MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM

Posted on October 19, 2010 by bjorn
MATERIELL FATTIGDOM OG ÅNDELIG RIKDOM
Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.
Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!
Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.
Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:                     Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss.     (Rom.5,2-5)
20101019Jeg må innrømme at jeg sitter igjen med mange tanker etter et besøk på Madagaskar. Jeg visste på forhånd at det var et fattig land, men at fattigdommen var så bunnløs, ante jeg ikke. I de store byene var det tiggere og gateselgere langs veiene, og de som var så heldige at de hadde fått seg en jobb, tjente minimalt. Arbeiderne på rismarkene måtte arbeide en dag for å få nok til en liter bensin. Men det var neppe det folk tenkte mest på. For de fleste var nok målet fra dag til dag å skaffe nok mat til seg og sine.
Likevel vil jeg påstå at det lyste mer glede ut av ansiktene fra disse fattige enn det vi opplever her hjemme. Og når gasserne feiret gudstjeneste, uttrykte de sin glede også gjennom salmesangen. Den store lutherske kirken i Antsirabe rommer over 2000, og hver søndag har de gudstjeneste klokka 6, 10 og 15. Og kirken er alltid fullsatt. Barn og unge satt som tente lys i nesten tre timer – selv om mange hadde vært på søndagsskole først!
Og gudstroen viste seg også i hverdagen. Når bussjåføren skulle frakte norske turister på dårlige veier med stor trafikk, startet han turen med å si ”Vi kjører i Jesu navn!” Og dersom det ble oppdaget at noen hadde det vanskelig, var det naturlig å vende seg til Gud.
Noen vers fra Romerbrevet kan stå som en illustrasjon på det vi så og opplevde:
Vi priser oss lykkelige fordi vi har det håp at vi skal få del i Guds herlighet. Ja, ikke bare det, vi priser oss lykkelige også over våre trengsler. For vi vet at trengslene gir utholdenhet, utholdenheten gir et prøvet sinn, og det prøvede sinn får håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. (Rom.5,2-5)
Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

VI TILHØRER VINNERLAGET

Posted on September 29, 2010 by bjorn
VI TILHØRER VINNERLAGET
En av avisene jeg leser, har en fast spalte som heter ”20 kjappe”. Der får kjente personer spørsmål om det meste mellom himmel og jord, og spalten avsluttes med spørsmålet ”Hva er meningen med livet?” Her får vi mange gode og fornuftige svar, slik som ”Å være et godt medmenneske – Å stille opp for andre – Å være tilstede for familie og venner—-” Det er ingenting å utsette på disse svarene, men det har slått meg at evighetsdimensjonen er helt fraværende. Tenker moderne mennesker at livet bare eksisterer mellom vogge og grav?      Vi registrerer også at humanetikere og andre ateister stadig oftere er på banen med leserinnlegg som latterliggjør troen på Gud. Jeg er redd for at dette er en utvikling som bare vil akselerere. I Norge og andre vestlige land er det kanskje velstanden som fører mennesker bort fra Gud. Det er et paradoks at det motsatte skjer i fattige land i andre verdensdeler. Det fortelles om vekkelser, lovsang og tilbedelse.
For oss som lever i vår del av verden, er det lett å bli mismodig. ”Vil også dere gå bort?” sa Jesus, og han sier det samme i dag. ”Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?” sa Jesus til sine venner. (Luk.18,8) ”Den lille flokk” vil bare overleve ved å bruke Bibelen, leve i bønn, være en del av de helliges samfunn og ta del i nattverden.
Så må vi holde fast på at hos Jesus finnes ikke forandring eller skiftende skygge. Han som èn dag tok imot oss, har lovet at han aldri vil forlate oss. Og selv om vi er få og ofte føler oss svake, trenger vi å oppmuntre hverandre og minne hverandre om at vi tilhører vinnerlaget! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart i troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende. (1.Pet.1,3-5)

20100929En av avisene jeg leser, har en fast spalte som heter ”20 kjappe”. Der får kjente personer spørsmål om det meste mellom himmel og jord, og spalten avsluttes med spørsmålet ”Hva er meningen med livet?” Her får vi mange gode og fornuftige svar, slik som ”Å være et godt medmenneske – Å stille opp for andre – Å være tilstede for familie og venner—-” Det er ingenting å utsette på disse svarene, men det har slått meg at evighetsdimensjonen er helt fraværende. Tenker moderne mennesker at livet bare eksisterer mellom vogge og grav?      Vi registrerer også at humanetikere og andre ateister stadig oftere er på banen med leserinnlegg som latterliggjør troen på Gud. Jeg er redd for at dette er en utvikling som bare vil akselerere. I Norge og andre vestlige land er det kanskje velstanden som fører mennesker bort fra Gud. Det er et paradoks at det motsatte skjer i fattige land i andre verdensdeler. Det fortelles om vekkelser, lovsang og tilbedelse.

For oss som lever i vår del av verden, er det lett å bli mismodig. ”Vil også dere gå bort?” sa Jesus, og han sier det samme i dag. ”Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?” sa Jesus til sine venner. (Luk.18,8) ”Den lille flokk” vil bare overleve ved å bruke Bibelen, leve i bønn, være en del av de helliges samfunn og ta del i nattverden.

Så må vi holde fast på at hos Jesus finnes ikke forandring eller skiftende skygge. Han som èn dag tok imot oss, har lovet at han aldri vil forlate oss. Og selv om vi er få og ofte føler oss svake, trenger vi å oppmuntre hverandre og minne hverandre om at vi tilhører vinnerlaget! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart i troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende. (1.Pet.1,3-5)

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

ER DET SYND Å……….?

Posted on September 25, 2010 by bjorn
ER DET SYND Å……….?
I min barndom og ungdom på 60-tallet var det poulært å diskutere ”synde-kataloger”. På mange skolelagsmøter fikk taleren spørsmål om hva som kunne regnes som synd. Det var tre ”synder” som helt klart kom på feil side av streken – nemlig kortspill, dans og kino (!) Vi kan trekke på smilebåndet av dette i dag, men spørsmålene ble stilt og besvart i fullt alvor.
Det er hevdet at samfunnet har forandret seg mer i løpet av de siste 50 år enn på de 500 årene forut. Og det kan vel være noe i det. Det ville ialle fall være helt meningsløst å overføre ”synde-katalogene” til vår tid. Jeg er sikker på at det blir brukt minst 100 ganger mer penger på nettspill i dag enn folk spilte bort på poker med vanlige kort. Og de filmene som ble vist på kino rett etter krigen var rene barnefilmer i forhold til det alle kan få inn i stuene gjennom utallige norske og utenlandske TV-kanaler. Og sex-presset er så omfattende i vår tid at vi trolig må fokusere på andre arenaer enn dansegulvet.
Det er godt og rett å være opptatt av kristen livsstil, og det er vår plikt å gi etisk veiledning med basis i Guds ord. Men det har slått meg flere ganger hvor lett det er å komme inn i en fariseisk blindgate. For fariseerne hadde utallige detaljerte leveregler – som det egentlig var lett å følge for fromme mennesker på ”solsiden”. Men de ble avslørt av Jesus, og han vil også i dag forkaste våre menneskeskapte bud. For spørsmålet ”er det synd å…….?” vitner om at vi befinner oss faretruende nær periferien.
For en kristen må det være et mål å være så nær sentrum som mulig. Kort tid før Jesus forlot sine venner, fikk de et løfte om at Talsmannen – Den Hellige Ånd – skulle komme, og han skulle gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom. ”Synden er at de ikke tror på meg,” sa Jesus. (Joh.16,9)
”Kom som du er og bli som en av oss!” Dersom dette er en innbydelse som kjennetegner våre forsamlinger og menigheter, er vi på villspor. En kristen er ikke en person som klarer å leve etter alle de vedtatte levregler og normer. En kristen er en tilgitt synder som bygger sin tro og frelse på Jesu død og oppstandelse!

20100925I min barndom og ungdom på 60-tallet var det poulært å diskutere ”synde-kataloger”. På mange skolelagsmøter fikk taleren spørsmål om hva som kunne regnes som synd. Det var tre ”synder” som helt klart kom på feil side av streken – nemlig kortspill, dans og kino (!) Vi kan trekke på smilebåndet av dette i dag, men spørsmålene ble stilt og besvart i fullt alvor.

Det er hevdet at samfunnet har forandret seg mer i løpet av de siste 50 år enn på de 500 årene forut. Og det kan vel være noe i det. Det ville ialle fall være helt meningsløst å overføre ”synde-katalogene” til vår tid. Jeg er sikker på at det blir brukt minst 100 ganger mer penger på nettspill i dag enn folk spilte bort på poker med vanlige kort. Og de filmene som ble vist på kino rett etter krigen var rene barnefilmer i forhold til det alle kan få inn i stuene gjennom utallige norske og utenlandske TV-kanaler. Og sex-presset er så omfattende i vår tid at vi trolig må fokusere på andre arenaer enn dansegulvet.

Det er godt og rett å være opptatt av kristen livsstil, og det er vår plikt å gi etisk veiledning med basis i Guds ord. Men det har slått meg flere ganger hvor lett det er å komme inn i en fariseisk blindgate. For fariseerne hadde utallige detaljerte leveregler – som det egentlig var lett å følge for fromme mennesker på ”solsiden”. Men de ble avslørt av Jesus, og han vil også i dag forkaste våre menneskeskapte bud. For spørsmålet ”er det synd å…….?” vitner om at vi befinner oss faretruende nær periferien.

For en kristen må det være et mål å være så nær sentrum som mulig. Kort tid før Jesus forlot sine venner, fikk de et løfte om at Talsmannen – Den Hellige Ånd – skulle komme, og han skulle gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom. ”Synden er at de ikke tror på meg”, sa Jesus. (Joh.16,9)

”Kom som du er og bli som en av oss!” Dersom dette er en innbydelse som kjennetegner våre forsamlinger og menigheter, er vi på villspor. En kristen er ikke en person som klarer å leve etter alle de vedtatte leveregler og normer. En kristen er en tilgitt synder som bygger sin tro og frelse på Jesu død og oppstandelse!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

PERLER FOR SVIN

Posted on September 21, 2010 by bjorn
PERLER FOR SVIN
Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker. (Matt.7,6)
Dette verset er en del av Bergprekenen, så det må altså være noe svært vesentlig Jesus vil formidle oss. Det merkelige er at Jesus like i forveien har talt alvorlige ord om at vi ikke skal dømme noen. Vi skal først ta bjelken ut av vårt eget øye. Da kan vi se klart så vi kan ta flisen ut av vår brors øye. Så kan det se ut til at Jesus bryter av med noe som står i krass motsetning til det han akkurat har sagt. Slik er det selvsagt ikke. Jesus var en mester til å tale. Han satte ting på spissen for å vekke tilhørernes oppmerksomhet, og han brukte sterke og utfordrende bilder. Etter hans sterke advarsel mot å dømme andre, tenkte han kanskje at noen ville misforstå poenget. Noen kunne bli så forsiktige og ydmyke at de aldri gav seg til å bedømme og vurdere andre mennesker. Og det er noe helt annet. Blant våre tilhørere – og blant våre medmennesker ellers – vil det alltid være noen som ikke er mottagelige for evangeliet, noen som forakter det gode budskap vi ønsker å formidle fra vår Frelser. ”Det hellige” betyr her egentlig offerkjøtt. Og dette kjøttet måtte aldri kastes til hundene. I overført betydning må Jesus mene Guds hellige ord. Og perlene er uten tvil et bilde på evangeliet. Men hva mener han med hunder og svin?
Vanligvis var både hunder og svin navn som ble brukt for å beskrive hedningene. Men det kan det ikke være i denne teksten. Jesus gav jo senere klar beskjed om at alle folkeslag skulle få høre evangeliet – at de skulle få del i ”det hellige” og få tak i perlene. ”Hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres,” sa den kanaaneiske kvinne. Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.”
Heller ikke kan det være tollere og syndere Jesus omtaler på denne måten. Det viste han så klart med sitt eget liv. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,” svarte han fariseerne da de kom med sine anklager. ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”
Og her tror jeg faktisk vi nærmer oss poenget. Evangeliet er en hellig perle, et klenodium! For her forkynner Gud at ”hver den som tror på Jesus, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Hvordan kan vi våge å forfalske en slik fantastisk nyhet? Vi kommer inn i en blindgate når vi med vår vesle forstand skal sette oss til dommer over Guds ord. Det er nettopp vissheten om de to veiene som driver misjonærene ut. Det er derfor Jesus sier at oppdraget har hast, for han vil at alle mennesker skal bli frelst. Men det er ikke sant at alle blir frelst til slutt. ”Den vei er bred og den port er vid som fører til fortapelsen, og mange er de som går på den.”
Jeg tror at vi i sterkere og sterkere grad i tiden som kommer, vil møte en forkynnelse som fordreier Guds ord. Men vi har to ting å berge oss med: Bibelkunnskap og bibeltroskap. Guds motstander er livende redd når disse to våpen brukes samtidig! Etter mitt syn skal vi ikke engang bruke tid og krefter på å diskutere helt grunnleggende og sentrale sannheter i Guds ord. Vårt kall og vår oppgave er å forkynne. Så vil Den Hellige Ånd bruke ordet. Og det vender aldri tomt tilbake.

Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker. (Matt.7,6)

20100921Dette verset er en del av Bergprekenen, så det må altså være noe svært vesentlig Jesus vil formidle oss. Det merkelige er at Jesus like i forveien har talt alvorlige ord om at vi ikke skal dømme noen. Vi skal først ta bjelken ut av vårt eget øye. Da kan vi se klart så vi kan ta flisen ut av vår brors øye. Så kan det se ut til at Jesus bryter av med noe som står i krass motsetning til det han akkurat har sagt. Slik er det selvsagt ikke. Jesus var en mester til å tale. Han satte ting på spissen for å vekke tilhørernes oppmerksomhet, og han brukte sterke og utfordrende bilder. Etter hans sterke advarsel mot å dømme andre, tenkte han kanskje at noen ville misforstå poenget. Noen kunne bli så forsiktige og ydmyke at de aldri gav seg til å bedømme og vurdere andre mennesker. Og det er noe helt annet. Blant våre tilhørere – og blant våre medmennesker ellers – vil det alltid være noen som ikke er mottagelige for evangeliet, noen som forakter det gode budskap vi ønsker å formidle fra vår Frelser. ”Det hellige” betyr her egentlig offerkjøtt. Og dette kjøttet måtte aldri kastes til hundene. I overført betydning må Jesus mene Guds hellige ord. Og perlene er uten tvil et bilde på evangeliet. Men hva mener han med hunder og svin?

Vanligvis var både hunder og svin navn som ble brukt for å beskrive hedningene. Men det kan det ikke være i denne teksten. Jesus gav jo senere klar beskjed om at alle folkeslag skulle få høre evangeliet – at de skulle få del i ”det hellige” og få tak i perlene. ”Hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres,” sa den kanaaneiske kvinne. Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.”

Heller ikke kan det være tollere og syndere Jesus omtaler på denne måten. Det viste han så klart med sitt eget liv. ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke,” svarte han fariseerne da de kom med sine anklager. ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.”

Og her tror jeg faktisk vi nærmer oss poenget. Evangeliet er en hellig perle, et klenodium! For her forkynner Gud at ”hver den som tror på Jesus, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Hvordan kan vi våge å forfalske en slik fantastisk nyhet? Vi kommer inn i en blindgate når vi med vår vesle forstand skal sette oss til dommer over Guds ord. Det er nettopp vissheten om de to veiene som driver misjonærene ut. Det er derfor Jesus sier at oppdraget har hast, for han vil at alle mennesker skal bli frelst. Men det er ikke sant at alle blir frelst til slutt. ”Den vei er bred og den port er vid som fører til fortapelsen, og mange er de som går på den.”

Jeg tror at vi i sterkere og sterkere grad i tiden som kommer, vil møte en forkynnelse som fordreier Guds ord. Men vi har to ting å berge oss med: Bibelkunnskap og bibeltroskap. Guds motstander er livende redd når disse to våpen brukes samtidig! Etter mitt syn skal vi ikke engang bruke tid og krefter på å diskutere helt grunnleggende og sentrale sannheter i Guds ord. Vårt kall og vår oppgave er å forkynne. Så vil Den Hellige Ånd bruke ordet. Og det vender aldri tomt tilbake.

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

BEVISET SOM HOLDER

Posted on September 16, 2010 by bjorn
BEVISET SOM HOLDER
I vår tid bombarderes vi av ulike budskap gjennom massemedia og internett. Alle ønsker vår oppmerksomhet – og aller helst vår tilslutning. Det gjelder ulike produkter som markedsføres, og det gjelder politiske bevegelser. Men det dreier seg også i sterk grad om den åndelige verden. Vår tids profeter kan ofte lokke med sterke opplevelser, helbredelse og kanskje også rikdom og lykke. En prinsesse kan gi deg kontakt med de døde – dersom du ønsker det. Og inn i dette livssynstorget kommer Bibelen og forkynner: Det finnes bare èn vei til frelse og evig liv. Toleransens advokater protesterer, og det samme gjør kanskje vår sunne fornuft. For hvordan kan vi våge å påstå at vår tro er mer sann enn andre livssyn og religioner?
Og la det stå fast: I den åndelige verden kan vi verken bevise eller motbevise noe som helst. Og endeløse diskusjoner fører ofte til mer forvirring enn avklaring. Bibelen har en annen oppskrift: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide! Og i 2000 år har forkynnere stått fram med det glade budskap over store deler av verden, og Den Hellige Ånd har skapt troen hos millioner av mennesker.
Bevis? Nei! Vitenskapelige metoder duger ikke her. Men det finnes likevel et bevis som holder – ”erfaringsbeviset” – slik det står skrevet i Joh.7,17: Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv. Ja, slik svarte Jesus jødene da de spurte hvor han hadde sin lære fra. Og dette har mange erfart og vitnet om.
Så vil også en troende oppleve perioder i livet med tvil og motgang. Men troen ligger der likevel som et fundament som står fast om alt annet skulle vakle. For troens kilde ligger ikke i våre tanker eller følelser. Det eneste vi kan klynge oss til, er Jesu død og oppstandelse for våre synder. Og hos Ham er det ikke forandring eller skiftende skygge!

