Portal til Frelse

Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. (Luk.8,7) Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. (Luk.8,14)

Den meste tragiske skjebne rammer nok denne gruppe med hørere. Her finner vi aktive, trofaste kristne som kanskje bruker en stor del av livet i tjenesten for Jesus. Så nær Guds rike, og likevel fortapt. Den unge Demas får stå som representant for tornebuskfolket. Han var en nær medarbeider av Paulus og hadde fått så god kjennskap til Guds ord at han kunne reise ut og forkynne for andre. ”Men Demas forlot meg,” skriver Paulus, ”for han fikk den nåværende verden kjær.” Er du en av disse som er opptatt med de mange ting, men ikke med det ene nødvendige? Var du en gang en glad og frimodig kristen, men nå har disse verdens ting fått overtaket? Kanskje du ikke vet at du er på vei bort fra Jesus? Tornebusken spretter ikke plutselig opp. Den vil sakte men sikkert vokse sammen med spiren fra såkornet, og èn dag kveles gudslivet. Torner trenger ikke stell, men det gjør den gode sæden.

Gud og mammon får ikke plass i våre liv samtidig. Og mammon har sannelig en stor hær av medhjelpere i vår tid. Gjennom massemedia og reklame blir vi proppet ørene fulle av propaganda. Vi må eie mye for å bli lykkelige. Det er budskapet. Og når vi eier mye, må vi få tak i mer. Rikdom, nytelse og underholdning er et umettelig sluk som aldri kan gi oss fred. Men det kan ta fra oss gudslivet, og det har skjedd med så mange trofaste kristne.

Jesus fortalte denne lignelsen for å vise at såkornet – Guds ord – faller i ulik jord. Han talte både om fugler, steingrunn og tornebusker. Men såkornet er det samme. Det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt. (Luk.8,15)

Johannes dro rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte en omvendelsesdåp som gav tilgivelse for syndene, som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord:

En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse. (Luk.3,3-6)

Johannes hadde en enestående oppgave. Han skulle gå foran Jesus og rydde veien for hans gjerning. Bare Johannes har hatt dette spesielle kallet. Men likevel må denne veien stadig ryddes. Det første oppdraget de kristne fikk, var å gå ut med evangeliet til alle folkeslag. Og denne ordren står fortsatt ved lag. Men småstein, hauger og fjell må ryddes bort. Språkmuren var det første som måtte brytes når Guds ord skulle forkynnes i nye land. Ofte måtte misjonærene vente med tålmodighet, fordi en oversettelse i seg selv ikke var nok. For folkeslag med en helt annen kulturell bakgrunn måtte budskapet tolkes på nye måter for å bli forstått.

I dag vet vi at det er mange fysiske stengsler for Guds sendebud. Mange land stenger all kristen misjon ute. Men evangeliet må ut – og ”kjærlighet oppfinnsom gjør”! Radiobølgene retter ut de krokete veier, og vi vet at radiomisjon er blitt en velsignelse for millioner av mennesker i vår tid.

Og Herrens veiryddere arbeider i dag – ute og hjemme med dette ene mål: Å nå nye mennesker med evangeliet om Jesus!

Og så er det ikke verken språkbarrierer, kulturkollisjon eller stengte grenser som er den største hindring for Jesu vitner. Den sterkeste motstand finnes i mennesket selv.

Å erkjenne at jeg er en synder som trenger en Frelser, er ikke noe vi kan komme på ved hjelp av fornuft og tankearbeid. Bare Den Hellige Ånd kan overbevise om synd, rettferdighet og dom.

Jesus sa til Simon Peter: ”Legg ut på dypet og kast noten til fangst!” ”Mester,” svarte Simon, ”vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.” Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: ”Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” For han og alle som var med ham, var slått av undring over den fangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: ”Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.” Så rodde de i land, forlot alt og fulgte ham. (Luk.5,4-11)

I Bibelen leser vi om mange forskjellige mennesker som fikk Guds kall, og vi legger merke til at det aldri skjedde helt på samme måten. Men kallet er nødvendig. Hvem av oss ville våge å gå i egen kraft?

Frelseshistorien er vel en sammenhengende fortelling om Guds kall til svake og udugelige mennesker: Den svikefulle Jakob, Moses, som ikke kunne tale, David, som var den yngste i søskenflokken, Maria, den fattige og ulærde ungjenta, forfølgeren Paulus og Simon Peter – som altså sa om seg selv at han var en syndig mann. Det var Gud som kalte alle disse. Han bad ikke om dugelighet, men om lydighet! Og her ser vi evangeliet i et nøtteskall: I forhold til Gud er det ingen av oss som holder mål. Vi er syndere på vei mot fortapelsen. Men Jesus kom for å frelse, og selv den største synder finner nåde hos Gud. Den som vender seg til Jesus, vil alltid bli mottatt med åpne armer, uten fordømmelse. Denne sannhet må forkynnes, og Gud vil fortsette å kalle mennesker inn i sin tjeneste helt til oppdraget er fullført.

Har du fått et kall? Ja, alle er kalt til omvendelse og nytt liv. Men den som tar imot Jesus, blir også kalt til et liv i lydighet. Peter fikk apostelkall. For deg og meg er det andre oppgaver som venter. Det kan være besøkstjeneste, en lederoppgave i menigheten, eller kallet kan gjelde forbønn og givertjeneste. De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Gud ber oss om å legge ut på dypet og kaste noten til fangst! Og han som begynte en god gjerning i oss, vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag!

En konge hadde tre sønner. De het ”Tenk det”, ”Si det” og ”Gjør det”. Kongen dro til utlandet og sa til sønnene at de skulle bygge et slott. Den som klarte å bygge det fineste slottet, skulle arve kongeriket. De tre sønnene var alle svært ivrige. ”Tenk det” satte seg ned og grublet og tenkte, la planer og forbedret dem stadig. Men det ble aldri noe annet enn et luftslott. Ingen spadetak ble tatt, og ingen mur ble reist. ”Si det” gikk rundt til sine venner og talte om det nye bygget, hvor vakkert alt skulle bli og hvor praktisk alt skulle innrettes. Vennene ble nok imponert av det de fikk høre, men noe resultat så de aldri. ”Gjør det” gikk straks til verket. Han la sine planer, leiet arbeidere, begynte å grave, bygget huset, og snart reiste murene seg – mens brødrene bare gikk rundt og kritiserte. Deres slott skulle bli mye flottere.

Plutselig en dag kommer deres kongelige far tilbake. Der satt ennå ”Tenk det” med sine drømmer, og der gikk ennå ”Si det” med sitt prat. Men ”Gjør det” var ferdig med sin gjerning og kunne ønske kongen velkommen til det nye slottet.

Dette var en legende, men den illustrerer godt det budskapet vi finner i Jak.2,14-22:

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ”Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette” – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen; i seg selv, uten gjerninger, er den død. Kanskje vil noen si: ”Du har tro, jeg har gjerninger.” Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. Du tror at Gud er èn? Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror det – og skjelver! Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble kjent rettferdig da han bar fram Isak, sønnen sin, som offer på alteret? Slik kan du se at troen virket sammen med gjerningene hans, og gjennom gjerningene ble troen fullendt.

De tre sønnene i legenden lever midt iblant oss – midt i Guds menighet – i forsamlingen. Det er sagt at veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Ingen drømmer gir oss frelse og liv og evig salighet. Vår himmelske konge er ute på reise. Men snart kommer han igjen. Og da nytter det lite hva vi har tenkt og sagt. Blir vi stående der, vil vi bedra oss selv, skriver Jakob. Det er gjerningens gjører som skal være lykkelig i sin gjerning. Og her er det ingen lovisk gjerningsrettferdighet som blir forkynt! Hva var det som førte den fortapte sønn hjem til faderhuset? Han nøyde seg ikke med å tenke på de gode retter og fine klær i barndomshjemmet. Han spilte ikke tid med å skryte av velstanden hjemme hos far. Nei, han stod opp, forlot det fremmede landet og gikk til sin far.

