale vei har et annet utgangspunkt: ”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. (Rom.3,20) Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde.” (Rom.4,24)
Vi har lært at Jesus kan gi tre ulike svar på våre bønner: Ja, nei eller vent. Men det er èn bønn han alltid vil svare ja på – uten forbehold, og det er bønnen om frelse og evig liv. Det er en nåde at denne hemmeligheten er blitt åpenbart for oss. Men nåden utløser et ansvar. Folkeslagene og Guds eget folk Israel må få del i Sannheten. Og dette oppdraget har hast, for det finnes bare 2 utganger!

20100608”Enhver blir salig i sin tro”, blir det sagt, og mange tror det er et bibelsitat. Det er det slett ikke. I Bibelen står det: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. (Matt.7,13-14)

Det finnes ingen snarveier eller omveier til Gud. I en tid der det ropes høyt om toleranse og respekt, er det upopulært å hevde at noen har rett – mens andre tar feil. Likevel er det vår plikt som Guds medarbeidere å holde fram Sannheten slik vi møter den i Guds eget ord. Dermed blir tallet ”2” en alvorlig preken til oss om livet og døden.

Det fortelles at feltherrene i Romerriket hadde slaver som gikk foran og ropte ”Memento Mori” – ”Husk du skal dø”. Og det kan være en nyttig påminnelse også i vår tid. Men langt mer alvorlig blir det når ropet lyder: ”Husk, du skal ikke dø!” Du menneske har en udødelig sjel som ingen jordisk død kan ta knekken på. Dersom alt var slutt etter dette livet, kunne vi tale om å ”bli stedt til hvile”. Men Bibelen gir oss en framtidsvisjon som egentlig burde gjøre oss hvileløse. Mennesket skal enten leve i en evig fortapelse borte fra Gud – slik som den rike mann vi leser om i Bibelen – eller i det evige livet hjemme hos Gud – slik som Lasarus. Det menneske som ikke har funnet fred i troen på Jesus, burde ikke unne seg en times ro. Men heller ikke Guds folk har lov til å lene seg tilbake og hvile i nåden. For vår egen del kan vi det. ”Min nåde er deg nok!” sier Jesus, og vi kan ikke legge til noe med alle våre gjerninger. Men verden er i nød. Millioner av udødelige sjeler går mot fortapelsen fordi ingen har gått over fjellene med godt budskap. Når misjonen i dag sliter i motbakke, er det en frukt av forkynnelsen. ”Husk, du skal ikke dø!” – ”Få er de som finner veien til livet.”

Den dagen vi skal fram for Kristi domstol, er det noen som skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også mange som i det ytre blir regnet som prektige og gode mennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med den hellige Gud. Dommen skal ikke felles på grunnlag av ”Norges Lover”. Vi blir dømt etter den Guds lov som krever alt – og det med rette. ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.” Loven og profetene i en sum. Et uoppnåelig krav.

Men så forteller Evangeliet at han som skal dømme, er han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Biskop Helander i Sverige sa en gang: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender, står det. Det er bare èn ting som er verre: Å falle ut av Guds hender.” Det finnes redning for deg, om du har dette som din innerste frykt: Å falle ut av Guds hender. For i Guds hender finnes alle løftene: ”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”

Jeg tror de fleste mennesker ønsker et godt liv etter døden. Og mange har kanskje en forestilling om at vi må prestere noe for å komme til himmelen. Og så er det nærliggende for oss å tenke seg at vi må oppfylle Guds Lov for å bli akseptert. Paulus ville prente inn i sine tilhørere at den smale vei har et annet utgangspunkt: ”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. (Rom.3,20) Vi skal få rettferdigheten tilregnet når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde.” (Rom.4,24)

Vi har lært at Jesus kan gi tre ulike svar på våre bønner: Ja, nei eller vent. Men det er èn bønn han alltid vil svare ja på – uten forbehold, og det er bønnen om frelse og evig liv. Det er en nåde at denne hemmeligheten er blitt åpenbart for oss. Men nåden utløser et ansvar. Folkeslagene og Guds eget folk Israel må få del i Sannheten. Og dette oppdraget har hast, for det finnes bare 2 utganger!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

HVEM SKAL VI GÅ TIL?

Posted on June 2, 2010 by bjorn
HVEM SKAL VI GÅ TIL?
Mange av hans disipler trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: ”Vil også dere gå bort?” Men Simon Peter svarte: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.” (Joh.6,66-69)
”Hvem skal vi gå til?” Er det ikke dette spørsmålet som mer eller mindre bevisst ropes ut i vår tid? Ofte er spørsmålet formet uten ord – som et lydløst rop etter et fast holdepunkt, en lengsel etter noe som står om alt vårt skulle rase sammen. Mange søker svaret i fremmede religioner eller filosofiske retninger. Vi må respektere mennesker som med et ærlig og åpent sinn gjør noe aktivt for å finne meningen med livet. Jeg tror det er galt å fremstille human-etikerne som våre farligste fiender. Nettopp i denne gruppen finner vi våkne og bevisste mennesker som ønsker å gjøre det beste ut av livet. Det er vår overbevisning at de tar feil i utgangspunktet når de ikke regner med en Gud, når de tror at døden er en sluttstrek, og når de sier at mennesket egentlig er godt i seg selv. Men er det ikke lettere å forholde seg til mennesker som vet hvor de står? Da har vi et samtalegrunnlag. Da kan vi vitne om hva vi tror på, og vi kan regne med at noen lytter. Det som gir mest grunn til bekymring i dag, er det vi kan kalle ”gråsonen”, de lunkne, likegyldige og selvtilfredse. De er positive og tror nok innerst inne på en Gud. De har ikke sagt verken ja eller nei. Mange av disse har samme forhold til Gud som de har til brannstasjonen: Det er godt å vite at den er der om noe plutselig skulle skje – men i det daglige betyr brannstasjonen null og niks. Hvordan kan vi forkynne et svar til mennesker som ikke spør? Her står vi ansikt til ansikt med en enorm utfordring. Dette er vårt ansvar, og kanskje det likevel er flere enn vi aner som stiller spørsmålet: ”Hvem skal vi gå til?” Moderne mennesker ser ut til å tro at svaret ligger i rikdom og nytelse.
Det er vårt ansvar som Guds folk å svare. Men også blant de troende er det noen som går bort. Det er livsnødvendig at vi oppmuntrer hverandre, styrker hverandre i troen og viser oppriktig omsorg når vi skjønner at noen er på vei ut av fellesskapet. For verden utenfor er kald. Men samtidig er den forlokkende, også for de troende. Det er i sannhet nødvendig å rope ut: Den som tror han står, må passe seg, så han ikke faller! (1.Kor.10,12)
Det er bare det nære fellesskapet med Jesus som kan sikre oss mot frafall og forherdelse. For det som gjør Jesus enestående, er at Han har det evige livs ord. Hva verden enn kan by oss, vil det alltid ta slutt når vi står ansikt til ansikt med døden.
Hva var det som gjorde at folket falt fra Jesus? Mange ble begeistret da Jesus mettet dem med brød, da han helbredet syke og gjorde mange andre under og tegn. Det var Jesu skarpe ord om forsoningen som forarget. Våger vi i dag å forkynne med full styrke at veien til evig liv går gjennom Jesu blod? Jesus forandret ikke budskapet for å holde på mengdene. Det er ikke vanskelig å samle store skarer hvis vi gir dem det som klør i øret. Jesus lot folket gå. Han gråt over Jerusalem, men han kunne ikke med makt holde fast på èn eneste. ”Vil også dere gå bort?” ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Mange av hans disipler trakk seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: ”Vil også dere gå bort?” Men Simon Peter svarte: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.” (Joh.6,66-69)