20100916I vår tid bombarderes vi av ulike budskap gjennom massemedia og internett. Alle ønsker vår oppmerksomhet – og aller helst vår tilslutning. Det gjelder ulike produkter som markedsføres, og det gjelder politiske bevegelser. Men det dreier seg også i sterk grad om den åndelige verden. Vår tids profeter kan ofte lokke med sterke opplevelser, helbredelse og kanskje også rikdom og lykke. En prinsesse kan gi deg kontakt med de døde – dersom du ønsker det. Og inn i dette livssynstorget kommer Bibelen og forkynner: Det finnes bare èn vei til frelse og evig liv. Toleransens advokater protesterer, og det samme gjør kanskje vår sunne fornuft. For hvordan kan vi våge å påstå at vår tro er mer sann enn andre livssyn og religioner?

Og la det stå fast: I den åndelige verden kan vi verken bevise eller motbevise noe som helst. Og endeløse diskusjoner fører ofte til mer forvirring enn avklaring. Bibelen har en annen oppskrift: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide! Og i 2000 år har forkynnere stått fram med det glade budskap over store deler av verden, og Den Hellige Ånd har skapt troen hos millioner av mennesker.

Bevis? Nei! Vitenskapelige metoder duger ikke her. Men det finnes likevel et bevis som holder – ”erfaringsbeviset” – slik det står skrevet i Joh.7,17: Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv. Ja, slik svarte Jesus jødene da de spurte hvor han hadde sin lære fra. Og dette har mange erfart og vitnet om.

Så vil også en troende oppleve perioder i livet med tvil og motgang. Men troen ligger der likevel som et fundament som står fast om alt annet skulle vakle. For troens kilde ligger ikke i våre tanker eller følelser. Det eneste vi kan klynge oss til, er Jesu død og oppstandelse for våre synder. Og hos Ham er det ikke forandring eller skiftende skygge!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

GUDS KLOKKE GÅR ALDRI FEIL

Posted on September 12, 2010 by bjorn

20100912Vi leser i Bibelen om den kanaaneiske kvinne som inntrengende bad Jesus om hjelp fordi hennes datter var plaget av en ond ånd. Først ville han ikke svare henne, og i neste omgang virket han avvisende. Men hun gav seg ikke og kastet seg ned for ham. Han svarte: ”Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.” ”Det er sant, Herre,” sa kvinnen, ”men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.” Da sa Jesus til henne: ”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.” Og datteren ble frisk i samme stund. (Matt.15,26-28)

Handler dette virkelig om den Jesus vi kjenner? Det står jo: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Vi forstår stykkevis og delt, og derfor vil nok denne teksten gjemme på noen gåter som vi ikke finner løsningen på. Men dersom vi går i dybden, vil vi likevel se at det er vår Herre Jesus som møtte den kanaaneiske kvinne med sin nåde.

Men hvorfor denne tausheten og disse harde ord?

1. Først av alt tror jeg dette har noe med Guds frelsesplan å gjøre. Guds klokke går aldri feil, og vi ser det så ofte i Bibelen: Når tiden var moden, lot Gud det skje. Til sine egne brødre sa Jesus: ”Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid.” Faktorenes orden er ikke likegyldig. ”Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.” Med dette utsagnet ville Jesus vise at frelsesverket måtte fullføres før misjonens tid begynte. Men så visste han også at Gud en dag ville sende Den Hellige Ånd slik at Jesus kunne være sammen med alle sine på en ny måte. I misjonens tid kan Jesus bruke sine venner som sendebud i sitt sted.

2. Det andre vi kan lære av denne fortellingen, er noe om troens vesen. Kristentroen er ikke tilslutning til en idè, men et levende og personlig forhold til en person. Og i et personlig fellesskap kan det også være kamp og motsetninger. Den som påstår at troen på Jesus er en stabil gledesrus, har bare erfart litt av overflaten. En troende som lever nær Jesus, må også ned i den mørke dalen med tvil og anfektelser. En ærlig kristen som har levd et langt liv med Jesus, kan kanskje utbryte: ”Min tro er svak, men han jeg tror på, er sterk!” Mange av troskjempene i Bibelen kjempet med Gud. Tenk bare på Jakob, Job og Jeremia. Den kanaaneiske kvinne kan ikke på noen måte måle seg med profetene og apostlene, men hennes tillit til Jesus kunne ingen ta fra henne. ”Kyrie Eleison! Miskunn deg over meg!” Hun hadde et konkret bønneemne, og hun stod på for det hun trodde på. For henne var barnets ve og vel viktigere enn hennes rykte. Hun griper tak i Guds løfter om Messias i Davids ætt og roper ut sin nød til jøden fra Nasaret.

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
går i forbønn fra år og til år.
Om du tålmodets lekse må lære,
Himlens bønnesvar èn gang du får:
Det er svar underveis,
Engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

3. Teksten kan altså lære oss noe om rekkefølgen i Guds rike, og vi kan lære noe om den kjempende tro. Men gjennom det hele aner vi også noe om Jesu kamp. Bare han vet hva som tjener til vår fred. Vi er ofte fornøyd med ytre hjelp, helbredelse, kraft og gode dager for våre nærmeste. Jesus vil inn i det dypeste i oss. Han ser at det er hindringer som sperrer for den avgjørende hjelpen. Det er stort å bli helbredet, men hva hjelper det egentlig dersom det bare betyr en forlengelse av livet? Jesus har ett brennende ønske som overgår alt annet: Han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Det kan hende Jesus må bruke taushet og harde ord for å peke på det ene nødvendige. Profeten Hosea sier: ”Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår. – La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham!” (Hos.6,1+3)

