GUD ER GUD

Gud ransaker meg og kjenner meg og merker alle mine tanker. Det er en Gud jeg ikke kan rømme fra. For en som ikke tror, er dette en skremmende tekst. Men for den som har lært å lese salmene i Det gamle testamente i lys av evangeliet, er dette et budskap med trøst og oppmuntring.
Mange har prøvd å rømme fra Gud. De har sluttet å be, og Bibelen står ubrukt i hylla. Bedehus og kirke oppsøker de aldri. Men Gud er der likevel, og synder og svik er ikke skjult for Den Allmektige. Så kommer kanskje de vanskelige tankene i nattetimene. En ser tilbake med skam og framover med frykt. Det finnes ikke noe mørke som kan stenge Guds lys ute. Og selv om dette lyset først kommer for å avsløre – er Guds innerste ønske at det skal peke på Ham som er Lyset – Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære Sannheten å kjenne!
Vi må i sannhet si at ”dette er for underfullt til å skjønne og så høyt at vi ikke kan fatte det”. Men så vet vi at dette er vårt eneste håp for tid og evighet!
”Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike!

”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde,” synger vi i en kjent salme. I vår tid ser det ut til at mange ønsker å lage seg en gud som kan plasseres i baklomma dersom det skulle være nødvendig – en gud vi kan rope til i nød – en gud vi kan be til om hell og lykke – en gud vi kan forstå og forklare. Derfor er det mange som kan si at de tror på Gud, og kanskje de vil kalle seg kristne også, men kirker og bedehus holder de seg langt unna. Hvorfor? I Bibelen leser vi om en Gud med stor G, en Gud uten forandring eller skiftende skygge, en Gud som er den samme om så alle mennesker skulle være utslettet. I Salme 139,1-6+11-12 leser vi:

Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Om jeg sitter eller står, så vet du om det,
langt bortefra merker du mine tanker.
Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Sier jeg: ”La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt”,
så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.

20100506Gud ransaker meg og kjenner meg og merker alle mine tanker. Det er en Gud jeg ikke kan rømme fra. For en som ikke tror, er dette en skremmende tekst. Men for den som har lært å lese salmene i Det gamle testamente i lys av evangeliet, er dette et budskap med trøst og oppmuntring.

Mange har prøvd å rømme fra Gud. De har sluttet å be, og Bibelen står ubrukt i hylla. Bedehus og kirke oppsøker de aldri. Men Gud er der likevel, og synder og svik er ikke skjult for Den Allmektige. Så kommer kanskje de vanskelige tankene i nattetimene. En ser tilbake med skam og framover med frykt. Det finnes ikke noe mørke som kan stenge Guds lys ute. Og selv om dette lyset først kommer for å avsløre – er Guds innerste ønske at det skal peke på Ham som er Lyset – Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære Sannheten å kjenne!

Vi må i sannhet si at ”dette er for underfullt til å skjønne og så høyt at vi ikke kan fatte det”. Men så vet vi at dette er vårt eneste håp for tid og evighet!

”Høye hall og dype dal skal vike, jord og himmel falle skal tillike, hvert fjell, hver tinde skal brått forsvinne, men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike!”

This entry was posted in Andakter and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *