JESUS KRISTUS ER HERRE

Kristus Jesus gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,7-11)

Denne teksten er egentlig en utgave av juleevangeliet – slik Paulus har uttrykt det. Dette handler om inkarnasjonen: Gud blir menneske. Frivillig gir han avkall på sitt eget og blir mennesker lik. Vi har akkurat feiret påske, og det handler egentlig om det motsatte: Mennesket Jesus kommer ridende inn i Jerusalem for å gå inn i den gjerning han var kalt til – for så å bli opphøyet og bli Gud lik. Og så skal hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!.

Og det var nettopp den enkle og klare bekjennelsen i urkirken: Jesus Kristus er Herre! I Kirkens første tid var det mange som personlig hadde kjent Jesus, og mange hadde også vært vitne til de dramatiske hendelsene i Jerusalem – med arrestasjonen av Jesus og henrettelsen på Golgata. Flere var blant de tusener som hadde møtt Jesus etter oppstandelsen. Jesus var ikke bare en person de hadde kunnskap om, nei, de kjente ham som venn og frelser og herre. Derfor kunne bekjennelsen være så kort og konsis.

Men hva med generasjonene etterpå og de mange menigheter som ble dannet etter den første misjonsvirksomheten? Og hva med de mange som har holdt fast på troen og bekjennelsen gjennom vekslende tider? Guds ord er vår eneste kilde til kunnskap om Jesus Kristus. Ja, Bibelen er ikke bare ord om Jesus, Ordet er Jesus. ”Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,” skriver Johannes. Det er inkarnasjonen. Men like sterkt blir det sagt litt lenger ut i Johannes-evangeliet: ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.” Derfor er Bibelen så dyrebar. Det er en skatt som ingen skal få lov til å ta fra oss!

Men kampen i dag står om Ordet, og det er ingen ny kamp. Ganske tidlig i Kirkens historie ble det klart at urkirkens bekjennelse måtte utvides, fordi ulike tolkninger av Guds ord sådde tvil om hvem Jesus egentlig var. Åndsfylte menn med nådegave til å prøve åndene, sanne hyrder og lærere, kom sammen for å formulere bekjennelser som var så klare at vranglæren kunne avsløres. Og bekjennelsen måtte prøves på Guds ord for å få autoritet i Kirken.

Jesus Kristus er Herre. Det kan være vår frimodige bekjennelse også i dag. Men det betinger at vi kjenner Jesus, den Jesus vi har møtt i skriftene.

En forkynner bør aldri glede seg over applaus fra massene. For Guds ord sier at de vanskelige tidene vil komme – med frafall og vranglære. Og Jesus spør rett ut om han vil finne troen på jorden når han kommer igjen. ”Jeg kommer snart,” sier Jesus. ”Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” Og så vil Jesus så inderlig at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Og da må vi som kjenner Jesus, formidle denne sannheten til verden. Kanskje vi har sviktet nettopp her. ”Jeg er vintreet, dere er greinene,” sier Jesus. Og hvordan er det med greinene på et tre? Greinene, bladverket, røttene, stammen – alt er selve treet. Skal mennesker møte Jesus i dag, må det skje gjennom hans vitner. Vi er Jesu hender og føtter, hans munn og ansikt i dag. Og skal budskapet være troverdig, er det to områder der vi ikke må risikere å ta feil:

For det første: I kampen mot vranglæren har vi ikke noe slingringsmonn. Vi kan lese det som står skrevet svart på hvitt, og da kan vi også frimodig si: ”Så sier Herren.” Dersom vi mister Bibelen som autoritet, kan vi èn dag oppleve at forkynnere sår tvil om det mest dyrebare vi eier – ordet om korset.

For det andre: Skal vi vinne seier i den kampen, må alle som kjenner seg forpliktet på Guds ord, stå sammen. Og det fantastiske er at mennesker som i utgangspunktet har stått på hver sin side i alvorlige konflikter, kan finne sammen i et åndelig fellesskap.

I et sant trosfellesskap kan vi vise verden hvem Jesus er – han som har fått navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne til Gud Faders ære: Jesus Kristus er Herre!