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

SÅ LENGE DET ER DAG

Posted on September 7, 2010 by bjorn
SÅ LENGE DET ER DAG
Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide. (Joh.9,4)
For 20-30 år siden startet alltid skoledagen med bønn og salmesang. I dag er det nesten ingen som begynner dagen slik. Ja, det er ikke sikkert en lærer har lov til å be sammen med elevene sine. Så har vi sett hva som har skjedd med det eldste faget i norsk skole: Kristendomskunnskap ble til KRL og så til RLE. De svakeste av alle – de ufødte mennesker – er nå helt uten rettsvern. Bioteknologilova åpner for forskning på spirende menneskeliv. Ekteskapslova er endret slik at homofile og heterofile likestilles. Denne lista kan dessverre stadig utfylles og utvides. Sist lørdag var det en muslim som holdt andakt i NRK for å snakke om Ramadan! Som troens folk må vi erkjenne at samfunnet utvikles i en retning vi ikke ønsker.
Vi må likevel se framover: Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger! Men hva er hans gjerninger. De unge har et motto som forkortes WWJD – ”What would Jesus do?” Ja, hva ville Jesus gjort i dag? Han ville ha helbredet sykdommer og lindret nød som han gjorde for 2000 år siden. Han ville ha kjempet for rett og rettferdighet. Han ville ha grått over Norge – som han gjorde over Jerusalem. Men først av alt ville han sagt: ”Vend om! Nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt!”
1. Noen hevder at miljøkrisen er det største samfunnsproblem i vår tid. Vi trenger en miljøvekkelse, blir det sagt. Alle gode krefter må stå sammen for å redde kloden vår.
2. Andre mener at fattigdomsproblemet er større. Gapet mellom fattige og rike land blir stadig større, og også i rike land ser vi at det er enorme forskjeller.
3. Det er likevel ett problem som er større: Vi har ikke råd til å sende ut nok misjonærer til en verden som framfor alt trenger evangeliet. Og barn og unge her hjemme mangler elementær kunnskap om kristen tro.
Derfor: La oss skjerpe kampen for det ene nødvendige og ikke øde krefter på det nest viktigste! Det er mange som har både kunnskap og motivasjon til å arbeide med miljøkrisen, og alle partier har forpliktet seg til å gjøre noe med fattigdomsproblemet. Men bare den som er grepet av evangeliet, forstår at Gud har kalt oss til å bringe det videre. Hvordan er det mulig at misjonsorganisasjonene må slå sammen kretser og si opp dyktige medarbeidere p.g.a. dårlig økonomi i et land der også de troende er rikere enn noen gang? Redd Barna, Røde Kors, Amnesty og Kirkens Nødhjelp arbeider for gode formål som de fleste nordmenn ønsker å støtte. Men bare troens folk har syn for misjon – her hjemme og der ute.
Kanskje vi deltar i en bevegelse som arbeider mot alle odds, og kanskje vi må innse at dagene blir kortere. Men vi tilhører likevel vinnerlaget, og Guds rike skal snart bryte fram med en fullkommen seier, slik det står i Joh.Åp. 22,4-5: Da skal de se Guds åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet.

20100907Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide. (Joh.9,4)

For 20-30 år siden startet alltid skoledagen med bønn og salmesang. I dag er det nesten ingen som begynner dagen slik. Ja, det er ikke sikkert en lærer har lov til å be sammen med elevene sine. Så har vi sett hva som har skjedd med det eldste faget i norsk skole: Kristendomskunnskap ble til KRL og så til RLE. De svakeste av alle – de ufødte mennesker – er nå helt uten rettsvern. Bioteknologilova åpner for forskning på spirende menneskeliv. Ekteskapslova er endret slik at homofile og heterofile likestilles. Denne lista kan dessverre stadig utfylles og utvides. Sist lørdag var det en muslim som holdt andakt i NRK for å snakke om Ramadan! Som troens folk må vi erkjenne at samfunnet utvikles i en retning vi ikke ønsker.

Vi må likevel se framover: Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger! Men hva er hans gjerninger? De unge har et motto som forkortes WWJD – ”What would Jesus do?” Ja, hva ville Jesus gjort i dag? Han ville ha helbredet sykdommer og lindret nød som han gjorde for 2000 år siden. Han ville ha kjempet for rett og rettferdighet. Han ville ha grått over Norge – som han gjorde over Jerusalem. Men først av alt ville han sagt: ”Vend om! Nød dem til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt!”

1. Noen hevder at miljøkrisen er det største samfunnsproblem i vår tid. Vi trenger en miljøvekkelse, blir det sagt. Alle gode krefter må stå sammen for å redde kloden vår.

2. Andre mener at fattigdomsproblemet er større. Gapet mellom fattige og rike land blir stadig større, og også i rike land ser vi at det er enorme forskjeller.

3. Det er likevel ett problem som er større: Vi har ikke råd til å sende ut nok misjonærer til en verden som framfor alt trenger evangeliet. Og barn og unge her hjemme mangler elementær kunnskap om kristen tro.

Derfor: La oss skjerpe kampen for det ene nødvendige og ikke øde krefter på det nest viktigste! Det er mange som har både kunnskap og motivasjon til å arbeide med miljøkrisen, og alle partier har forpliktet seg til å gjøre noe med fattigdomsproblemet. Men bare den som er grepet av evangeliet, forstår at Gud har kalt oss til å bringe det videre. Hvordan er det mulig at misjonsorganisasjonene må slå sammen kretser og si opp dyktige medarbeidere p.g.a. dårlig økonomi i et land der også de troende er rikere enn noen gang? Redd Barna, Røde Kors, Amnesty og Kirkens Nødhjelp arbeider for gode formål som de fleste nordmenn ønsker å støtte. Men bare troens folk har syn for misjon – her hjemme og der ute.

Kanskje vi deltar i en bevegelse som arbeider mot alle odds, og kanskje vi må innse at dagene blir kortere. Men vi tilhører likevel vinnerlaget, og Guds rike skal snart bryte fram med en fullkommen seier, slik det står i Joh.Åp. 22,4-5: Da skal de se Guds åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet.

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

I MIN FARS HUS

Posted on September 3, 2010 by bjorn
I MIN FARS HUS
Da de ikke fant Jesus, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: ”Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.” Men han svarte:  ”Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”
Lukas gir oss her det eneste glimt vi har fra Jesu barndom. Vi hører ellers ikke noe om Jesu liv mellom omskjæring og fristelse. Det er faktisk en periode på nesten 30 år som ligger der som et ukjent land for ettertida. Legen Lukas er den eneste av evangelistene som tar med noe fra Jesu barndomstid, og han bruker Maria som kilde: ”Hans mor gjemte alt dette i sitt hjerte.”
Hva kan grunnen være til at det er så lite å fortelle om denne første og lengste delen av Jesu liv? Gutten Jesus må ha levd et normalt liv i byen Nasaret som tømmermannens sønn – og senere selv som tømmermann. Truslene fra kong Herodes og flukten til Egypt satt vel ennå spikret i minnet til Josef og Maria. Det kunne rett og slett være livsfarlig å gjøre seg bemerket. Det var heller ikke noe spesielt at Jesus fikk bli med foreldrene til Jerusalem som 12-åring. Etter jødisk skikk var han nå voksen. Han hadde fått opplæring i Skriftene siden han var 5 år, og nå måtte han ta del i pliktene som en jødisk mann var pålagt. Han var en vanlig gutt som levde etter de gamle jødiske skikkene. Men likevel en høyst uvanlig gutt som gjorde seg bemerket. Vi møter i denne teksten det første ord fra Jesu munn som er gjengitt i Bibelen – og allerede som 12-åring kaller han altså Gud sin Far: ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” De siste ord fra Jesus før han dør, er også en proklamasjon av Jesu guddommelighet: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.”
Så måtte Jesus hele livet leve med denne dobbelte natur – sann Gud og sant menneske. ”Din far og jeg har lett etter deg.” / ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”
Uttrykket ”Min Fars hus” blir brukt i en annen sammenheng når Jesus taler til sine venner:    ”I min Fars hus er det mange rom”. Og da tenker ikke Jesus på templet i Jerusalem, nei, han peker framover mot den evige, fullkomne bolig som er gjort i stand for alle mennesker. Innerst inne ønsker vi alle å komme dit. Vi drømmer om et land uten sorg, sykdom og død, et sted der vi kan hvile ut etter en lang og strevsom arbeidsdag. For mange blir det med drømmen. I lignelsen om såkornet leser vi at noe falt blant tornebusker. Det er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. Jeg tror tornebuskene har gode vilkår i vår tid. Er det ikke slik at det nettopp er rikdommens bedrag som skaper de fleste bekymringene? Og hvor blir det av den tida vi trenger til stillhet og ettertanke? ”I min Fars hus er det mange rom”. Men den som skal finne veien til huset med de mange rom, må allerede her og nå rive seg løs og slå følge med den flokken som har funnet kurs og retning. Vi som kaller oss kristne er forskjellige, vi er slett ikke fullkomne, og vi mener ikke det samme om alt. Men vi har funnet Jesus i Guds hus. Og Han er rik nok for alle som påkaller Ham!
”De begynte å spørre etter ham blant slektninger og venner.”  Vi som har funnet Jesus, har et stort ansvar når det gjelder å være veiledere og veiryddere. Også i dag er Jesus å finne i Guds hus. Men da må vi være villige til å utsette hjemreisen til Nasaret for å gå tilbake til Jerusalem. Det står om de første kristne at de trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Alle som var blitt troende, holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen. Hvorfor? De visste at det var her de kunne ha fellesskap med andre kristne og med Jesus, og det var like viktig for det åndelige liv som maten var for kroppen. Og hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.
De mange tomme stolene i kirker og bedehus er et dårlig vitnesbyrd for verden. Og mer alvorlig: Det kan være et tegn på lunkenhet og åndelig forfall. Timoteus fikk følgende formaning av Paulus: ”Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!” Fulle kirker og bedehus er en sterk forkynnelse i seg selv. Det er viktig å være personlig kristen, men private kristne finnes ikke!
Verden vil undre seg og spørre, og du og jeg kan svare: ”Jeg må være i min Fars hus!”

20100903Da de ikke fant Jesus, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: ”Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.” Men han svarte:  ”Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

Lukas gir oss her det eneste glimt vi har fra Jesu barndom. Vi hører ellers ikke noe om Jesu liv mellom omskjæring og fristelse. Det er faktisk en periode på nesten 30 år som ligger der som et ukjent land for ettertida. Legen Lukas er den eneste av evangelistene som tar med noe fra Jesu barndomstid, og han bruker Maria som kilde: ”Hans mor gjemte alt dette i sitt hjerte.”

Hva kan grunnen være til at det er så lite å fortelle om denne første og lengste delen av Jesu liv? Gutten Jesus må ha levd et normalt liv i byen Nasaret som tømmermannens sønn – og senere selv som tømmermann. Truslene fra kong Herodes og flukten til Egypt satt vel ennå spikret i minnet til Josef og Maria. Det kunne rett og slett være livsfarlig å gjøre seg bemerket. Det var heller ikke noe spesielt at Jesus fikk bli med foreldrene til Jerusalem som 12-åring. Etter jødisk skikk var han nå voksen. Han hadde fått opplæring i Skriftene siden han var 5 år, og nå måtte han ta del i pliktene som en jødisk mann var pålagt. Han var en vanlig gutt som levde etter de gamle jødiske skikkene. Men likevel en høyst uvanlig gutt som gjorde seg bemerket. Vi møter i denne teksten det første ord fra Jesu munn som er gjengitt i Bibelen – og allerede som 12-åring kaller han altså Gud sin Far: ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” De siste ord fra Jesus før han dør, er også en proklamasjon av Jesu guddommelighet: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.”

Så måtte Jesus hele livet leve med denne dobbelte natur – sann Gud og sant menneske. ”Din far og jeg har lett etter deg.” / ”Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?”

Uttrykket ”Min Fars hus” blir brukt i en annen sammenheng når Jesus taler til sine venner:    ”I min Fars hus er det mange rom”. Og da tenker ikke Jesus på templet i Jerusalem, nei, han peker framover mot den evige, fullkomne bolig som er gjort i stand for alle mennesker. Innerst inne ønsker vi alle å komme dit. Vi drømmer om et land uten sorg, sykdom og død, et sted der vi kan hvile ut etter en lang og strevsom arbeidsdag. For mange blir det med drømmen. I lignelsen om såkornet leser vi at noe falt blant tornebusker. Det er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. Jeg tror tornebuskene har gode vilkår i vår tid. Er det ikke slik at det nettopp er rikdommens bedrag som skaper de fleste bekymringene? Og hvor blir det av den tida vi trenger til stillhet og ettertanke? ”I min Fars hus er det mange rom”. Men den som skal finne veien til huset med de mange rom, må allerede her og nå rive seg løs og slå følge med den flokken som har funnet kurs og retning. Vi som kaller oss kristne er forskjellige, vi er slett ikke fullkomne, og vi mener ikke det samme om alt. Men vi har funnet Jesus i Guds hus. Og Han er rik nok for alle som påkaller Ham!

”De begynte å spørre etter ham blant slektninger og venner.” Vi som har funnet Jesus, har et stort ansvar når det gjelder å være veiledere og veiryddere. Også i dag er Jesus å finne i Guds hus. Men da må vi være villige til å utsette hjemreisen til Nasaret for å gå tilbake til Jerusalem. Det står om de første kristne at de trofast holdt seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene. Alle som var blitt troende, holdt sammen, og hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen. Hvorfor? De visste at det var her de kunne ha fellesskap med andre kristne og med Jesus, og det var like viktig for det åndelige liv som maten var for kroppen. Og hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.

De mange tomme stolene i kirker og bedehus er et dårlig vitnesbyrd for verden. Og mer alvorlig: Det kan være et tegn på lunkenhet og åndelig forfall. Timoteus fikk følgende formaning av Paulus: ”Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!” Fulle kirker og bedehus er en sterk forkynnelse i seg selv. Det er viktig å være personlig kristen, men private kristne finnes ikke!

Verden vil undre seg og spørre, og du og jeg kan svare: ”Jeg må være i min Fars hus!”

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

UTVALGT I KRISTUS

Posted on August 30, 2010 by bjorn
UTVALGT I KRISTUS
Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. (Joh.15,16-17)
”Enhver blir salig i sin tro”, blir det sagt, og Guds motstander har fått enkelte til å tro at dette skal være et bibelsitat. Det ser ut til at det moderne menneske har fått mer enn nok av velstand og overflod, og så vender en seg mot religion og mystikk for å finne svar på de dypeste spørsmål i livet. Vår religion har ikke gitt oss det vi søkte, tenker mange, og så vrimler det av tilbud på det åndelige marked. Men hva er det som tilbys? Fred i sinnet. Ja vel. Sterke opplevelser. Ganske sikkert. Og også et godt fellesskap med likesinnede. Men èn ting kan de mange religionene ikke gi: Fred med Gud. Det budskapet vi finner i Bibelen er enestående: Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Dette er tro i bibelsk forstand, den eneste tro som gir salighet. Vi kan vitne og si: ”Jeg har valgt å følge Jesus”. Men dette valg er bare et svar på Guds kall. Jeg har utvalgt dere, sier Jesus – utvalgt dere til apostler, til medarbeidere, til venner. Ikke bare de nærmeste i nattverdsalen på skjærtorsdag, ikke bare menigheten i Korint noen tiår senere, men alle som fikk høre evangeliet gjennom historiens løp fram til vår tid. ”Det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe.”
Bjarte Leithaug sier det så treffende i en av sine sanger: ”Se ikke på deg selv, du blir deprimert. Se ikke på de andre, du blir irritert. Men se på Jesus Kristus, du blir inspirert!”   Tro er ikke en fasit med ferdigtygde meninger som legges på bordet. Tro er de tomme hender som rekkes fram med en bønn om at Gud må komme med sin nåde.
I dag er det du og jeg som får denne hilsen fra Herren: Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Den som tror, får en ny ærestittel på tross av feiltrinn og synder, på tross av falskhet og ufullkommenhet: Utvalgt i Kristus. Det er for evig og alltid troens eneste grunnlag!

20100830Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. (Joh.15,16-17)

”Enhver blir salig i sin tro”, blir det sagt, og Guds motstander har fått enkelte til å tro at dette skal være et bibelsitat. Det ser ut til at det moderne menneske har fått mer enn nok av velstand og overflod, og så vender en seg mot religion og mystikk for å finne svar på de dypeste spørsmål i livet. Vår religion har ikke gitt oss det vi søkte, tenker mange, og så vrimler det av tilbud på det åndelige marked. Men hva er det som tilbys? Fred i sinnet. Ja vel. Sterke opplevelser. Ganske sikkert. Og også et godt fellesskap med likesinnede. Men èn ting kan de mange religionene ikke gi: Fred med Gud. Det budskapet vi finner i Bibelen er enestående: Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Dette er tro i bibelsk forstand, den eneste tro som gir salighet. Vi kan vitne og si: ”Jeg har valgt å følge Jesus”. Men dette valg er bare et svar på Guds kall. Jeg har utvalgt dere, sier Jesus – utvalgt dere til apostler, til medarbeidere, til venner. Ikke bare de nærmeste i nattverdsalen på skjærtorsdag, ikke bare menigheten i Korint noen tiår senere, men alle som fikk høre evangeliet gjennom historiens løp fram til vår tid. ”Det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe.”

Bjarte Leithaug sier det så treffende i en av sine sanger: ”Se ikke på deg selv, du blir deprimert. Se ikke på de andre, du blir irritert. Men se på Jesus Kristus, du blir inspirert!”   Tro er ikke en fasit med ferdigtygde meninger som legges på bordet. Tro er de tomme hender som rekkes fram med en bønn om at Gud må komme med sin nåde.

I dag er det du og jeg som får denne hilsen fra Herren: Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. Den som tror, får en ny ærestittel på tross av feiltrinn og synder, på tross av falskhet og ufullkommenhet: Utvalgt i Kristus. Det er for evig og alltid troens eneste grunnlag!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

