ALT HAN HAR GJORT, ER GODT

Posted on April 30, 2010 by bjorn
ALT HAN HAR GJORT, ER GODT
Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: ”Effata!” – det betyr: ”Lukk deg opp!”            Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.     Folk var overveldet og forundret og sa: ”Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.” (Mark.7,31-37)
Det er en klang av skapelse i denne fortellingen. Bibelens første kapittel forteller om begynnelsen – da Gud skapte alt ved sitt Ord. Og Gud var fornøyd med sin gjerning.           Gud så at det var godt.
Mange nekter å tro på underet. Naturlovene kan ikke settes til side, blir det sagt. Det som skjer, har alltid en naturlig forklaring. Men hvem var det som gjorde vann til vin, som helbredet syke, stilte stormen og mettet 5000? Det var Guds egen Sønn – han som var med da alt ble skapt. Han som kunne si ”det bli lys!” da det store mørke lå over havdypet, han kunne også si ”lukk deg opp” til den døvstumme. Og folk ble overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt. Og hendelsen må ha gjort et mektig inntrykk på alle – også på evangelisten Markus. Vi vet at Det nye testamentet først ble skrevet på gresk, men Markus gjengir Jesu egne ord på aramaisk: ”Effata!” Klangen og selve ordet har satt seg fast hos vitnene. De glemte det aldri!
Det skjedde et virkelig under denne dagen ved Gennesaretsjøen. Noen som hadde omsorg for den døvstumme, førte den ulykkelige mannen til Jesus. Og det ble hans redning. Jesus tok mannen bort fra mengden, leste vi. Og slik gjør Jesus ofte i dag også. Han vil tale med den enkelte. Gjennom sykdom eller sorg har mange fått oppleve at de ble tatt til side, men nettopp i den ensomme stillheten kom Gud nær. Og da kan det skje et under som er større enn helbredelsen. Jesu jordiske gjerning viser at hadde omsorg for mennesker med ulike plager og sykdommer. Gud står aldri bak sykdom og lidelse. Alt han har gjort, er godt, og han ønsker det beste for alle sine barn. Men det er noe som er større og viktigere enn helse, og det er frelse. Derfor kan vi under alle omstendigheter slutte oss til det løftet menigheten i Roma fikk i brevet fra Paulus: Vi vet at alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom.8,28)
Den begeistrede folkemengden vi har lest om, var nok ikke klar over rekkevidden av det de så. De hadde sett et under. Jesus hadde rørt ved et menneske slik at livet ble nytt. Vi vet ikke hvordan det gikk med den døvstumme videre i livet. Han kunne både høre og snakke. Kanskje han også ble en av Jesu etterfølgere – en hedning som forkynte Evangeliet for sine landsmenn. Men det er ikke sikkert at veien alltid gikk rett fram. Det ble vel både krokveier og bratte kneiker. Men veien hadde fått en ny retning. Og det er det som skjer med alle som overlater sin nød til Jesus. Det kan hende vi må bære noe tungt med oss resten av veistykket, men han vil alltid gå med oss, og om nødvendig vil han bære oss. Og når veien ender, kan vi stemme med i sangen som lød ved Gennesaretsjøen: Alt han har gjort, er godt!

20100430Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: ”Effata!” – det betyr: ”Lukk deg opp!” Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: ”Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.” (Mark.7,31-37)

Det er en klang av skapelse i denne fortellingen. Bibelens første kapittel forteller om begynnelsen – da Gud skapte alt ved sitt Ord. Og Gud var fornøyd med sin gjerning. Gud så at det var godt.

Mange nekter å tro på underet. Naturlovene kan ikke settes til side, blir det sagt. Det som skjer, har alltid en naturlig forklaring. Men hvem var det som gjorde vann til vin, som helbredet syke, stilte stormen og mettet 5000? Det var Guds egen Sønn – han som var med da alt ble skapt. Han som kunne si ”det bli lys!” da det store mørke lå over havdypet, han kunne også si ”lukk deg opp” til den døvstumme. Og folk ble overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt. Og hendelsen må ha gjort et mektig inntrykk på alle – også på evangelisten Markus. Vi vet at Det nye testamentet først ble skrevet på gresk, men Markus gjengir Jesu egne ord på aramaisk: ”Effata!” Klangen og selve ordet har satt seg fast hos vitnene. De glemte det aldri!

Det skjedde et virkelig under denne dagen ved Gennesaretsjøen. Noen som hadde omsorg for den døvstumme, førte den ulykkelige mannen til Jesus. Og det ble hans redning. Jesus tok mannen bort fra mengden, leste vi. Og slik gjør Jesus ofte i dag også. Han vil tale med den enkelte. Gjennom sykdom eller sorg har mange fått oppleve at de ble tatt til side, men nettopp i den ensomme stillheten kom Gud nær. Og da kan det skje et under som er større enn helbredelsen. Jesu jordiske gjerning viser at hadde omsorg for mennesker med ulike plager og sykdommer. Gud står aldri bak sykdom og lidelse. Alt han har gjort, er godt, og han ønsker det beste for alle sine barn. Men det er noe som er større og viktigere enn helse, og det er frelse. Derfor kan vi under alle omstendigheter slutte oss til det løftet menigheten i Roma fikk i brevet fra Paulus: Vi vet at alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom.8,28)

Den begeistrede folkemengden vi har lest om, var nok ikke klar over rekkevidden av det de så. De hadde sett et under. Jesus hadde rørt ved et menneske slik at livet ble nytt. Vi vet ikke hvordan det gikk med den døvstumme videre i livet. Han kunne både høre og snakke. Kanskje han også ble en av Jesu etterfølgere – en hedning som forkynte Evangeliet for sine landsmenn. Men det er ikke sikkert at veien alltid gikk rett fram. Det ble vel både krokveier og bratte kneiker. Men veien hadde fått en ny retning. Og det er det som skjer med alle som overlater sin nød til Jesus. Det kan hende vi må bære noe tungt med oss resten av veistykket, men han vil alltid gå med oss, og om nødvendig vil han bære oss. Og når veien ender, kan vi stemme med i sangen som lød ved Gennesaretsjøen: Alt han har gjort, er godt!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

OPPDRAGET HAR HAST!