Og kristenlivet – det er et liv i bevegelse! Guds ord formaner syndere til omvendelse, men vi skal ikke bare forandre retning. Vi skal gå videre i Jesu fotspor og vandre i ferdiglagte gjerninger.

Og i denne vandringen har vi lov til å stoppe opp og juble og takke Gud for Evangeliet: Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. (Rom.3,24)

Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår. (Ef.3,20)

I den gamle oversettelsen står det kanskje enda sterkere: Han som kan gjøre mer enn alt. Vi tror og bekjenner at Gud har all makt. Han har skapt alt og vil fortsette å skape så lenge himmel og jord består. Vi tror også at Jesus hadde makt over sykdom og onde ånder og at naturlovene ikke var noen hindring for hans undergjerninger. Og Jesus er evig og alltid den samme. Også i dag har vi som troende adgang til Gudsrikets krefter.

Men av og til kan denne troen settes på prøve. Hvor mange har ikke bedt den samme bønnen i årevis uten å erfare at Gud svarer. Så er det likevel noen som kan vitne om at Guds ”nei” senere ble til et bedre ”ja”! For Gud kan gjøre mer enn alt, han kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår. Det er kun vantroen som kan sette grenser for hans makt.

Vi kan være sikre på at Gud ikke vil holde tilbake sine gaver, og Han gir alltid rikelig. Da kan vi utbryte sammen med salmisten – selv om de ytre forutsetningene av og til gjør oss mismodige – Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. (Salme 23,5)

Jeg vokste opp i et kristent hjem, jeg leste daglig min bibel, og jeg kunne ikke legge meg til ro om kvelden før jeg hadde bedt min aftenbønn. Men det var så langt – og ikke lenger. Det var nok en tro, men den var helt uforpliktende. Gud visste at jeg måtte ha hjelp for å komme et skritt videre, og han brukte søskenbarnet mitt til den oppgaven. En kveld fikk jeg helt uforberedt og direkte et personlig spørsmål: ”Er du en kristen?” Jeg visste at det var bare to mulige svar: Svarte jeg ”nei”, ville jeg forkaste det jeg trodde fullt og fast på. Det ville ha vært et enkelt svar, men jeg hadde aldri fått fred. Svarte jeg ”ja”, visste jeg at mitt liv ville bli totalt omsnudd, for en bekjennelse forplikter. Jeg svarte ”ja”, og jeg har takket min Gud mange ganger for at han brukte noen til å formidle kallet. For det var nemlig et kall. Og alle mennesker som hører evangeliet, får et kall fra Gud. Først et kall til omvendelse, og så et kall til tjeneste. Og Guds kall er alltid nåde!

Paulus har mange ganger fortalt om sin kallsopplevelse, og det gjør han også i sitt brev til sin unge venn Timoteus: Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. (1.Tim.1,12-13) Og frelseshistorien, slik vi finner den i Guds ord, er vel en sammenhengende fortelling om Guds kall til svake og udugelige mennesker: Den svikefulle Jakob, Moses, som ikke kunne tale, David, som var den yngste i søskenflokken, Maria, den fattige og ulærde ungjenta – og ikke minst Paulus. Gud ber aldri om dugelighet. Han ber om lydighet.

Og hva går oppdraget ut på? Vi finner en god utgave av ”den lille bibel” i det første brevet til Timoteus: Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv.(1.Tim.1,15-16) Her finner vi egentlig evangeliet i et nøtteskall: I forhold til Gud er det ingen av oss som holder mål – vi er syndere på vei mot fortapelsen. Men Jesus kom for å frelse, og selv den største synder finner nåde hos Gud. Skal denne sannheten nå fram til mennesker, må det gjøres kjent. Gud vil fortsette å kalle til tjeneste helt til Hans oppdrag er fullført. Først når alle folkeslag har hørt evangeliet, vil Gud slutte å kalle. Da vil han samle alle sine tjenere rundt seg. Han vil ikke snakke om deres dyktighet eller flid. Han vil rose dem for troskap og utholdenhet: Det er bra, du gode og tro tjener. Du har vært tro i lite. Jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din Herre! (Matt.25,21)

Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. (Hebr.4,12)

Guds ord. På en måte har muslimene det lettere enn oss. De tror at Allah dikterte Koranen ord for ord til Muhammed. Derfor aksepterer de også bare den arabiske originalutgaven som hellig skrift. Innholdet i Koranen kan verken forandres eller oppheves.

Med Bibelen er det ikke slik. Denne boka – eller bøkene som tittelen betyr – har blitt til i løpet av mer enn tusen år, først som muntlige overleveringer, senere nedskrevet av menn som var utvalgt og utrustet. Og Bibelen ble akkurat slik Gud ville, altså Guds ord. Carl Fredrik Wisløff skriver i en bok: ”Det avgjørende i vår sammenheng er dette, at Guds Ånd ved å inspirere de bibelske vitner, har gitt dem myndighet til å tale til oss på Guds vegne. Bibelen er fra en side sett en menneskelig bok. Dens forfattere har ikke skrevet etter diktat, de har brukt sine tanker og følt seg som historikere som har gransket alt sammen fra først av. Likevel er Bibelen Guds ord, for budskapet er inngitt av Gud.” Så langt Wisløff.

Du og jeg som vanlige bibellesere må be om at Gud ved sin Hellige Ånd må gjøre ordet levende og nå oss med det Gud ser vi trenger. Så kan vi frimodig holde fast på at Bibelen er Guds ord, og det kan vi med overbevisning forkynne til en verden som ofte famler i blinde på jakt etter sannheten!

Men hvordan skal vi forholde oss til Guds ord? Jeg vil ta fram tre ting:

1. Bibelkunnskap.

Haugianerne ble ofte kalt ”lesere”. De forstod betydningen av å være godt kjent i Skriften for å overleve som kristne og for å kunne verge seg mot angrep fra Guds motstander. For djevelen og hans disipler spør i dag som før: ”Har Gud virkelig sagt? Og dersom vi kjenner Guds ord, kan vi svare med frimodighet: ”Så sier Herren!” Det kan være nyttig å ta med seg noen råd fra profeten Amos: Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. (Amos 8,11) I dag kan vi nærmest vasse i Guds ord her i landet, og jeg er sikker på at det står flere bibler i de fleste bokhyller. Og alle kan fritt samles til gudstjenester og møter. Men vi har ingen garanti for at det alltid skal være slik. Vi kan vel se tendenser til at motstanden mot kristen forkynnelse er økende. Og i land med forfølgelse vet vi at mange kristne lærer deler av Bibelen utenat for å sikre seg dersom Bibelen skulle bli inndratt av myndighetene.

2. Bibeltroskap.

Mange skuespillere kan store deler av Bibelen utenat, og de er i stand til å framføre budskapet med innlevelse og kraft. De ser kanskje på Bibelen som et stort litterært kunstverk som det er verdt å ta vare på og dele med andre. En del humanetikere har god kjennskap til de bibelske fortellingene. Da står de bedre rustet til å kunne diskutere med de kristne. Dette er ikke noe nytt. Paulus skrev i sitt andre brev til sin unge venn Timoteus, kap.3 fra vers 14: Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om; du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus. Kanskje det er på dette området Guds motstander setter inn sine hardeste angrep i vår tid. Han vil at vi skal overprøve Guds ord med vår egen fornuft, og så kommer han med det samme stikkende spørsmålet som før: ”Har Gud virkelig sagt?”

3. Lydighet.

Tenk deg så at du har god bibelkunnskap og også tror at det som står i denne boka er sant. Går det likevel an å ta feil? Joh.1,12: Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. Det går an å ha dette verset som et minneord og lære det utenat. Mange tror også at det er sant det som står skrevet her. Men de våger ikke å ta Gud på ordet. Det blir omtrent som å sulte ihjel ved middagsbordet. Allerede Moses forkynte dette for israelittene, slik det står skrevet i 5.Mos.5,1: Hør, Israel, de forskrifter og bud som jeg kunngjør dere i dag. Lær dem og legg vinn på å leve etter dem.

Så var det spørsmålet i overskriften: Trenger vi Bibelen i dag?

Vi som tror, vet at ingenting kan erstatte Guds ord når det gjelder spørsmålet om frelse og evig liv. Trenger vi Bibelen i dag? Jeg tror vi må svare som Peter: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige. (Joh.6,68-69) Vi trenger Bibelen først og fremst for å se at Jesus har gjort alt som er nødvendig for vår frelse. Vi kan ikke lete i vår egen tanke eller forstand for å finne ut noe om Gud og Guds rike. Da blir vi som hedningene som lager seg guder av tre og stein og famler i blinde uten å få visshet. Men her, i denne boka, har vi det svart på hvitt at Jesus, Guds egen Sønn, kom til verden for å frelse syndere. Som det står i 1.Kor.2,9-10: Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd.

Men også etisk veiledning trenger vi. Jeg tror de fleste kristne i dag har den samme livsstilen som alle andre, selv om vi er kalt til å være et annerledes folk. Kanskje vi har en del å hente i de nytestamentlige formaningene.

Ja, Bibelen er Guds ord, og vi trenger Bibelen i dag. Men vi kan ikke tale om Guds ord uten å lese Johannes-prologen. Det første kapitlet hos Johannes er som et brennglass som samler alle strålene fra de mange sidene i Bibelen. Og så står det noe fantastisk i Joh.1,14 som ingen religioner eller tankesystemer kan vise til: Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Hva må vi ha med oss når vi står for Gud på dommens dag? Mange har nok puttet både det ene og det andre i ”ryggsekken” :

1. Jeg har kristne foreldre som har fortalt meg om Jesus og bedt for meg. Hva sier Guds ord om å stole på forfedrene? Tro ikke at dere kan si til dere selv: ”Vi har Abraham til far.” For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. (Matt.3,9)

2. Jeg leser mye i Bibelen og hører ofte Guds ord. Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. (Jak.1,22)

3. Jeg tilbringer mye tid i bønn til Gud. Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. (Matt.6,7-8)

4. Jeg gjør mange gode gjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. (Rom.3,20)

5. Jeg er ofte på gudstjenester og møter. Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, bedrar seg selv, og hans gudsdyrkelse er uten verdi. En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden. (Jak.1,26-27)

En slik ”ryggsekk” må vi legge fra oss, for innholdet kan ikke frelse oss. På den dagen kan vi komme med tomme hender! Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. (2.Kor.12,9) 

Mange mennesker bruker mye energi på å dvele ved fortida. Hvorfor handlet jeg slik der og da? Hvorfor valgte jeg som jeg gjorde? Alternativene hadde helt sikkert gitt meg et bedre liv.

Mer alvorlig er det når troende mennesker ikke kan bli ferdig med tidligere feil og synder. Det blir nesten som et hån mot Gud. For han har sagt: Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke. (Jes.43,25) Tilgitt synd er glemt synd i Guds øyne!

Men enda mer unødvendig energi bruker vi på framtida. Det er vel knapt noe som ødelegger så mye for livsglede og pågangsmot som våre bekymringer. Og det gjelder for alle livsområder – helse, økonomi, samliv, arbeid og egne barn. Tenk om vi i tro og tillit kunne legge morgendagen i Guds hender! Det står skrevet: Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. (1.Pet.5,7)

Har vi et rett forhold til vår Herre og Skaper, fokuserer vi på dagen i dag, for det er egentlig alt vi har. Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! (Salme 118,24) Jeg har ikke telt, men det blir fortalt at Bibelen inneholder 365 løfter – altså ett for hver dag i året – også for denne dagen! La oss ikke gjøre Gud til en løgner. I Jesus har alle Bibelens løfter fått sitt ja og amen! Vi som lever i troen på Jesus har i sannhet grunn til å juble og glede oss!

Min gårsdag ligger under ditt blod, min morgendag er gjemt i din hånd. Men dagen i dag er din gave til meg, din kjærlighetsgave til meg. (Karin Eriksson)

Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham. Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: ”Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.” Men Herren svarte henne: ”Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne. (Luk.10,38-42)

Det har ofte slått meg at mange av tekstene i Bibelen inneholder flere budskap samtidig. Det er på en måte som å skrelle en frukt og stadig trenge dypere inn.

1. Og den ytre handling i fortellingen om Marta og Maria er svært enkel. Det er to søstre som tar imot Jesus i sitt hjem, og det har de sikkert gjort mange ganger før. De to har èn ting felles: De er glad i Jesus og ønsker å gjøre det beste for ham. Men så er de også helt ulike. Marta har èn ting i tankene: Hun vil rydde, vaske, lage god mat og gjøre alt for at den store gjesten skal få det godt. Maria løfter ikke en finger. Hun setter seg ned for å ta imot. Så er det noen som her ser to ulike forbilder for de troende: Det er de ”Marta-kristne”, de som deltar i mange aktiviteter i menighet og forening – nettopp fordi de ønsker å tjene Gud og sine medmennesker. Og så er det de ”Maria-kristne”, de som bruker mye tid til bønn og meditasjon over en åpen bibel. Men leser vi hele tekst-avsnittet, kan en slik tolkning umulig være rett. Jesus retter harde ord mot Marta og tar avstand fra hennes handlinger. Maria får ubetinget ros og støtte: Slik skal en kristen være!

2. Tar vi bort skallet, finner vi at den ytre handlingen med de to søstrene leder oss inn mot et dypere budskap. Denne bibel-fortellingen handler egentlig om vår prioritering: Hvordan bruker vi vår tid, våre krefter og våre evner? Hva er det som er viktig for oss? ”Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting.” Hva mener du med det, Jesus? Var ikke du også opptatt med de mange ting? Vi vet at du stilte stormen, mettet sultne, helbredet syke og forvandlet vann til vin. Hvordan skal vi få dette til å rime? Lukas har jo nettopp fortalt om den barmhjertige samaritan. Presten og levitten var på vei til sin gudstjeneste. Men det er den fremmede som får ros av Jesus, han som stoppet opp for å tjene sin neste.

3. ”Ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.” Midt inne i frukten finner vi en kjerne, og jeg tror at Den Hellige Ånd vil vise oss at vi innerst inne finner et budskap om Lov og Evangelium. Marta kan sammenlignes med det religiøse menneske. Til alle tider og på alle steder har mennesker kjent en naturlig lengsel etter det guddommelige, og en trang til å tilfredsstille en ukjent gud. Vi må gjøre gode gjerninger, utføre hellige handlinger og ofre av det beste vi har. Da vil gud kanskje lønne oss. Det moderne menneske har også en religiøs innstilling: Jeg gjør så godt jeg kan. Mer kan vel ikke Gud kreve? Fariseerne på Jesu tid var også strengt religiøse. Ved å oppfylle Lovens krav, skulle de stå rene og ulastelige for Gud. Men så er det virkelig sant det Paulus skriver i Romerbrevet: Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. (Rom.8,3) Evangeliet er enestående, og det sprenger egentlig rammene for vår fornuft. Den gode del, hva er det? Jo, det er å ta imot med tomme hender. Og så er det noen som tror at en slik innstilling fører til passivitet og ensidig himmellengsel.

Asbjørn Aavik har skrevet noe avklarende om en slik misforståelse: Han snakker om ”kjærlighetens gjengave”. Det er et treffende uttrykk som sier noe om rekkefølgen i Guds rike. Hva skjedde videre i huset til Marta og Maria? Kanskje nettopp Maria med sin åndelige mat fikk glød og frimodighet til å gå ut i tjenesten!

Hvordan det virkelig henger sammen, vil vi først erfare den dagen vi får være med på det store gjestebudet i Guds fullkomne rike. Hvis jeg kjenner min himmelske Far rett, tror jeg vi skal få oss en skikkelig overraskelse den dagen. Det blir nok de anonyme kristne som da skal løftes opp og kalles helt fram til Jesus – de som satte seg ned for å ta imot først, og som visste at de daglig trengte å ta imot.