VEIEN HJEM TIL FAR

Posted on August 25, 2010 by bjorn
VEIEN HJEM TIL FAR
Forholdet mellom Gud og mennesker er ofte sammenlignet med forholdet mellom en god far og hans barn. Lukas bruker dette bildet når han forteller om den fortapte sønn i kapittel 15. Denne sønnen hadde brukt opp sin del av arven i et vilt liv, og nå satt han ribbet tilbake i grisebingen. Han brøt opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.” Men faren sa til tjenerne: ”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Og så begynte festen og gleden. (Luk.15,20-24)
Hva kjennetegner en god jordisk far? Han lærer barna sine hva som er rett og godt. Han forteller hva som ikke kan aksepteres og hvilke konsekvenser brudd på reglene vil få. Det kan oppleves strengt og urimelig, men i ettertid vil de fleste barn oppleve at det far sa og gjorde, var til deres eget beste. Den gode far vil tilgi. Om barnet gjør den samme feilen 100 ganger, vil nok far være skuffet, men han vil ikke låse døra. Kjærligheten til et barn varierer ikke med graden av lydighet. En god far har omsorg for barna sine. Han vil beskytte dem og gi dem alt det de trenger for å leve et godt liv.
Hvordan kan dette bildet hjelpe oss til å forstå vår himmelske Far? Noen tror og mener at vi møter en hellig og streng Gud i Det gamle testamentet, en Gud som krever offer og gode gjerninger. Der møter vi Gud gjennom Loven. I Det nye testamentet derimot finner vi en nådig og mild Gud som tilgir og gir trøst. Vi møter Gud gjennom Evangeliet.
Dette er nok et gudsbilde som er konstruert av mennesketanker. Bibelens Gud er èn – og hos ham finner vi ikke forandring eller skiftende skygge. Både Loven og Evangeliet går som en rød tråd gjennom hele Skriften. I Det gamle testamentet leser vi at Gud krever fullkommenhet, og den som synder, må bære fram sitt syndoffer for Herren. Men også i den gamle pakt ser vi at Gud gjerne vil tilgi. Uten tilgivelse hadde hans eget folk blitt utslettet. I Hebreerbrevet 10,1 står det: År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse er Loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne.
Derfor måtte Jesus komme. I den nye pakt ser vi at Evangeliet møter oss som en person, som Guds eget Lam. Men Guds vilje og vesen er ikke forandret. ”Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen,” sier Jesus. Og han sier også: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i Loven forgå.”
Det er et sykdomstegn i vår tid når forkynnelsen tegner et bilde av den nådige Gud uten å nevne hans hellighet. Hvem trenger tilgivelse når Guds krav og Guds vilje ikke blir forkynt?
Når den fortapte sønn kunne ligge i grisebingen med visshet om at han hadde syndet, var det fordi noen hadde lært ham Guds bud. ”Så sier Herren!” Slik avsluttet de gamle profetene sine taler. I dag hører vi oftere slangens røst: ”Har Gud virkelig sagt?”
Skal Evangeliet om Guds nåde og tilgivelse bli troverdig, må vi også fortelle hva Bibelen sier om synd. Det er blitt så populært å hevde at Kirken kan leve med to syn. Jeg er redd for at vi snart ikke har noe syn i det hele tatt. I de spørsmål der Bibelen taler klart og utvetydig, har vi bare ett syn!
Så er det så lett å bli hard og dømmende. Det er ingen sak å se flisen i naboens øye. Men Skriften skal også være et speil som du og jeg kan bruke for å granske vårt eget gudsliv. Bruker jeg briller som hjelper meg til å unnskylde og bortforklare min egen synd? Eller er jeg modig nok til å begynne på veien tilbake til Far igjen for å bekjenne og be om tilgivelse? ”Gå bort og synd ikke mer!” sier Jesus. Guds krav og Guds vilje. Vi kan ikke plukke bort det vi ikke forstår uten å forfalske Skriften. Men den som kommer, får høre den gode hilsen fra Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!” – Og så begynner festen og gleden!

20100825Forholdet mellom Gud og mennesker er ofte sammenlignet med forholdet mellom en god far og hans barn. Lukas bruker dette bildet når han forteller om den fortapte sønn i kapittel 15. Denne sønnen hadde brukt opp sin del av arven i et vilt liv, og nå satt han ribbet tilbake i grisebingen. Han brøt opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.” Men faren sa til tjenerne: ”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Og så begynte festen og gleden. (Luk.15,20-24)

Hva kjennetegner en god jordisk far? Han lærer barna sine hva som er rett og godt. Han forteller hva som ikke kan aksepteres og hvilke konsekvenser brudd på reglene vil få. Det kan oppleves strengt og urimelig, men i ettertid vil de fleste barn oppleve at det far sa og gjorde, var til deres eget beste. Den gode far vil tilgi. Om barnet gjør den samme feilen 100 ganger, vil nok far være skuffet, men han vil ikke låse døra. Kjærligheten til et barn varierer ikke med graden av lydighet. En god far har omsorg for barna sine. Han vil beskytte dem og gi dem alt det de trenger for å leve et godt liv.

Hvordan kan dette bildet hjelpe oss til å forstå vår himmelske Far? Noen tror og mener at vi møter en hellig og streng Gud i Det gamle testamentet, en Gud som krever offer og gode gjerninger. Der møter vi Gud gjennom Loven. I Det nye testamentet derimot finner vi en nådig og mild Gud som tilgir og gir trøst. Vi møter Gud gjennom Evangeliet.

Dette er nok et gudsbilde som er konstruert av mennesketanker. Bibelens Gud er èn – og hos ham finner vi ikke forandring eller skiftende skygge. Både Loven og Evangeliet går som en rød tråd gjennom hele Skriften. I Det gamle testamentet leser vi at Gud krever fullkommenhet, og den som synder, må bære fram sitt syndoffer for Herren. Men også i den gamle pakt ser vi at Gud gjerne vil tilgi. Uten tilgivelse hadde hans eget folk blitt utslettet. I Hebreerbrevet 10,1 står det: År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse er Loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne.

Derfor måtte Jesus komme. I den nye pakt ser vi at Evangeliet møter oss som en person, som Guds eget Lam. Men Guds vilje og vesen er ikke forandret. ”Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen,” sier Jesus. Og han sier også: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i Loven forgå.”

Det er et sykdomstegn i vår tid når forkynnelsen tegner et bilde av den nådige Gud uten å nevne hans hellighet. Hvem trenger tilgivelse når Guds krav og Guds vilje ikke blir forkynt?

Når den fortapte sønn kunne ligge i grisebingen med visshet om at han hadde syndet, var det fordi noen hadde lært ham Guds bud. ”Så sier Herren!” Slik avsluttet de gamle profetene sine taler. I dag hører vi oftere slangens røst: ”Har Gud virkelig sagt?”

Skal Evangeliet om Guds nåde og tilgivelse bli troverdig, må vi også fortelle hva Bibelen sier om synd. Det er blitt så populært å hevde at Kirken kan leve med to syn. Jeg er redd for at vi snart ikke har noe syn i det hele tatt. I de spørsmål der Bibelen taler klart og utvetydig, har vi bare ett syn!

Så er det så lett å bli hard og dømmende. Det er ingen sak å se flisen i naboens øye. Men Skriften skal også være et speil som du og jeg kan bruke for å granske vårt eget gudsliv. Bruker jeg briller som hjelper meg til å unnskylde og bortforklare min egen synd? Eller er jeg modig nok til å begynne på veien tilbake til Far igjen for å bekjenne og be om tilgivelse? ”Gå bort og synd ikke mer!” sier Jesus. Guds krav og Guds vilje. Vi kan ikke plukke bort det vi ikke forstår uten å forfalske Skriften. Men den som kommer, får høre den gode hilsen fra Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!” – Og så begynner festen og gleden!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment