IKKE RETTFERDIGE, MEN SYNDERE

IKKE RETTFERDIGE, MEN SYNDERE
Det kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.” Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. Jesus svarte: ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg det levende vann.”                          ———–                                                                                                                                                  Jesus sa til henne: ”Gå og hent din mann, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.” ”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen. ”Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Jesus sier til henne: ”Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.”  (Joh.4,7-10+16-23)
Det har ofte slått meg at Jesus av sin samtid måtte oppleves som en radikal og provoserende person. I mange av tekstene i Bibelen kan vi lese at han handler og taler på tvers av det som ble regnet som god takt og tone blant de fromme. Slik også her ved Jakobs brønn. Ikke bare taler han med en kvinne om religiøse spørsmål. Det mest anstøtelige er nok at han taler med en samaritansk kvinne – en hedning. Vi leser også at han hadde sendt disiplene avsted for å kjøpe mat. En rettroende jøde ville aldri ha kjøpt mat eller drikke i Samaria.
Teksten viser med all mulig klarhet at Jesus ikke er bundet av former og tradisjoner. Det avgjørende er ikke Jerusalem eller Garisim – eller kanskje vi skulle si kirkebygg eller bedehus? Jesus ønsker å inkludere alle mennesker i sitt Rike, og da får det våge seg om metodene kan vekke anstøt. Rådsherren Nikodemus kom til Jesus om natten. Han ble ikke avvist, men fikk hjelp til å komme gjennom en åndelig krise. Denne dagen i Samaria var det Jesus selv som oppsøkte en synderinne midt på dagen. Det var så varmt at kvinnen regnet med å få være alene. Men Jesus visste hva han ville: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”
Her hjemme har vi våre gudstjenester og møter i kirke og bedehus. Svært ofte er det bare de troende som får høre forkynnelsen. Visst trenger vi åndelig mat på veien hjem. Evangeliet må lyde på nytt og på nytt – nettopp fordi vi har så lett for å glemme grunnlaget for vår tro. Men hvor mange av oss har mot til å gå ut for å drive oppsøkende virksomhet i Jesu ånd? Er det ikke slik at vi lett rister på hodet dersom noen skulle finne på å åpne en ny og utradisjonell kanal for Guds nåde? Jesus tar ikke hensyn til kjønnsroller, religiøs formalisme eller rasefordommer. Her møter han et menneske som trenger Guds nåde. Men det kan kanskje virke som et brudd på sammenhengen når Jesus plutselig skyter inn: ”Gå og hent din mann og kom så hit!” Jesus vet at veien til frelse først går gjennom et personlig oppgjør med synd og nederlag. Og da er vi kommet til det som egentlig er sentrum i denne teksten: Når Jesus retter sitt skarpe, avslørende lys inn over våre liv, da ønsker han at vi skal åpne opp og bekjenne. Kvinnen i Samaria er ærlig: ”Jeg har ingen mann.” Og så får hun hjelp av Jesus til å bekjenne sin synd. Det er en klang av befriende glede i Jesu ord når han utbryter: ”Der snakket du sant!” Johannes skriver i sitt første brev: Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. (1.Joh.1,9)
I dag er det satt opp en tavle ved Jakobs brønn i Samaria med følgende innskrift :                    Sannhetens brønn, livets brønn. Jesus taler i dag og sier oss sannheten. Hvem vil høre den og ta imot nåden? Evig liv blir det menneske til del.
Her går veien til evig liv for oss alle.

20100503Det kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: ”La meg få drikke.” Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: ”Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?” Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. Jesus svarte: ”Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg det levende vann.”
———–
Jesus sa til henne: ”Gå og hent din mann, og kom så hit.” ”Jeg har ingen mann,” svarte kvinnen. ”Med rette sier du at du ikke har noen mann,” sa Jesus, ”for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.” ”Herre, jeg ser at du er en profet,” sa kvinnen. ”Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.” Jesus sier til henne: ”Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.” (Joh.4,7-10+16-23)

Det har ofte slått meg at Jesus av sin samtid måtte oppleves som en radikal og provoserende person. I mange av tekstene i Bibelen kan vi lese at han handler og taler på tvers av det som ble regnet som god takt og tone blant de fromme. Slik også her ved Jakobs brønn. Ikke bare taler han med en kvinne om religiøse spørsmål. Det mest anstøtelige er nok at han taler med en samaritansk kvinne – en hedning. Vi leser også at han hadde sendt disiplene avsted for å kjøpe mat. En rettroende jøde ville aldri ha kjøpt mat eller drikke i Samaria.

Teksten viser med all mulig klarhet at Jesus ikke er bundet av former og tradisjoner. Det avgjørende er ikke Jerusalem eller Garisim – eller kanskje vi skulle si kirkebygg eller bedehus? Jesus ønsker å inkludere alle mennesker i sitt Rike, og da får det våge seg om metodene kan vekke anstøt. Rådsherren Nikodemus kom til Jesus om natten. Han ble ikke avvist, men fikk hjelp til å komme gjennom en åndelig krise. Denne dagen i Samaria var det Jesus selv som oppsøkte en synderinne midt på dagen. Det var så varmt at kvinnen regnet med å få være alene. Men Jesus visste hva han ville: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”

Her hjemme har vi våre gudstjenester og møter i kirke og bedehus. Svært ofte er det bare de troende som får høre forkynnelsen. Visst trenger vi åndelig mat på veien hjem. Evangeliet må lyde på nytt og på nytt – nettopp fordi vi har så lett for å glemme grunnlaget for vår tro. Men hvor mange av oss har mot til å gå ut for å drive oppsøkende virksomhet i Jesu ånd? Er det ikke slik at vi lett rister på hodet dersom noen skulle finne på å åpne en ny og utradisjonell kanal for Guds nåde? Jesus tar ikke hensyn til kjønnsroller, religiøs formalisme eller rasefordommer. Her møter han et menneske som trenger Guds nåde. Men det kan kanskje virke som et brudd på sammenhengen når Jesus plutselig skyter inn: ”Gå og hent din mann og kom så hit!” Jesus vet at veien til frelse først går gjennom et personlig oppgjør med synd og nederlag. Og da er vi kommet til det som egentlig er sentrum i denne teksten: Når Jesus retter sitt skarpe, avslørende lys inn over våre liv, da ønsker han at vi skal åpne opp og bekjenne. Kvinnen i Samaria er ærlig: ”Jeg har ingen mann.” Og så får hun hjelp av Jesus til å bekjenne sin synd. Det er en klang av befriende glede i Jesu ord når han utbryter: ”Der snakket du sant!” Johannes skriver i sitt første brev: Dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. (1.Joh.1,9)

I dag er det satt opp en tavle ved Jakobs brønn i Samaria med følgende innskrift :
Sannhetens brønn, livets brønn. Jesus taler i dag og sier oss sannheten. Hvem vil høre den og ta imot nåden? Evig liv blir det menneske til del.

Her går veien til evig liv for oss alle.

This entry was posted in Andakter and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.