20100602”Hvem skal vi gå til?” Er det ikke dette spørsmålet som mer eller mindre bevisst ropes ut i vår tid? Ofte er spørsmålet formet uten ord – som et lydløst rop etter et fast holdepunkt, en lengsel etter noe som står om alt vårt skulle rase sammen. Mange søker svaret i fremmede religioner eller filosofiske retninger. Vi må respektere mennesker som med et ærlig og åpent sinn gjør noe aktivt for å finne meningen med livet. Jeg tror det er galt å fremstille human-etikerne som våre farligste fiender. Nettopp i denne gruppen finner vi våkne og bevisste mennesker som ønsker å gjøre det beste ut av livet. Det er vår overbevisning at de tar feil i utgangspunktet når de ikke regner med en Gud, når de tror at døden er en sluttstrek, og når de sier at mennesket egentlig er godt i seg selv. Men er det ikke lettere å forholde seg til mennesker som vet hvor de står? Da har vi et samtalegrunnlag. Da kan vi vitne om hva vi tror på, og vi kan regne med at noen lytter. Det som gir mest grunn til bekymring i dag, er det vi kan kalle ”gråsonen”, de lunkne, likegyldige og selvtilfredse. De er positive og tror nok innerst inne på en Gud. De har ikke sagt verken ja eller nei. Mange av disse har samme forhold til Gud som de har til brannstasjonen: Det er godt å vite at den er der om noe plutselig skulle skje – men i det daglige betyr brannstasjonen null og niks. Hvordan kan vi forkynne et svar til mennesker som ikke spør? Her står vi ansikt til ansikt med en enorm utfordring. Dette er vårt ansvar, og kanskje det likevel er flere enn vi aner som stiller spørsmålet: ”Hvem skal vi gå til?” Moderne mennesker ser ut til å tro at svaret ligger i rikdom og nytelse.

Det er vårt ansvar som Guds folk å svare. Men også blant de troende er det noen som går bort. Det er livsnødvendig at vi oppmuntrer hverandre, styrker hverandre i troen og viser oppriktig omsorg når vi skjønner at noen er på vei ut av fellesskapet. For verden utenfor er kald. Men samtidig er den forlokkende, også for de troende. Det er i sannhet nødvendig å rope ut: Den som tror han står, må passe seg, så han ikke faller! (1.Kor.10,12)

Det er bare det nære fellesskapet med Jesus som kan sikre oss mot frafall og forherdelse. For det som gjør Jesus enestående, er at Han har det evige livs ord. Hva verden enn kan by oss, vil det alltid ta slutt når vi står ansikt til ansikt med døden.

Hva var det som gjorde at folket falt fra Jesus? Mange ble begeistret da Jesus mettet dem med brød, da han helbredet syke og gjorde mange andre under og tegn. Det var Jesu skarpe ord om forsoningen som forarget. Våger vi i dag å forkynne med full styrke at veien til evig liv går gjennom Jesu blod? Jesus forandret ikke budskapet for å holde på mengdene. Det er ikke vanskelig å samle store skarer hvis vi gir dem det som klør i øret. Jesus lot folket gå. Han gråt over Jerusalem, men han kunne ikke med makt holde fast på èn eneste. ”Vil også dere gå bort?” ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

1

Posted on May 30, 2010 by bjorn

20100530Tallene har en viktig symbolsk betydning i Guds ord. Det gjelder også det første tallet i rekka. I innledningen til den israelittiske trosbekjennelse slik den er gjengitt i 5.Mos.6,4 står det skrevet: Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Muslimene kritiserer kristne fordi vi ber til tre guder – Faderen, Sønnen og Ånden. Og fariseerne mente Jesus spottet Gud når han sa at han selv var guddommelig: Jødene var enda mer oppsatt på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud. (Joh.5,18) Og det må vel innrømmes at treenigheten er en utfordring for tanken. Vi kan ikke gjøre annet enn å klynge oss til det Guds ord sier om Jesu guddom: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. (Joh.1,18)

Og er det ikke egentlig en stor trøst å vite at Gud er prøvet i alt i likhet med oss? Han kjenner våre kår og er derfor i stand til å hjelpe – fordi han samtidig er allmektig! Liberale teologer har hevdet at de vanskelig kan se på Gud som en person. Han må være en skapende kraft som styrer tilværelsen. For en hjelpeløs tro uten håp – en tro som ligger uendelig langt fra det bibelske budskap! Hvem kan be til en kraft? I troen har vi fått adgang til Guds trone og kan be til Sønnen, som er Gud! Da han forlot sitt jordiske liv, lot han oss ikke bli igjen som foreldreløse barn. Han sendte Den Hellige Ånd – slik at troens folk på hele den vide jord samtidig kan ha samfunn med Gud.

Så strekker ikke våre tanker til når vi skal forstå treenigheten, og våre ord blir for fattige når vi skal forkynne denne sannheten for andre. Men Den Hellige Ånd – som er Gud – kan gjøre Ordet levende for oss slik at troen vekkes og fornyes.

I ham er også dere kommet til tro da dere hørte sannhetens ord, evangeliet om deres frelse. I ham er dere blitt merket med et segl, Den Hellige Ånd som var lovt, og som er pantet på vår arv, inntil forløsningen kommer for Guds folk, til pris og ære for hans herlighet. (Ef.1,13-14)

Posted in Andakter | Tagged | Leave a comment

VI STÅR I GJELD

Posted on May 25, 2010 by bjorn

20100524

”Den som har noe å kreve etter Jens Johnsen, må melde sine krav innen 24. februar.” Ikke sjelden kan vi lese slike kunngjøringer i avisene. Det er mange som dør med ubetalt gjeld. Når dødsboet blir gjort opp, står kreditorene i kø.

Hvis Gud møter opp – har han da noe å kreve? ”Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.” (Rom.3,23) Med andre ord : En bunnløs gjeld.

I Kol.2,14 leser vi: Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Det er Evangeliet! Vi er erklært rettferdige uten at det finnes så mye som et fnugg av fortjeneste i oss. Og uten at vi trenger å pusse på denne rettferdigheten med gode gjerninger og fromme ord.

Likevel – Gud ønsker at vi skal ha en gjeld, og vi må fortsette å betale våre avdrag så lenge vi er i denne verden. Rom.13,8: Bli ingen noe skyldig, annet enn å elske hverandre. Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. Som gjenfødte kristne skylder vi våre medmennesker noe. Når vår gjeld til Gud er strøket ut èn gang for alle, har vi ryggen fri til å gjøre det som er godt i Guds øyne – ikke for å tilfredsstille Gud, men for å tjene mennesker. En kollega eller klassekamerat, en venn eller en slektning, ja, ethvert menneske Gud sender i vår vei – vi står i gjeld.

Vi har altså med to ulike gjeldsbrev å gjøre : Det ene er tilintetgjort dersom du tror at dine synder er tilgitt for Jesu skyld. Det andre står ved lag.

Nå ligger det bare så snublende nær å føre over gjeld fra èn kreditor til en annen. Vi kan ikke tenke oss at Gud vil ta imot oss slik som vi er, og så begynner vi kanskje å ta oss sammen, forbedre oss – kort sagt: Prøve å oppnå fortjeneste hos Gud. Samtidig blir vi kanskje mindre opptatt av det andre gjeldsbrevet. Jeg er jo frelst. Gud vil sikkert sørge for de andre.

Vi må tilbake til Jesus for å finne den rette sammenhengen, og når han får åpnet våre øyne, eier vi det evige livet!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

JESUS – KONGEN

Posted on May 19, 2010 by bjorn
JESUS – KONGEN
Jesus er Guds Sønn, han er øversteprest i den nye pakt – og han er Fredsfyrsten. Men dersom vi stiller spørsmålet ”hvem er Jesus?”, kan vi også finne andre svar i Guds ord. Jesus er konge, ja, han er kongenes konge. Vi nordmenn er stolte av vårt statsborgerskap. Det fikk vi alle anledning til å vise for et par dager siden. Vi lever i et land med en spennende historie, og på mange måter har vi utviklet et demokrati som kan danne mønster for andre stater. Vi har også en konge vi kan se opp til. På en god måte følger han i fotsporene til sin far og farfar. En slik form for nasjonalisme er godt for folk og land, særlig dersom vi verdsetter det positive i andre kulturer og folkeslag. Men historien har dessverre vist oss at det som i utgangspunktet er godt, kan gi rom for farlige og destruktive krefter. Mange av de blodige borgerkrigene i vår tid har sin rot i uforsonlig strid mellom folkegrupper og stammer. Guds folk har ingen plass i disse krigene. Søk først Guds rike! Dypest sett har vi ingen annen konge enn Jesus. Alle de store og mektige rikene som har reist seg gjennom tidene, har før eller seinere gått under. Og i dag skjer omveltningene i vår egen verdensdel så fort at det blir en god illustrasjon av Ronald Fangens kjente sang:
Mens verdens riker stiger og de synker,                                          går Kirken mot fullkommenhetens vår!
I brevet til Filipperne får vi en påminning om noe som er fast midt i en verden av forandring:   Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren Jesus Kristus som frelser. (Fil.3,20)
Som troende er vi altså borgere av to riker – vi er nordmenn, men samtidig himmelborgere. Og i dette dobbelte perspektiv må alle sanne kristne leve så lenge vi er på denne jord. På samme måte som Jesus her nede var både Gud og menneske, er han nå i himmelen både Guds Lam og vår konge. Og Jesu kongegjerning ved Faderens høyre hånd, det er å være vår forbeder. Det er en styrke for troen og en trøst i motgangstider at kong Jesus er virksom dag og natt uten stopp. Helt til han kommer igjen, skal han arbeide. Jesus har bare èn begrensning i sin kongegjerning, og det er vår vilje. I den korte tidsperioden Jesus gikk omkring på jorda, kunne han selv tale om Guds rike, og han kunne bruke sin makt til å helbrede og gjøre andre mektige gjerninger. I dag ber han for sine, men han er helt avhengig av villige etterfølgere. Og som Guds barn har vi fått et klart oppdrag: I Jesu navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag. Alle er kalt til å drive misjon hjemme og ute, og når misjonsoppdraget er fullført, da kommer kongenes konge for å opprette sitt fullkomne grenseløse rike. La oss ta med et Paulus-ord om dette oppdraget:   Ta vare på ditt oppdrag så det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet. Det skal han la oss få se i rette tid, han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre. (1.Tim.6,14-15)

20100519Jesus er Guds Sønn, han er øversteprest i den nye pakt – og han er Fredsfyrsten. Men dersom vi stiller spørsmålet ”hvem er Jesus?”, kan vi også finne andre svar i Guds ord. Jesus er konge, ja, han er kongenes konge. Vi nordmenn er stolte av vårt statsborgerskap. Det fikk vi alle anledning til å vise for et par dager siden. Vi lever i et land med en spennende historie, og på mange måter har vi utviklet et demokrati som kan danne mønster for andre stater. Vi har også en konge vi kan se opp til. På en god måte følger han i fotsporene til sin far og farfar. En slik form for nasjonalisme er godt for folk og land, særlig dersom vi verdsetter det positive i andre kulturer og folkeslag. Men historien har dessverre vist oss at det som i utgangspunktet er godt, kan gi rom for farlige og destruktive krefter. Mange av de blodige borgerkrigene i vår tid har sin rot i uforsonlig strid mellom folkegrupper og stammer. Guds folk har ingen plass i disse krigene. Søk først Guds rike! Dypest sett har vi ingen annen konge enn Jesus. Alle de store og mektige rikene som har reist seg gjennom tidene, har før eller seinere gått under. Og i dag skjer omveltningene i vår egen verdensdel så fort at det blir en god illustrasjon av Ronald Fangens kjente sang:

Mens verdens riker stiger og de synker,
går Kirken mot fullkommenhetens vår!

I brevet til Filipperne får vi en påminning om noe som er fast midt i en verden av forandring:   Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren Jesus Kristus som frelser. (Fil.3,20)

Som troende er vi altså borgere av to riker – vi er nordmenn, men samtidig himmelborgere. Og i dette dobbelte perspektiv må alle sanne kristne leve så lenge vi er på denne jord. På samme måte som Jesus her nede var både Gud og menneske, er han nå i himmelen både Guds Lam og vår konge. Og Jesu kongegjerning ved Faderens høyre hånd, det er å være vår forbeder. Det er en styrke for troen og en trøst i motgangstider at kong Jesus er virksom dag og natt uten stopp. Helt til han kommer igjen, skal han arbeide. Jesus har bare èn begrensning i sin kongegjerning, og det er vår vilje. I den korte tidsperioden Jesus gikk omkring på jorda, kunne han selv tale om Guds rike, og han kunne bruke sin makt til å helbrede og gjøre andre mektige gjerninger. I dag ber han for sine, men han er helt avhengig av villige etterfølgere. Og som Guds barn har vi fått et klart oppdrag: I Jesu navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag. Alle er kalt til å drive misjon hjemme og ute, og når misjonsoppdraget er fullført, da kommer kongenes konge for å opprette sitt fullkomne grenseløse rike. La oss ta med et Paulus-ord om dette oppdraget:   Ta vare på ditt oppdrag så det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet. Det skal han la oss få se i rette tid, han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre. (1.Tim.6,14-15)

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

FREDSFYRSTEN

Posted on May 15, 2010 by bjorn
FREDSFYRSTEN
I jødisk tradisjon la de avgjørende vekt på betydningen av et navn, og når foreldre valgte navn på sine barn, skulle det også fortelle hva slags tanker og planer de hadde for disse barna. Navnet Ruben betyr ”Se, en sønn” mens Josef har sammenheng med det hebraiske ord for å gi enda en. Vi vet at Rakel døde da hennes yngste sønn ble født, og hun ønsket derfor å kalle ham Ben`oni – ”min ulykkes sønn”. Men Jakob var redd for at dette navnet ville føre til motgang og lidelse for gutten, så han endret navnet til Benjamin – som betyr ”lykkens sønn”. Da Hanna etter lang tids venting og mange bønner til Gud endelig fikk en sønn, fikk han navnet Samuel. Det betyr ”Gud har hørt”. Og slik kunne vi fortsette. De fleste navn i Bibelen har en betydning som enten har sammenheng med omstendigheter omkring selve fødselen eller egenskaper man ønsket barnet skulle ha.
Navnet Jesus ble gitt allerede ved unnfangelsen, og det var Gud som gjennom sin engel selv bestemte navnet på sin sønn: ”Josef, Davids sønn!” sa engelen. ”Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” Navnet Jesus betyr ”Herren frelser.” Og navnet forteller oss egentlig alt vi trenger å vite. Jesus kom til verden for å frelse syndere, og den som tar imot ham i tro, eier det evige livet. Men så ser vi at både det gamle og det nye testamente inneholder en lang rekke navn og betegnelser på Jesus som skal utdype vårt kjennskap til ham. Profeten Jesaja kaller Jesus ”Fredsfyrsten” I Jes.9,6 leser vi: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.
Fredsfyrste. Ved siden av ordet kjærlighet er det vel neppe noe annet ord som er blitt så mye brukt og misbrukt som ordet ”fred”. I dag stunder verden mer enn noen gang før etter fred mellom nasjonene. I denne stund pågår det nærmere 100 små og store kriger, og daglig går mange menneskeliv tapt på grunn av disse konfliktene. Vi vet også at milliarder av kroner årlig blir brukt til opprustning. Og fredsbevegelser rundt omkring på kloden marsjerer med sine paroler og krav. Det finnes mange som vil ha Fredsfyrsten med i dette arbeidet. Og ingen skal være i tvil om at Guds vilje er fred. Jesu egne ord om å vende det andre kinn til, kan stå som en programerklæring for kristen ikke-voldskamp. Likevel vil ikke Fredsfyrsten stå som garantisk for noen fredsbevegelser, verken i vest eller øst. Vi kan ikke ut fra Guds ord legge fram en konkret plan for nedrustning og fredsarbeid. Guds rike er ikke av denne verden. Når Jesu sanne vesen går opp for et menneske, kan ”hosianna” snart bli til ”korsfest, korsfest”.
Når Guds fred har lite med den ytre fred i verden å gjøre, må vi kanskje lete i vårt eget sinn. Vårt samfunn er preget av stress og uro på så mange vis, og det moderne menneske er på intens jakt etter harmoni og fred i sinnet. Inn i dette hav av nød kommer så dagens lykkeprofeter med sitt tilbud: ”Kom til Jesus og bli lykkelig, rik og vellykket! Han vil ta bort dine sykdommer og nevroser.” Det er et stort ansvar disse forkynnerne tar på seg. For det første fokynner de bare en flik av evangeliet. For det andre gir de falske forhåpninger til ulykkelige mennesker. Noen har fått hjelp, men atskillig flere sitter igjen uten illusjoner, med bitterhet og skuffelse. Så kunne ikke Jesus hjelpe likevel! Var det min tro som var for svak? Var det mine bønner som ikke nådde fram?
La oss forkynne ordet om Fredsfyrsten i hele sin bredde! Det er uten tvil sant at den som får bekjent og gjort opp sin synd, kjenner at det er godt å leve videre med god samvittighet. Men Guds fred kan et menneske eie uavhengig av indre og ytre konflikter. I det nye testamente finner vi kanskje det dypeste uttrykk for Kristi gjerning som fredsfyrste i Efeserbrevets 2.kapittel (14-17):
For Han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerdet som skilte, fiendskapet. Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han sifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I sitt legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fienskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte, og for dem som var nær.
Ja, det var i sannhet Fredsfyrsten som kom. Loven stengte hedningene ute fra borgerrett i det  utvalgte folk, og også Israel var skilt fra Gud på grunn av sin synd. Så ropes det ut at Kristus er vår fred, og bare han. Ved Kristus har vi fred med Gud, skriver Paulus i Romerbrevet. Så vet vi at denne fred eies mitt i krigens redsler, på tross av familiekonflikter og psykisk ubalanse. Fredsfyrsten kommer også i dag. Han kommer gjennom sine vitner. Det ene nødvendige for deg og meg er å eie fred med Gud. Og det største vi kan oppleve, er å se at Jesus Kristus, Fredsfyrsten, allerede har gitt oss adgang til den fullkomne fred!

20100515I jødisk tradisjon la de avgjørende vekt på betydningen av et navn, og når foreldre valgte navn på sine barn, skulle det også fortelle hva slags tanker og planer de hadde for disse barna. Navnet Ruben betyr ”Se, en sønn” mens Josef har sammenheng med det hebraiske ord for å gi enda en. Vi vet at Rakel døde da hennes yngste sønn ble født, og hun ønsket derfor å kalle ham Ben`oni – ”min ulykkes sønn”. Men Jakob var redd for at dette navnet ville føre til motgang og lidelse for gutten, så han endret navnet til Benjamin – som betyr ”lykkens sønn”. Da Hanna etter lang tids venting og mange bønner til Gud endelig fikk en sønn, fikk han navnet Samuel. Det betyr ”Gud har hørt”. Og slik kunne vi fortsette. De fleste navn i Bibelen har en betydning som enten har sammenheng med omstendigheter omkring selve fødselen eller egenskaper man ønsket barnet skulle ha.

Navnet Jesus ble gitt allerede ved unnfangelsen, og det var Gud som gjennom sin engel selv bestemte navnet på sin sønn: ”Josef, Davids sønn!” sa engelen. ”Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” Navnet Jesus betyr ”Herren frelser.” Og navnet forteller oss egentlig alt vi trenger å vite. Jesus kom til verden for å frelse syndere, og den som tar imot ham i tro, eier det evige livet. Men så ser vi at både det gamle og det nye testamente inneholder en lang rekke navn og betegnelser på Jesus som skal utdype vårt kjennskap til ham. Profeten Jesaja kaller Jesus ”Fredsfyrsten” I Jes.9,6 leser vi: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Fredsfyrste. Ved siden av ordet kjærlighet er det vel neppe noe annet ord som er blitt så mye brukt og misbrukt som ordet ”fred”. I dag stunder verden mer enn noen gang før etter fred mellom nasjonene. I denne stund pågår det nærmere 100 små og store kriger, og daglig går mange menneskeliv tapt på grunn av disse konfliktene. Vi vet også at milliarder av kroner årlig blir brukt til opprustning. Og fredsbevegelser rundt omkring på kloden marsjerer med sine paroler og krav. Det finnes mange som vil ha Fredsfyrsten med i dette arbeidet. Og ingen skal være i tvil om at Guds vilje er fred. Jesu egne ord om å vende det andre kinn til, kan stå som en programerklæring for kristen ikke-voldskamp. Likevel vil ikke Fredsfyrsten stå som garantisk for noen fredsbevegelser, verken i vest eller øst. Vi kan ikke ut fra Guds ord legge fram en konkret plan for nedrustning og fredsarbeid. Guds rike er ikke av denne verden. Når Jesu sanne vesen går opp for et menneske, kan ”hosianna” snart bli til ”korsfest, korsfest”.

Når Guds fred har lite med den ytre fred i verden å gjøre, må vi kanskje lete i vårt eget sinn. Vårt samfunn er preget av stress og uro på så mange vis, og det moderne menneske er på intens jakt etter harmoni og fred i sinnet. Inn i dette hav av nød kommer så dagens lykkeprofeter med sitt tilbud: ”Kom til Jesus og bli lykkelig, rik og vellykket! Han vil ta bort dine sykdommer og nevroser.” Det er et stort ansvar disse forkynnerne tar på seg. For det første fokynner de bare en flik av evangeliet. For det andre gir de falske forhåpninger til ulykkelige mennesker. Noen har fått hjelp, men atskillig flere sitter igjen uten illusjoner, med bitterhet og skuffelse. Så kunne ikke Jesus hjelpe likevel! Var det min tro som var for svak? Var det mine bønner som ikke nådde fram?

La oss forkynne ordet om Fredsfyrsten i hele sin bredde! Det er uten tvil sant at den som får bekjent og gjort opp sin synd, kjenner at det er godt å leve videre med god samvittighet. Men Guds fred kan et menneske eie uavhengig av indre og ytre konflikter. I det nye testamente finner vi kanskje det dypeste uttrykk for Kristi gjerning som fredsfyrste i Efeserbrevets 2.kapittel (14-17):

For Han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerdet som skilte, fiendskapet. Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han stifte fred og skape ett nytt menneske av de to. I sitt legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fienskapet. Så kom han og forkynte det gode budskap om fred, for dere som er langt borte, og for dem som var nær.

Ja, det var i sannhet Fredsfyrsten som kom. Loven stengte hedningene ute fra borgerrett i det  utvalgte folk, og også Israel var skilt fra Gud på grunn av sin synd. Så ropes det ut at Kristus er vår fred, og bare han. Ved Kristus har vi fred med Gud, skriver Paulus i Romerbrevet. Så vet vi at denne fred eies mitt i krigens redsler, på tross av familiekonflikter og psykisk ubalanse. Fredsfyrsten kommer også i dag. Han kommer gjennom sine vitner. Det ene nødvendige for deg og meg er å eie fred med Gud. Og det største vi kan oppleve, er å se at Jesus Kristus, Fredsfyrsten, allerede har gitt oss adgang til den fullkomne fred!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

JESUS KRISTUS ER HERRE

Posted on May 12, 2010 by bjorn
JESUS KRISTUS ER HERRE
Kristus Jesus gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik.      I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,7-11)
Denne teksten er egentlig en utgave av juleevangeliet – slik Paulus har uttrykt det. Dette handler om inkarnasjonen: Gud blir menneske. Frivillig gir han avkall på sitt eget og blir mennesker lik. Vi har akkurat feiret påske, og det handler egentlig om det motsatte: Mennesket Jesus kommer ridende inn i Jerusalem for å gå inn i den gjerning han var kalt til – for så å bli opphøyet og bli Gud lik. Og så skal hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!.
Og det var nettopp den enkle og klare bekjennelsen i urkirken: Jesus Kristus er Herre!               I Kirkens første tid var det mange som personlig hadde kjent Jesus, og mange hadde også vært vitne til de dramatiske hendelsene i Jerusalem – med arrestasjonen av Jesus og henrettelsen på Golgata. Flere var blant de tusener som hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus var ikke bare en person de hadde kunnskap om, nei, de kjente ham som venn og frelser og herre. Derfor kunne bekjennelsen være så kort og konsis.
Men hva med generasjonene etterpå og de mange menigheter som ble dannet etter den første misjonsvirksomheten? Og hva med de mange som har holdt fast på troen og bekjennelsen gjennom vekslende tider? Guds ord er vår eneste kilde til kunnskap om Jesus Kristus. Ja, Bibelen er ikke bare ord om Jesus, Ordet er Jesus. ”Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,” skriver Johannes. Det er inkarnasjonen. Men like sterkt blir det sagt litt lenger ut i Johannes-evangeliet: ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.” Derfor er Bibelen så dyrebar. Det er en skatt som ingen skal få lov til å ta fra oss!
Men kampen i dag står om Ordet, og det er ingen ny kamp. Ganske tidlig i Kirkens historie ble det klart at urkirkens bekjennelse måtte utvides, fordi ulike tolkninger av Guds ord sådde tvil om hvem Jesus egentlig var. Åndsfylte menn med nådegave til å prøve åndene, sanne hyrder og lærere, kom sammen for å formulere bekjennelser som var så klare at vranglæren kunne avsløres. Og bekjennelsen måtte prøves på Guds ord for å få autoritet i Kirken.
Jesus Kristus er Herre. Det kan være vår frimodige bekjennelse også i dag. Men det betinger at vi kjenner Jesus, den Jesus vi har møtt i skriftene.
En forkynner bør aldri glede seg over applaus fra massene. For Guds ord sier at de vanskelige tidene vil komme – med frafall og vranglære. Og Jesus spør rett ut om han vil finne troen på jorden når han kommer igjen. ”Jeg kommer snart,” sier Jesus. ”Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Og så vil Jesus så inderlig at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Og da må vi som kjenner Jesus, formidle denne sannheten til verden. Kanskje vi har sviktet nettopp her. ”Jeg er vintreet, dere er greinene,” sier Jesus. Og hvordan er det med greinene på et tre? Greinene, bladverket, røttene, stammen – alt er selve treet. Skal mennesker møte Jesus i dag, må det skje gjennom hans vitner. Vi er Jesu hender og føtter, hans munn og ansikt i dag. Og skal budskapet være troverdig, er det to områder der vi ikke må risikere å ta feil:
For det første: I kampen mot vranglæren har vi ikke noe slingringsmonn. Vi kan lese det som står skrevet svart på hvitt, og da kan vi også frimodig si: ”Så sier Herren.” Dersom vi mister Bibelen som autoritet, kan vi èn dag oppleve at forkynnere sår tvil om det mest dyrebare vi eier – ordet om korset.
For det andre: Skal vi vinne seier i den kampen, må alle som kjenner seg forpliktet på Guds ord, stå sammen. Og det fantastiske er at mennesker som i utgangspunktet har stått på hver sin side i alvorlige konflikter, kan finne sammen i et åndelig fellesskap.
I et sant trosfellesskap kan vi vise verden hvem Jesus er – han som har fått navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!

20100512Kristus Jesus gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,7-11)

Denne teksten er egentlig en utgave av juleevangeliet – slik Paulus har uttrykt det. Dette handler om inkarnasjonen: Gud blir menneske. Frivillig gir han avkall på sitt eget og blir mennesker lik. Vi har akkurat feiret påske, og det handler egentlig om det motsatte: Mennesket Jesus kommer ridende inn i Jerusalem for å gå inn i den gjerning han var kalt til – for så å bli opphøyet og bli Gud lik. Og så skal hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!.

Og det var nettopp den enkle og klare bekjennelsen i urkirken: Jesus Kristus er Herre! I Kirkens første tid var det mange som personlig hadde kjent Jesus, og mange hadde også vært vitne til de dramatiske hendelsene i Jerusalem – med arrestasjonen av Jesus og henrettelsen på Golgata. Flere var blant de tusener som hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus var ikke bare en person de hadde kunnskap om, nei, de kjente ham som venn og frelser og herre. Derfor kunne bekjennelsen være så kort og konsis.

Men hva med generasjonene etterpå og de mange menigheter som ble dannet etter den første misjonsvirksomheten? Og hva med de mange som har holdt fast på troen og bekjennelsen gjennom vekslende tider? Guds ord er vår eneste kilde til kunnskap om Jesus Kristus. Ja, Bibelen er ikke bare ord om Jesus, Ordet er Jesus. ”Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,” skriver Johannes. Det er inkarnasjonen. Men like sterkt blir det sagt litt lenger ut i Johannes-evangeliet: ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.” Derfor er Bibelen så dyrebar. Det er en skatt som ingen skal få lov til å ta fra oss!

Men kampen i dag står om Ordet, og det er ingen ny kamp. Ganske tidlig i Kirkens historie ble det klart at urkirkens bekjennelse måtte utvides, fordi ulike tolkninger av Guds ord sådde tvil om hvem Jesus egentlig var. Åndsfylte menn med nådegave til å prøve åndene, sanne hyrder og lærere, kom sammen for å formulere bekjennelser som var så klare at vranglæren kunne avsløres. Og bekjennelsen måtte prøves på Guds ord for å få autoritet i Kirken.

Jesus Kristus er Herre. Det kan være vår frimodige bekjennelse også i dag. Men det betinger at vi kjenner Jesus, den Jesus vi har møtt i skriftene.

En forkynner bør aldri glede seg over applaus fra massene. For Guds ord sier at de vanskelige tidene vil komme – med frafall og vranglære. Og Jesus spør rett ut om han vil finne troen på jorden når han kommer igjen. ”Jeg kommer snart,” sier Jesus. ”Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Og så vil Jesus så inderlig at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Og da må vi som kjenner Jesus, formidle denne sannheten til verden. Kanskje vi har sviktet nettopp her. ”Jeg er vintreet, dere er greinene,” sier Jesus. Og hvordan er det med greinene på et tre? Greinene, bladverket, røttene, stammen – alt er selve treet. Skal mennesker møte Jesus i dag, må det skje gjennom hans vitner. Vi er Jesu hender og føtter, hans munn og ansikt i dag. Og skal budskapet være troverdig, er det to områder der vi ikke må risikere å ta feil:

For det første: I kampen mot vranglæren har vi ikke noe slingringsmonn. Vi kan lese det som står skrevet svart på hvitt, og da kan vi også frimodig si: ”Så sier Herren.” Dersom vi mister Bibelen som autoritet, kan vi èn dag oppleve at forkynnere sår tvil om det mest dyrebare vi eier – ordet om korset.

For det andre: Skal vi vinne seier i den kampen, må alle som kjenner seg forpliktet på Guds ord, stå sammen. Og det fantastiske er at mennesker som i utgangspunktet har stått på hver sin side i alvorlige konflikter, kan finne sammen i et åndelig fellesskap.

I et sant trosfellesskap kan vi vise verden hvem Jesus er – han som har fått navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Posted on May 9, 2010 by bjorn

Vi har syndet og handlet ille, vært ugudelige og trassige, vi har veket av fra dine bud og lover. (Dan.9,5)

Vi. Slik skriver denne hellige mann som er bortført fra sitt fedreland og nå sitter som fange i Babylon. Daniel har berget med seg en skriftrull fra profeten Jeremia. Han har studert og bedt og studert igjen, og i Skriften finner han profetien om fangenskapet. Det skal vare i 70 år, og så skal folket få vende tilbake til hjemlandet – og til den hellige by Jerusalem. Og disse løftene blir den grunn som gir israelittene mot og utholdenhet. Og kanskje dette var det første vi skulle lære av Daniel: De bortførte roper ikke først om utfrielse, nei, de går inn i dyp syndserkjennelse. Ikke kongens store synder, ikke hedningenes ugudelighet, nei, det er egne synder som på denne måten bæres fram for Gud. Det er også her vi som troende må begynne hver dag: Først den daglige omvendelse med syndsbekjennelse – og så tilgivelse og nytt liv.

20100509Den persiske kong Dareios hadde funnet ut at jødegutten Daniel var en han kunne stole på, og derfor fikk Daniel og de to vennene hans stadig større lederansvar i det store landet. Men misunnelse – her som andre steder – førte til at rådsherrene og stattholderne ønsket å fjerne de tre jødeguttene. Det ble kunngjort at alle som i løpet av tretti dager ble funnet i tilbedelse av noen annen Gud enn landets konge, skulle kastes i løvehulen. Men Daniels frimodighet stod fast. Vi merker oss hans åpne vinduer mot Jerusalem. Daniel kunne godt ha holdt sin tro for seg selv i løpet av disse tretti dagene. Men han heiste flagget til topps selv om han visste at det stod om liv eller død. Hvordan er det med oss som kristne i det frie Norge? Ville vi seire i en slik krise?

Dan.10,12: Så sa han til meg: ”Vær ikke redd, Daniel. For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og på grunn av dine ord er jeg kommet.”

Daniel og hans venner hadde vært tre uker i bønn nede ved elvebredden før svaret kom. Men de blir fortalt at fra den aller første bønnestund var bønnene hørt. Ved dette ønsker Jesus i dag å undervise oss, lære oss at noen ganger må han drøye med svaret. Vi kjenner ikke alltid til grunnene, og kanskje vi aldri får vite det. Men Jesus ønsker å lære oss noe om uavlatelig bønn. Det ligger en stor trøst i dette. Hva svaret enn blir, så skal vi vite at Gud fra første minutt har fanget inn våre bønnerop. Og vi skal også vite at våre bønner setter noe i bevegelse i den åndelige verden. Ting begynner å skje! Er det frelse for våre kjære vi ber om, er det kanskje nødvendig med forberedelser som kan strekke seg over måneder og år, ja, kanskje et helt liv. Men Gud har hørt vår bønn, og han vil svare i sin time.

Daniel hadde mot til å gå mot strømmen – fordi han hadde en fullkommen tillit til Guds løfter. I boka ”Haugtussa” forteller Garborg om djevelen som holder konfirmasjon. Han spør: ”Hva er det første bud?” Og en av konfirmantene svarer: ”Vær som de andre i all din ferd.” Ønsker du å leve med Gud, må du ofte våge å gå andre veier enn denne verdens barn. Du må prege tida, ellers vil tida prege deg. Men dette er det ingen av oss som makter i egen kraft. Det gjorde heller ikke Daniel. Hans hemmelighet var den uavbrutte kontakten med Gud –tre ganger om dagen med åpne vinduer mot Jerusalem!

Posted in Andakter | Tagged , , , , | Leave a comment

GUD ER GUD

Posted on May 6, 2010 by bjorn
Gud ransaker meg og kjenner meg og merker alle mine tanker. Det er en Gud jeg ikke kan rømme fra. For en som ikke tror, er dette en skremmende tekst. Men for den som har lært å lese salmene i Det gamle testamente i lys av evangeliet, er dette et budskap med trøst og oppmuntring.
Mange har prøvd å rømme fra Gud. De har sluttet å be, og Bibelen står ubrukt i hylla. Bedehus og kirke oppsøker de aldri. Men Gud er der likevel, og synder og svik er ikke skjult for Den Allmektige. Så kommer kanskje de vanskelige tankene i nattetimene. En ser tilbake med skam og framover med frykt. Det finnes ikke noe mørke som kan stenge Guds lys ute. Og selv om dette lyset først kommer for å avsløre – er Guds innerste ønske at det skal peke på Ham som er Lyset – Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære Sannheten å kjenne!
Vi må i sannhet si at ”dette er for underfullt til å skjønne og så høyt at vi ikke kan fatte det”. Men så vet vi at dette er vårt eneste håp for tid og evighet!
”Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike!

”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde,” synger vi i en kjent salme. I vår tid ser det ut til at mange ønsker å lage seg en gud som kan plasseres i baklomma dersom det skulle være nødvendig – en gud vi kan rope til i nød – en gud vi kan be til om hell og lykke – en gud vi kan forstå og forklare. Derfor er det mange som kan si at de tror på Gud, og kanskje de vil kalle seg kristne også, men kirker og bedehus holder de seg langt unna. Hvorfor? I Bibelen leser vi om en Gud med stor G, en Gud uten forandring eller skiftende skygge, en Gud som er den samme om så alle mennesker skulle være utslettet. I Salme 139,1-6+11-12 leser vi:

Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du om det,
langt bortefra merker du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
—
Sier jeg: ”La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt”,
så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.

20100506Gud ransaker meg og kjenner meg og merker alle mine tanker. Det er en Gud jeg ikke kan rømme fra. For en som ikke tror, er dette en skremmende tekst. Men for den som har lært å lese salmene i Det gamle testamente i lys av evangeliet, er dette et budskap med trøst og oppmuntring.

Mange har prøvd å rømme fra Gud. De har sluttet å be, og Bibelen står ubrukt i hylla. Bedehus og kirke oppsøker de aldri. Men Gud er der likevel, og synder og svik er ikke skjult for Den Allmektige. Så kommer kanskje de vanskelige tankene i nattetimene. En ser tilbake med skam og framover med frykt. Det finnes ikke noe mørke som kan stenge Guds lys ute. Og selv om dette lyset først kommer for å avsløre – er Guds innerste ønske at det skal peke på Ham som er Lyset – Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære Sannheten å kjenne!

Vi må i sannhet si at ”dette er for underfullt til å skjønne og så høyt at vi ikke kan fatte det”. Men så vet vi at dette er vårt eneste håp for tid og evighet!

”Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike!”

Posted in Andakter | Tagged | Leave a comment

IKKE RETTFERDIGE, MEN SYNDERE

Posted on May 3, 2010 by bjorn
IKKE RETTFERDIGE, MEN SYNDERE
Det kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.” Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. Jesus svarte: ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg det levende vann.”                          ———–                                                                                                                                                  Jesus sa til henne: ”Gå og hent din mann, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.” ”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen. ”Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Jesus sier til henne: ”Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.”  (Joh.4,7-10+16-23)
Det har ofte slått meg at Jesus av sin samtid måtte oppleves som en radikal og provoserende person. I mange av tekstene i Bibelen kan vi lese at han handler og taler på tvers av det som ble regnet som god takt og tone blant de fromme. Slik også her ved Jakobs brønn. Ikke bare taler han med en kvinne om religiøse spørsmål. Det mest anstøtelige er nok at han taler med en samaritansk kvinne – en hedning. Vi leser også at han hadde sendt disiplene avsted for å kjøpe mat. En rettroende jøde ville aldri ha kjøpt mat eller drikke i Samaria.
Teksten viser med all mulig klarhet at Jesus ikke er bundet av former og tradisjoner. Det avgjørende er ikke Jerusalem eller Garisim – eller kanskje vi skulle si kirkebygg eller bedehus? Jesus ønsker å inkludere alle mennesker i sitt Rike, og da får det våge seg om metodene kan vekke anstøt. Rådsherren Nikodemus kom til Jesus om natten. Han ble ikke avvist, men fikk hjelp til å komme gjennom en åndelig krise. Denne dagen i Samaria var det Jesus selv som oppsøkte en synderinne midt på dagen. Det var så varmt at kvinnen regnet med å få være alene. Men Jesus visste hva han ville: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”
Her hjemme har vi våre gudstjenester og møter i kirke og bedehus. Svært ofte er det bare de troende som får høre forkynnelsen. Visst trenger vi åndelig mat på veien hjem. Evangeliet må lyde på nytt og på nytt – nettopp fordi vi har så lett for å glemme grunnlaget for vår tro. Men hvor mange av oss har mot til å gå ut for å drive oppsøkende virksomhet i Jesu ånd? Er det ikke slik at vi lett rister på hodet dersom noen skulle finne på å åpne en ny og utradisjonell kanal for Guds nåde? Jesus tar ikke hensyn til kjønnsroller, religiøs formalisme eller rasefordommer. Her møter han et menneske som trenger Guds nåde. Men det kan kanskje virke som et brudd på sammenhengen når Jesus plutselig skyter inn: ”Gå og hent din mann og kom så hit!” Jesus vet at veien til frelse først går gjennom et personlig oppgjør med synd og nederlag. Og da er vi kommet til det som egentlig er sentrum i denne teksten: Når Jesus retter sitt skarpe, avslørende lys inn over våre liv, da ønsker han at vi skal åpne opp og bekjenne. Kvinnen i Samaria er ærlig: ”Jeg har ingen mann.” Og så får hun hjelp av Jesus til å bekjenne sin synd. Det er en klang av befriende glede i Jesu ord når han utbryter: ”Der snakket du sant!” Johannes skriver i sitt første brev: Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. (1.Joh.1,9)
I dag er det satt opp en tavle ved Jakobs brønn i Samaria med følgende innskrift :                    Sannhetens brønn, livets brønn. Jesus taler i dag og sier oss sannheten. Hvem vil høre den og ta imot nåden? Evig liv blir det menneske til del.
Her går veien til evig liv for oss alle.

20100503Det kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.” Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. Jesus svarte: ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg det levende vann.”
———–
Jesus sa til henne: ”Gå og hent din mann, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.” ”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen. ”Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Jesus sier til henne: ”Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.” (Joh.4,7-10+16-23)

Det har ofte slått meg at Jesus av sin samtid måtte oppleves som en radikal og provoserende person. I mange av tekstene i Bibelen kan vi lese at han handler og taler på tvers av det som ble regnet som god takt og tone blant de fromme. Slik også her ved Jakobs brønn. Ikke bare taler han med en kvinne om religiøse spørsmål. Det mest anstøtelige er nok at han taler med en samaritansk kvinne – en hedning. Vi leser også at han hadde sendt disiplene avsted for å kjøpe mat. En rettroende jøde ville aldri ha kjøpt mat eller drikke i Samaria.

Teksten viser med all mulig klarhet at Jesus ikke er bundet av former og tradisjoner. Det avgjørende er ikke Jerusalem eller Garisim – eller kanskje vi skulle si kirkebygg eller bedehus? Jesus ønsker å inkludere alle mennesker i sitt Rike, og da får det våge seg om metodene kan vekke anstøt. Rådsherren Nikodemus kom til Jesus om natten. Han ble ikke avvist, men fikk hjelp til å komme gjennom en åndelig krise. Denne dagen i Samaria var det Jesus selv som oppsøkte en synderinne midt på dagen. Det var så varmt at kvinnen regnet med å få være alene. Men Jesus visste hva han ville: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”

Her hjemme har vi våre gudstjenester og møter i kirke og bedehus. Svært ofte er det bare de troende som får høre forkynnelsen. Visst trenger vi åndelig mat på veien hjem. Evangeliet må lyde på nytt og på nytt – nettopp fordi vi har så lett for å glemme grunnlaget for vår tro. Men hvor mange av oss har mot til å gå ut for å drive oppsøkende virksomhet i Jesu ånd? Er det ikke slik at vi lett rister på hodet dersom noen skulle finne på å åpne en ny og utradisjonell kanal for Guds nåde? Jesus tar ikke hensyn til kjønnsroller, religiøs formalisme eller rasefordommer. Her møter han et menneske som trenger Guds nåde. Men det kan kanskje virke som et brudd på sammenhengen når Jesus plutselig skyter inn: ”Gå og hent din mann og kom så hit!” Jesus vet at veien til frelse først går gjennom et personlig oppgjør med synd og nederlag. Og da er vi kommet til det som egentlig er sentrum i denne teksten: Når Jesus retter sitt skarpe, avslørende lys inn over våre liv, da ønsker han at vi skal åpne opp og bekjenne. Kvinnen i Samaria er ærlig: ”Jeg har ingen mann.” Og så får hun hjelp av Jesus til å bekjenne sin synd. Det er en klang av befriende glede i Jesu ord når han utbryter: ”Der snakket du sant!” Johannes skriver i sitt første brev: Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. (1.Joh.1,9)

I dag er det satt opp en tavle ved Jakobs brønn i Samaria med følgende innskrift :
Sannhetens brønn, livets brønn. Jesus taler i dag og sier oss sannheten. Hvem vil høre den og ta imot nåden? Evig liv blir det menneske til del.

Her går veien til evig liv for oss alle.

Posted in Andakter | Tagged , , , , | Leave a comment