Posted on April 27, 2010 by bjorn
OPPDRAGET HAR HAST!
I Apostlenes gjerninger 1,8 leser vi : Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.
Her ser vi misjonsoppdraget i hele sin bredde, og vi lærer også en viktig sannhet om sammenhengen mellom misjon hjemme og ute. Tidligere kretssekretær Henry Giske snakket om at misjonen kan deles opp i tre ulike nivåer – som likevel er tre sider av samme sak: Det er for det første den innerste misjon, så er det indremisjon og ytremisjon. Og i verset fra Apostlenes gjerninger finner vi alle tre dimensjoner: ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere” – det er den innerste misjon som gjelder vårt personlige trosliv. ”Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea” – det er en form for indremisjon. Og endelig – ”i Samaria og like til jordens ender” – her tenker Jesus på ytremisjon. Vi kunne godt lese Israelsmisjon og innvandrerarbeid ut av dette verset. Men det vi må merke oss først, er den indre dynamikken i misjonsoppdraget. Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike. Den som reiser ut som misjonær på grunnlag av eventyrlyst eller misjonsinteresse, vil gå tørr i løpet av kort tid. Og den som har gått på evangeliseringskurs og tror at gode metoder er nok for å omvende mennesker, vil komme ned på jorda ganske fort. Nei, det må alltid begynne med det Henry Giske kalte ”den innerste misjon”. Alt arbeid i Guds rike starter i stillhet på kne for Gud. ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere”. Gud har en tjeneste for alle sine barn. Men det er Han som både kaller og utruster.
Jesus var utsendt for å bringe evangeliet videre til alle byer og steder i Israel. Derfor kunne han ikke stoppe. Paulus fikk som den første et utvidet virkeområde. Nå skulle evangeliet over grensene til nye mennesker og folkeslag. Og i 2000 år har nye mennesker fått kallet og vært lydige. Da grev Zinsendorf var blitt en kristen, sa han: ”Nå er det land mitt fedreland som trenger evangeliet mest.”
For et Guds barn må det alltid være ro og uro på samme tid. Ro, fordi frelsen i Jesus er alt jeg trenger for å eie fred med Gud. Uro, fordi så mange mennesker lever uten Gud og uten håp i verden. Det er denne dobbeltheten som kjennetegner kristne med misjonssinn. Den eldste sønnen i Lukas 15 er et forferdelig bilde på et barn som mangler dette sinn. Han var hjemme hos sin far og hadde det godt. Men han manglet totalt den uro hans far følte på dag og natt fordi den yngste sønnen var borte. Og fordi han ikke hadde kjent uroen og angsten, kjente han heller ikke glede da brorern kom hjem.
I dag har vi brødre og søstre i landet langt borte. Og vi kan være sikre på at vår himmelske Far speider med lengsel etter de bortkomne sønner og døtre. Hvor er vår uro for alle disse millioner som lever og dør uten en eneste gang å få høre Jesu navn nevnt? Vi som kaller oss med Jesu navn, har et oppdrag som ingen andre kan utføre!
Men hvordan kan vi vite hva Gud vil bruke oss til? De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Vi må være lydige som Paulus, selv om oppdraget virker både uoverkommelig og smertefullt. Det var Gud som begynte en god gjerning i oss. Han vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag,
Bare den som selv er tilgitt, kan elske mye. Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger. Når troen blir rutine,vil også tjenesten bli et ork. Men den som på nytt får se sin egen synd speilet i Guds lov og samtidig ved Den Hellige Ånd kan tro seg tilgitt for Jesu skyld, har ofså en skatt å dele med andre. Og dette oppdraget har hast!

I Apostlenes gjerninger 1,8 leser vi: Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.

20100427Her ser vi misjonsoppdraget i hele sin bredde, og vi lærer også en viktig sannhet om sammenhengen mellom misjon hjemme og ute. Tidligere kretssekretær Henry Giske snakket om at misjonen kan deles opp i tre ulike nivåer – som likevel er tre sider av samme sak: Det er for det første den innerste misjon, så er det indremisjon og ytremisjon. Og i verset fra Apostlenes gjerninger finner vi alle tre dimensjoner: ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere” – det er den innerste misjon som gjelder vårt personlige trosliv. ”Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea” – det er en form for indremisjon. Og endelig – ”i Samaria og like til jordens ender” – her tenker Jesus på ytremisjon. Vi kunne godt lese Israelsmisjon og innvandrerarbeid ut av dette verset. Men det vi må merke oss først, er den indre dynamikken i misjonsoppdraget. Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike. Den som reiser ut som misjonær på grunnlag av eventyrlyst eller misjonsinteresse, vil gå tørr i løpet av kort tid. Og den som har gått på evangeliseringskurs og tror at gode metoder er nok for å omvende mennesker, vil komme ned på jorda ganske fort. Nei, det må alltid begynne med det Henry Giske kalte ”den innerste misjon”. Alt arbeid i Guds rike starter i stillhet på kne for Gud. ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere”. Gud har en tjeneste for alle sine barn. Men det er Han som både kaller og utruster.

Jesus var utsendt for å bringe evangeliet videre til alle byer og steder i Israel. Derfor kunne han ikke stoppe. Paulus fikk som den første et utvidet virkeområde. Nå skulle evangeliet over grensene til nye mennesker og folkeslag. Og i 2000 år har nye mennesker fått kallet og vært lydige. Da grev Zinsendorf var blitt en kristen, sa han: ”Nå er det land mitt fedreland som trenger evangeliet mest.”

For et Guds barn må det alltid være ro og uro på samme tid. Ro, fordi frelsen i Jesus er alt jeg trenger for å eie fred med Gud. Uro, fordi så mange mennesker lever uten Gud og uten håp i verden. Det er denne dobbeltheten som kjennetegner kristne med misjonssinn. Den eldste sønnen i Lukas 15 er et forferdelig bilde på et barn som mangler dette sinn. Han var hjemme hos sin far og hadde det godt. Men han manglet totalt den uro hans far følte på dag og natt fordi den yngste sønnen var borte. Og fordi han ikke hadde kjent uroen og angsten, kjente han heller ikke glede da brorer kom hjem.

I dag har vi brødre og søstre i landet langt borte. Og vi kan være sikre på at vår himmelske Far speider med lengsel etter de bortkomne sønner og døtre. Hvor er vår uro for alle disse millioner som lever og dør uten en eneste gang å få høre Jesu navn nevnt? Vi som kaller oss med Jesu navn, har et oppdrag som ingen andre kan utføre!

Men hvordan kan vi vite hva Gud vil bruke oss til? De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Vi må være lydige som Paulus, selv om oppdraget virker både uoverkommelig og smertefullt. Det var Gud som begynte en god gjerning i oss. Han vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Bare den som selv er tilgitt, kan elske mye. Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger. Når troen blir rutine,vil også tjenesten bli et ork. Men den som på nytt får se sin egen synd speilet i Guds lov og samtidig ved Den Hellige Ånd kan tro seg tilgitt for Jesu skyld, har også en skatt å dele med andre. Og dette oppdraget har hast!

Posted in Andakter | Tagged , , , | Leave a comment

ENIGHET ELLER ENHET?

Posted on April 24, 2010 by bjorn

20100424Jeg vil først si at jeg har stor glede av å lese både DagenMagazinet og Vårt Land. Men av og til blir jeg mismodig og skuffet. Leserinnlegg og debatter kan bidra til å utvide horisonten, men samtidig er det trist når noen prøver å nedkjempe andre kristne for å gå seirende ut av en diskusjon. Det er helt sikkert et ekte og ærlig ønske om å forsvare sannheten som ligger bak. Likevel tror jeg mye burde vært uskrevet og usagt. Avislesere er en sammensatt gruppe, og for mange blir disse endeløse debattene bare et negativt signal som ikke fører noen nærmere Guds rike. Spesielt forvirrende blir det når alle deltagerne i en debatt argumenterer ut fra Bibelen.

Og vi trenger ikke gå til avisene. Også blant kristne i vårt nærmiljø er det av og til mye uenighet. Det gjelder ikke sentrale spørsmål om frelse og forsoning. Der står vi sammen, og det skal vi takke for. Små ubetydelige spørsmål i periferien kan bli så viktige for oss at de skygger for det budskapet vi egentlig ønsker å formidle. Og når personlig prestisje kommer inn i bildet, kan vi stå i fare for å tillegge våre meningsmotstandere andre motiver enn de egentlig har. Bibelen sier at vi skal kappes om å hedre hverandre og ta alt i beste mening.
Men er det egentlig noe mål å bli enige? I Bibelen leser vi om uenighet, ja, om skarp strid:    Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus mente at han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der, ikke skulle være med nå. Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag. (Ap.gj.15,37-39)                        Det som er så flott med Bibelen, er at den ikke er sensurert. Her kan vi lese om ekte mennesker med ekte følelser. Vi leser om hissige Peter som sviktet i det avgjørende øyeblikk – om disiplene som kranglet om hvem som var størst, og her i dette avsnittet om Paulus og Barnabas som var så uenige om strategien for misjonsarbeidet at de skilte lag. Men bare for en stund. Alle disse ufullkomne, svake menneskene kom tilbake, og de som hadde syndet, fikk tilgivelse. Uenigheten førte ikke til frafall, men til ny innsikt. Og slik skal det også være blant oss. Vi vil aldri komme til full enighet om alle ting. Men det er heller ikke noe mål. For, som Paulus har sagt – vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Nei, det er ikke uenighet som er farlig, så lenge vi kjemper med blanke våpen. Det er kjærligheten til verden som kan føre til frafall. Først lunkenhet og likegyldighet – og så frafall. For den som er utskilt fra verden, er det noe som er viktigere enn enighet, og det er enhet! Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, èn Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef.4,2-6)
Dersom det virkelig gikk opp for oss at vi kjemper mot en felles fiende, ville bønnen om enhet stige opp fra oss alle. Tenk på situasjonen i Kina. Da rødegardistene herjet som verst, var det noen som trodde at de kristne var i ferd med å bli utryddet. Men nettopp da opplevde de troende i Kina en kirkevekst som verden ikke har sett maken til. Og tro ikke at alle disse millionene var enige! Nei, de var noe som er større: De var ett i Kristus. De kjempet nok mot kjøtt og blod, men den virkelige kampen ble utkjempet mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
I vår kultur bruker Guds motstander andre våpen, men de er minst like farlige. Her kommer han som ”denne verdens gud” og frister oss som han fristet Jesus: ”Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.” Da kan vi svare samstemt – på tross av all uenighet: ”Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” – Èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.
Jeg vil først si at jeg har stor glede av å lese både DagenMagazinet og Vårt Land. Men av og til blir jeg mismodig og skuffet. Leserinnlegg og debatter kan bidra til å utvide horisonten, men samtidig er det trist når noen prøver å nedkjempe andre kristne for å gå seirende ut av en diskusjon. Det er helt sikkert et ekte og ærlig ønske om å forsvare sannheten som ligger bak. Likevel tror jeg mye burde vært uskrevet og usagt. Avislesere er en sammensatt gruppe, og for mange blir disse endeløse debattene bare et negativt signal som ikke fører noen nærmere Guds rike. Spesielt forvirrende blir det når alle deltagerne i en debatt argumenterer ut fra Bibelen.

Og vi trenger ikke gå til avisene. Også blant kristne i vårt nærmiljø er det av og til mye uenighet. Det gjelder ikke sentrale spørsmål om frelse og forsoning. Der står vi sammen, og det skal vi takke for. Små ubetydelige spørsmål i periferien kan bli så viktige for oss at de skygger for det budskapet vi egentlig ønsker å formidle. Og når personlig prestisje kommer inn i bildet, kan vi stå i fare for å tillegge våre meningsmotstandere andre motiver enn de egentlig har. Bibelen sier at vi skal kappes om å hedre hverandre og ta alt i beste mening.

Men er det egentlig noe mål å bli enige? I Bibelen leser vi om uenighet, ja, om skarp strid: Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus mente at han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der, ikke skulle være med nå. Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag. (Ap.gj.15,37-39).  Det som er så flott med Bibelen, er at den ikke er sensurert. Her kan vi lese om ekte mennesker med ekte følelser. Vi leser om hissige Peter som sviktet i det avgjørende øyeblikk – om disiplene som kranglet om hvem som var størst, og her i dette avsnittet om Paulus og Barnabas som var så uenige om strategien for misjonsarbeidet at de skilte lag. Men bare for en stund. Alle disse ufullkomne, svake menneskene kom tilbake, og de som hadde syndet, fikk tilgivelse. Uenigheten førte ikke til frafall, men til ny innsikt. Og slik skal det også være blant oss. Vi vil aldri komme til full enighet om alle ting. Men det er heller ikke noe mål. For, som Paulus har sagt – vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

Nei, det er ikke uenighet som er farlig, så lenge vi kjemper med blanke våpen. Det er kjærligheten til verden som kan føre til frafall. Først lunkenhet og likegyldighet – og så frafall. For den som er utskilt fra verden, er det noe som er viktigere enn enighet, og det er enhet! Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Ett legeme, èn Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef.4,2-6)

Dersom det virkelig gikk opp for oss at vi kjemper mot en felles fiende, ville bønnen om enhet stige opp fra oss alle. Tenk på situasjonen i Kina. Da rødegardistene herjet som verst, var det noen som trodde at de kristne var i ferd med å bli utryddet. Men nettopp da opplevde de troende i Kina en kirkevekst som verden ikke har sett maken til. Og tro ikke at alle disse millionene var enige! Nei, de var noe som er større: De var ett i Kristus. De kjempet nok mot kjøtt og blod, men den virkelige kampen ble utkjempet mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

I vår kultur bruker Guds motstander andre våpen, men de er minst like farlige. Her kommer han som ”denne verdens gud” og frister oss som han fristet Jesus: ”Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.” Da kan vi svare samstemt – på tross av all uenighet: ”Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” – Èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

NÅR MENNESKESØNNEN KOMMER

Posted on April 21, 2010 by bjorn
NÅR MENNESKESØNNEN KOMMER
”Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?” Dette uttalte Jesus til sine disipler for 2000 år siden. (Luk.18,8) Og jeg tror det er et spørsmål vi gjerne kan stille til hverandre: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen i Norge?
Det er mye i vårt samfunn som kan gi grunn til mismot: Kristendomsfaget, som var det første faget i norsk skole, har gradvis mistet sin verdi. Først ble timetallet redusert, så ble faget til KRL og sist til RLE. Lovverket vårt blir gradvis forandret, og ikke minst i samlivsetikken ser vi at kristne verdier er på vikende front. Nylig registrerte vi også at politikere i Norges eldste part i fullt alvor lanserte idèen om å erstatte helligdagene med verdinøytrale fridager.
Skal stafettpinnen gå videre, må barna og de unge bli kjent med Jesus og evangeliet! Det er vår utfordring, og det må være vår nød. Så vet vi at vi som troens folk har fått barnekårets ånd, som gjør at vi roper ”Abba, Far”! Og vi skal vite at Guds rike fortsatt har spirekraft. Fra mange land i den 3.verden hører vi om vekkelse og vekst i menighetene. Vi tror at mye av dette er frukt av såkorn som er sådd av misjonærer – ofte i flere generasjoner. Vi skal ikke være bekymret på Guds vegne. Vi skal være lydige – slik at Gud får bruke oss der han har tenkt – og på den måten han har tenkt.
Vi vet ikke så mye om morgendagen eller framtida, men det finnes mennesker som i profetisk lys har sett helt inn i evigheten. I Johannes` Åpenbaring kapittel 7 fra vers 9 leser vi: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.
Selv om veien er smal og porten er trang, er det altså en uendelig stor flokk som er samlet i himmelen hos Lammet. Og i flokken finner vi alle slags mennesker fra alle tider og alle kanter av kloden vår. Nei, det finns ingen grunn til mismot for den som på Kristus tror!

”Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?” Dette uttalte Jesus til sine disipler for 2000 år siden. (Luk.18,8) Og jeg tror det er et spørsmål vi gjerne kan stille til hverandre: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen i Norge?

20100421Det er mye i vårt samfunn som kan gi grunn til mismot: Kristendomsfaget, som var det første faget i norsk skole, har gradvis mistet sin verdi. Først ble timetallet redusert, så ble faget til KRL og sist til RLE. Lovverket vårt blir gradvis forandret, og ikke minst i samlivsetikken ser vi at kristne verdier er på vikende front. Nylig registrerte vi også at politikere i Norges eldste parti i fullt alvor lanserte idèen om å erstatte helligdagene med verdinøytrale fridager.

Skal stafettpinnen gå videre, må barna og de unge bli kjent med Jesus og evangeliet! Det er vår utfordring, og det må være vår nød. Så vet vi at vi som troens folk har fått barnekårets ånd, som gjør at vi roper ”Abba, Far”! Og vi skal vite at Guds rike fortsatt har spirekraft. Fra mange land i den 3.verden hører vi om vekkelse og vekst i menighetene. Vi tror at mye av dette er frukt av såkorn som er sådd av misjonærer – ofte i flere generasjoner. Vi skal ikke være bekymret på Guds vegne. Vi skal være lydige – slik at Gud får bruke oss der han har tenkt – og på den måten han har tenkt.

Vi vet ikke så mye om morgendagen eller framtida, men det finnes mennesker som i profetisk lys har sett helt inn i evigheten. I Johannes` Åpenbaring kapittel 7 fra vers 9 leser vi: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.

Selv om veien er smal og porten er trang, er det altså en uendelig stor flokk som er samlet i himmelen hos Lammet. Og i flokken finner vi alle slags mennesker fra alle tider og alle kanter av kloden vår. Nei, det finns ingen grunn til mismot for den som på Kristus tror!

Posted in Andakter | Tagged , , , | Leave a comment

ÅNDELIG DRIVHUSEFFEKT

Posted on April 18, 2010 by bjorn
ÅNDELIG DRIVHUSEFFEKT
Det menneskeskapte problemet som vi kaller ”drivhuseffekten”, har konsekvenser både for klimaet og for livet på jorda. Dette er et fenomen som i stor grad skyldes vår grådighet og jakt etter mer velstand. Men det finnes en åndelig drivhuseffekt som er minst like farlig:
For Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde, pålegger jeg deg, så sant som han kommer og oppretter sitt rike: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem! For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. (2.Tim.4,1-3)
I sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus gir Paulus en god beskrivelse av dagens virkelighet: Lærere i mengdevis – ”Folk sier” – ”Flertallet mener” – ”Det kan da ikke være en frelsessak” – ”Vi må kunne leve med flere syn” – ”Dette er en vanskelig sak”.
”Så sier Herren!” Og Herren er den samme i dag som den gang disse ord ble nedskrevet. Tar vi Guds ord på alvor, kan vi oppleve at Hans lys er gjennomtrengende og ubehagelig, fordi mørke flekker i våre liv kan bli avslørt. Men det lys som avslører, peker samtidig på Ham som kan tilgi og frelse. Dette er selve kjernen i det Paulus kaller ”den sunne lære”. Men vi vil helst høre det som klør i øret. Det er ikke så farlig med våre synder. Vi kan fortsette som før. De fleste andre gjør det samme.
Hva er det som da kan skje? Jeg tror at vi som Kirke og kristenfolk står i fare for å oppleve en åndelig drivhuseffekt. Når Gud ikke får slippe til med sitt lys, blir det smått med våre bønnerop om tilgivelse og nytt liv.
I dag skriker verden etter normer og moralsk veiledning. Men når vi som Guds sendebud i verden, taler med mange tunger, blir vi som salt uten kraft. Tilpasning og kompromiss – det er dødens vei for en kristen. Overbevis – tal strengt – tal trøst, men la det skje for Guds og Jesu Kristi ansikt!

20100418Det menneskeskapte problemet som vi kaller ”drivhuseffekten”, har konsekvenser både for klimaet og for livet på jorda. Dette er et fenomen som i stor grad skyldes vår grådighet og jakt etter mer velstand. Men det finnes en åndelig drivhuseffekt som er minst like farlig:

For Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde, pålegger jeg deg, så sant som han kommer og oppretter sitt rike: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem! For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. (2.Tim.4,1-3)

I sitt brev til sin unge medarbeider Timoteus gir Paulus en god beskrivelse av dagens virkelighet: Lærere i mengdevis – ”Folk sier” – ”Flertallet mener” – ”Det kan da ikke være en frelsessak” – ”Vi må kunne leve med flere syn” – ”Dette er en vanskelig sak”.

”Så sier Herren!” Og Herren er den samme i dag som den gang disse ord ble nedskrevet. Tar vi Guds ord på alvor, kan vi oppleve at Hans lys er gjennomtrengende og ubehagelig, fordi mørke flekker i våre liv kan bli avslørt. Men det lys som avslører, peker samtidig på Ham som kan tilgi og frelse. Dette er selve kjernen i det Paulus kaller ”den sunne lære”. Men vi vil helst høre det som klør i øret. Det er ikke så farlig med våre synder. Vi kan fortsette som før. De fleste andre gjør det samme.

Hva er det som da kan skje? Jeg tror at vi som Kirke og kristenfolk står i fare for å oppleve en åndelig drivhuseffekt. Når Gud ikke får slippe til med sitt lys, blir det smått med våre bønnerop om tilgivelse og nytt liv.

I dag skriker verden etter normer og moralsk veiledning. Men når vi som Guds sendebud i verden, taler med mange tunger, blir vi som salt uten kraft. Tilpasning og kompromiss – det er dødens vei for en kristen. Overbevis – tal strengt – tal trøst, men la det skje for Guds og Jesu Kristi ansikt!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

KOM, NÅ ER ALT FERDIG!

Posted on April 15, 2010 by bjorn
KOM, NÅ ER ALT FERDIG!
Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. ——-  Da sa herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.”   (Luk.14,16-18+23-24)
Vi mennesker har alltid gode unnskyldninger, men den egentlige grunnen kan vi uttrykke med tre ord: ”Jeg vil ikke.” I vekkelsestider er det noen som merker kallet sterkere enn andre. Og de som da likevel vender Gud ryggen, vil ofte bygge en mur omkring seg for å hindre at det samme skjer igjen. Presten Georg Johnsen forteller i en av sine bøker om en vekkelse i Kristiansand. Spesielt mange unge hadde fått et nytt liv, og også en av Johnsens beste kamerater var med på møtene. En kveld var det tydelig at denne kameraten var urolig. Forkynnelsen var sterk, men da det ble gitt anledning til å komme fram, gikk han ut. Han ville gå en tur først, og Johnsen ble med. Rundt kirken, èn gang, så èn gang til. Skulle han ikke gå inn? Han visste vel innerst inne at det var nådetid, men motet sviktet. Han gikk hjem. Sannsynligvis kom han aldri tilbake. – En historie fra virkeligheten, men ikke enestående. Vi mennesker tror vi har et hav med tid foran oss – og at vi selv kan planlegge våre valg og beslutninger. I Guds rike er det ikke slik. Det er Gud som kaller, når han ser at det er grobunn for evangeliet. Og nettopp da må vi svare. Alt har sin faste tid.
I vår bibel blir vi kjent med en person som bedre enn de fleste visste når anledningen var der. Han visste at Jesus nærmet seg og inntok sin posisjon i morbærtreet. Jesus stoppet under treet og kom med sitt kall. Og dette kallet var både konkret og tidsbestemt: ”Sakkeus, skynd deg ned, for i dag vil jeg ta inn hos deg.” Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Jesus holdt så en tale for folket i Jeriko, og etter den talen står det i vår bibel: ”Da han hadde sagt dette, drog han videre på sin vei opp mot Jerusalem.” Jesus gikk aldri mer gjennom gatene i Jeriko.
I dag er det mange som klatrer opp i trærne, for å være i det bildet. Interessen for åndelige spørsmål er stor, og mange er på vandring for å finne et fast punkt som kan gi livet mening. Men det er så få som vil kjøpe den beleilige tid. Når Jesus går forbi, blir de sittende i treet. ”Jeg har kjøpt et jordstykke, jeg har kjøpt fem par okser, jeg har nettopp giftet meg. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.”
Det er en tid til å vende om. Men så er det også en tid til å tjene. Og Gud kaller alle sine barn til tjeneste. Vi kan planlegge og treffe beslutninger. Vi kan ønske oss en spesiell tjeneste i Guds rike. Men det er Gud som kaller, og han er ofte ubehagelig konkret. ”La oss bryte opp og brenne broene, ja, la oss reise hjem!” synger vi i en sang. ”La oss sørge for at våre teltplugger er løse i jorden.” Ja, kanskje det er vår teltplugger som er problemet. Her om dagen så jeg en liste med søkere til ulike prestestillinger. Rundt Oslofjorden var det rikelig med navn på søkere med lang erfaring og god utdannelse. I Nord-Hålogaland bispedømme måtte seks stillinger lyses ut på nytt. Ingen hadde søkt. Og situasjonen er nok ikke verre for prester enn for andre tjenere i Guds rike. Vi må bare med skam erkjenne at jordens salt trives best i store klumper.
Gud kalte deg èn dag til omvendelse. I dag kaller han til tjeneste. Kanskje ditt oppdrag er å fullføre den tjenesten du står i nettopp nå. Men vi vet at Høstens Herre ønsker å drive arbeidere ut til sin høst. For høsten er stor, men arbeiderne få. Alt har sin faste tid. Kanskje du nettopp nå står foran et veiskille i ditt liv som kristen. Gud har gitt deg et konkret kall. Men det er du som må dra teltpluggene opp.

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. ——-  Da sa herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Luk.14,16-18+23-24).

Vi mennesker har alltid gode unnskyldninger, men den egentlige grunnen kan vi uttrykke med tre ord: ”Jeg vil ikke.” I vekkelsestider er det noen som merker kallet sterkere enn andre. Og de som da likevel vender Gud ryggen, vil ofte bygge en mur omkring seg for å hindre at det samme skjer igjen. Presten Georg Johnsen forteller i en av sine bøker om en vekkelse i Kristiansand. Spesielt mange unge hadde fått et nytt liv, og også en av Johnsens beste kamerater var med på møtene. En kveld var det tydelig at denne kameraten var urolig. Forkynnelsen var sterk, men da det ble gitt anledning til å komme fram, gikk han ut. Han ville gå en tur først, og Johnsen ble med. Rundt kirken, èn gang, så èn gang til. Skulle han ikke gå inn? Han visste vel innerst inne at det var nådetid, men motet sviktet. Han gikk hjem. Sannsynligvis kom han aldri tilbake. – En historie fra virkeligheten, men ikke enestående. Vi mennesker tror vi har et hav med tid foran oss – og at vi selv kan planlegge våre valg og beslutninger. I Guds rike er det ikke slik. Det er Gud som kaller, når han ser at det er grobunn for evangeliet. Og nettopp da må vi svare. Alt har sin faste tid.

I vår bibel blir vi kjent med en person som bedre enn de fleste visste når anledningen var der. Han visste at Jesus nærmet seg og inntok sin posisjon i morbærtreet. Jesus stoppet under treet og kom med sitt kall. Og dette kallet var både konkret og tidsbestemt: ”Sakkeus, skynd deg ned, for i dag vil jeg ta inn hos deg.” Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Jesus holdt så en tale for folket i Jeriko, og etter den talen står det i vår bibel: ”Da han hadde sagt dette, drog han videre på sin vei opp mot Jerusalem.” Jesus gikk aldri mer gjennom gatene i Jeriko.

20100416
I dag er det mange som klatrer opp i trærne, for å være i det bildet. Interessen for åndelige spørsmål er stor, og mange er på vandring for å finne et fast punkt som kan gi livet mening. Men det er så få som vil kjøpe den beleilige tid. Når Jesus går forbi, blir de sittende i treet. ”Jeg har kjøpt et jordstykke, jeg har kjøpt fem par okser, jeg har nettopp giftet meg. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.”

Det er en tid til å vende om. Men så er det også en tid til å tjene. Og Gud kaller alle sine barn til tjeneste. Vi kan planlegge og treffe beslutninger. Vi kan ønske oss en spesiell tjeneste i Guds rike. Men det er Gud som kaller, og han er ofte ubehagelig konkret. ”La oss bryte opp og brenne broene, ja, la oss reise hjem!” synger vi i en sang. ”La oss sørge for at våre teltplugger er løse i jorden.” Ja, kanskje det er vår teltplugger som er problemet. Her om dagen så jeg en liste med søkere til ulike prestestillinger. Rundt Oslofjorden var det rikelig med navn på søkere med lang erfaring og god utdannelse. I Nord-Hålogaland bispedømme måtte seks stillinger lyses ut på nytt. Ingen hadde søkt. Og situasjonen er nok ikke verre for prester enn for andre tjenere i Guds rike. Vi må bare med skam erkjenne at jordens salt trives best i store klumper.

Gud kalte deg èn dag til omvendelse. I dag kaller han til tjeneste. Kanskje ditt oppdrag er å fullføre den tjenesten du står i nettopp nå. Men vi vet at Høstens Herre ønsker å drive arbeidere ut til sin høst. For høsten er stor, men arbeiderne få. Alt har sin faste tid. Kanskje du nettopp nå står foran et veiskille i ditt liv som kristen. Gud har gitt deg et konkret kall. Men det er du som må dra teltpluggene opp.

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

NAVNET JESUS BLEKNER ALDRI

Posted on April 12, 2010 by bjorn

Hans navn skal bestå til evig tid ; så lenge solen skinner, skal det skyte friske skudd. (Salme 72,17)

Når Jesus står fram, spiller navnet en viktig rolle. Jesus var ingen ny profet blant profetene, de som forkynte i Herrens navn og proklamerte ”så sier Herren”. De navn og titler som brukes på Jesus, var i Det gamle testamente forbeholdt Gud selv : Han kalles konge, Herre og Gud. Og Jesus taler alltid i sitt eget navn : ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere!”

20100412Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, leser vi. For 1000 år siden begynte de første spede spirer å gro i vårt kjære fedreland. Men det å bygge Guds rike, er ikke det samme som å utvikle en organisasjon. Når et kirkesamfunn stivner i gamle former eller fjerner seg fra Guds ord, har det alltid vært friske skudd som har funnet nye veier i den gode jord. I vekkelsestider er det Jesu navn som står i sentrum. Når vi fokuserer for mye på vårt kirkesamfunn, vår organisasjon og våre talere, kan vi gjennom det hindre vekkelsen.

Alle de navn som i Bibelen er brukt på Jesus, kan gi oss hjelp for tanken når vi skal forstå hvem han er. Men det navn som ble kunngjort for Josef i en drøm, er for alle troende blitt navnet over alle navn : ”Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt.1,20-21)

Vårt forhold til personen Jesus er avgjørende for vår stilling i evigheten. Men merker vi ikke også at vår bruk av navnet Jesus gjør noe med oss og gjennom oss?  I vår samtale med medmennesker kan vi snakke om Gud – og kanskje til og med om Kristus uten at det koster så mye. Men det kan bli en svær kamp, ja, en åndskamp, når vi skal nevne navnet Jesus. ”Herren frelser” betyr dette navn. I ett enkelt navn finner vi altså evangeliet i fortettet form. Og evangeliet er så urimelig fullt av nåde at vi aldri skikkelig kan begripe det. ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst”, leser vi i Skriften. Jeg vet om mennesker som på sitt dødsleie har kjempet de sværeste kamper og som ikke kan finne fred fordi det ikke finnes noe i deres liv som de kan bygge sin fred på. Og så er de kanskje så svake at de verken kan be eller lese. Hvor godt da når de har en kristen sjelesørger i nærheten som kan lese dette ene verset fra Bibelen. Om det siste de gjør i denne verden, er å viske navnet Jesus, har de gjennom det fått det evige liv i eie.

Hvordan er det med våre navn? De er egentlig bare merkelapper uten noen dypere mening. I dag kan ofte et personnummer med 11 siffer erstatte navnet. Men det skal ikke alltid være slik. I Åpenbaringsboka 2,17 leser vi: “Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten ham som får den.” Når Jesus kommer igjen, vil han overrekke en hvit steintavle til alle som har seiret i kraft av Lammets blod. Det nye navnet til seierherren vil være risset inn på tavla. Og det er et hemmelig navn, et navn som skal følge oss i all evighet. Vi vet også at den dagen skal vi bli Jesus lik, for vi skal se ham som han er. Kanskje noe av hemmeligheten ligger gjemt her. Vi har vunnet seier i Jesu navn. Det gamle er borte, også vårt gamle navn. Alt er blitt nytt. Det er spennende å være kristen, for vi har alltid det beste i vente!

Men fortsatt er det ventetid, og det skal være en tid preget av aktivitet og forventning. Og vårt oppdrag er å gjøre Jesu navn kjent – for nye generasjoner og nye folkeslag!

Posted in Andakter | Leave a comment

BEKJENNELSE OG TILGIVELSE

Posted on April 9, 2010 by bjorn

20100407Salig er den som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner skyld, og som er uten svik i sin ånd! Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort, jeg stønnet dagen lang. For din hånd lå tungt på meg dag og natt. Min livskraft tørket bort som en eng i sommerheten. Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ”Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.” Og du tok bort min syndeskyld. (Salme 32,1-5)

I dag kan psykiatere forklare hva som kan skje med et menneske som er knuget av skyldfølelse. Det kan gi seg både legemlige og psykiske utslag. Vi kan klare å fortrenge skyld, men det vil ligge der i underbevisstheten og gjøre sin gjerning uten at vi vet det. Var det noe av dette David kjente da han tidde ? Han stønnet dagen lang, hans livskraft tørket bort. Om psykologi og medisin kan forklare hva som skjer, er det likevel en avsporing å gjøre det til et hovedpoeng. Synd mot Guds vilje er like alvorlig enten vi kjenner det eller ikke. ”Din hånd lå tungt på meg”, sa David til Gud. Det som gjør syndebyrden så tung, er at den inneholder Guds dom !

Men hvorfor er det så viktig å eie syndenes forlatelse ? Visst kan det oppleves godt å ha ren samvittighet. Vi får sove godt og kan se våre medmennesker inn i øynene. Men det er altså ikke poenget her. ”Salig er det menneske som Herren ikke tilregner skyld,” sier David. Det er snakk om et regnskap – om en regnskapsdag. Og den dagen kommer for alle. Ingen makt kan holde Gud tilbake når han kommer for å holde dom. ”Når de sier fred og ingen fare, da kommer plutselig undergangen over dem.” På den dagen er det ikke mulig å skjule seg i ly av noe som menneskehender har bygget. Alt blir liggende bart for Hans åsyn. Denne dagen blir en fryktelig dag, fordi det avsløres at mennesket også har glemt det 1. av de 10 bud. I all sin velstand har de glemt Gud. Til alle tider har medgang og gode dager vært en fare for gudslivet. Derfor er det godt at Gud holder oppgjør med oss. Det viser at han tar oss og vår synd alvorlig. Og så lyder ordet om syndenes forlatelse også i dag. Jesus Kristus vil redde alle som vender om og bekjenner sine synder og tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.

Da blir den fryktelige dagen en god dag. Og vi vil høre spørsmålet fra en av de eldste – slik det er gjengitt i Johannes` Åpenbaring 7,13-14: ”Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?” ”Herre,” svarte jeg, ”Du vet det.” Da sa han til meg: ”Dette er de som kommer ut av den store trengsel og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.”

Posted in Andakter | Tagged , , , , | Leave a comment

HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Posted on April 5, 2010 by bjorn

Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. (1.Kor.15,17-21)

Hvorfor var det en hovedsak for Paulus å forkynne at Jesus hadde overvunnet døden? Vi vet at det var møtet med den levende Jesus som forandret livet til den unge fariseeren Saulus. På veien til Damaskus møtte han det avslørende lyset, og der hørte han stemmen som ropte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

20100405Men er det egentlig nødvendig å lese dette avsnittet fra Korinterbrevet i dag? Reiser ikke Paulus en problemstilling som var mest aktuell i hans samtid? ”Det er intet nytt under solen,” sier Forkynneren, og også i vår tid kan vi risikere å møte et amputert budskap som mangler lovsangen fra påskedag. Og her er Paulus klar og kompromissløs: Hvis vi ikke forkynner at Kristus har stått opp, da har vi plassert oss selv utenfor Guds menighet. Ja, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. Er det en død person som samler oss, da er det nytteløst både med forbønn og givertjeneste. Da må det være om å gjøre å få mest mulig ut av dette ene livet – mest mulig nytelse og minst mulig strev. ”La oss ete og drikke, for i morgen dør vi.” Det kan stå som valgspråk for alle mennesker som lever uten Gud og uten håp i verden. ”Men nå er Kristus stått opp fra de døde,” forkynner Paulus med ettertrykk.

Og dette kan alle troende vitne om: Jesus er en levende Herre som vi kan ha samfunn med. Men hvordan kan vi erfare oppstandelsen i dag? Vi har ikke som Maria Magdalena møtt Mesteren i hagen. Vi har ikke som Tomas sett naglemerkene og såret i siden. Vi har ikke som Paulus hørt Jesu egen stemme. Jeg har mest lyst til å stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan skulle det gå an å leve et langt liv som kristen uten å ha en levende person å knytte seg til? Vi opplever det kanskje sterkest i bønnelivet. Hvis bønn bare var å snakke til veggen, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Men så opplever jeg at mine bønner blir besvart, ikke alltid med ”ja”, og ikke alltid med et klart ”nei”, men de blir besvart. Og så har jeg erfart at Gud står ved sine løfter. Og da tror jeg også på Jesu ord om oppstandelsen. ”Han er førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.”

Har påskebudskapet i år ført deg nærmere Jesus? Sitter du igjen med noe mer enn en spennende fortelling om en stor mann som endte sitt liv på et kors? Har du sett at Jesus har gått foran og vist oss veien til det evige liv? Da har du funnet skatten! Og da har du samtidig fått en oppgave : Gå og fortell at tom er hans grav. Livet han vant da livet han gav. Gav det for oss og kjøpte oss fri. Frelse og fred han alle vil gi. – Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn. Han som gir synderen livet igjen. Halleluja! Vi skyldfrie er. Halleluja! Vår Jesus er her!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

BUNNLØS NÅDE

Posted on April 1, 2010 by bjorn

I Luk.23 fra vers 39 leser vi :

En av forbryterne som hang der, spottet også Jesus og sa: Er ikke du    Messias ? Frels da deg selv og oss ! Men den andre bebreidet ham og sa: Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg ? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa : Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike ! Jesus svarte: Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.

For meg er dette blitt et av de kjæreste avsnitt i Bibelen. Det må være selve Evangeliet uttrykt i sin mest radikale form. Det er så ubegripelig for oss å se på Gudsforholdet helt uavhengig av vår fortjeneste. Bibelen inneholder et rikt persongalleri, og vi ser mennesker med forskjellig bakgrunn og status som kommer til Jesus. Vi kunne nevne Sakkeus, Paulus, Maria Magdalena og kvinnen ved Jakobs brønn. De hadde vel sannelig mye på samvittigheten, og vi vet at bare Jesu tilgivelse kunne gi dem det evige livet. Likevel – tenker vi – de hadde vel noe godt å vise til, noen ord eller gjerninger som kunne hjelpe dem et stykke på veien ?

Det ligger oss alltid nær å forkludre evangeliet. Martin Luther så det i sin tid. Noen vers i Romerbrevet ble avklarende : Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. (Rom.3,22-24)  ” Dette er det budskap som ikke kom opp i noe menneskes tanke.”

Men tilbake til Golgata. Der ved Jesu side møter vi en mann som bare har nederlag å vise til. Ingen gode ord, ingen tjeneste for Gud. Det eneste han kan, er å bekjenne sine synder : ”For oss er dommen rettferdig. Vi får bare igjen for det vi har gjort.” Og like før han trekker sitt siste sukk, bønnfaller han Jesus om nåde : ”Husk på meg når du kommer i ditt rike !” Og røveren ble frelst !

20100401Vi som daglig kan lese teologiske diskusjoner i avisene, trenger denne teksten. Som kristne må vi ha en mening om alt, vi må kunne formulere våre tanker, og så blir vi plassert i båser etter det vi sier og skriver.

Jeg vet ikke hva denne røveren mente. Kanskje han ikke visste hva han skulle mene. Men han fikk et personlig forhold til Jesus. Og nettopp han fikk høre : ”I dag skal du være med meg i Paradis !”

Herren kjenner deg, og han kjenner din synd. Og synden er alltid mer forferdelig i Guds øyne enn i dine egne. Men likevel byr han deg å komme fram til et oppgjør ved nådens trone. Og et oppgjør må det bli – før eller siden – enten ved nådens trone i tiden eller ved dommens trone i evigheten. Røveren kom i tide. Alle hans synder ble fullkomment tilgitt. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1.Joh.1,9)

I denne teksten står vi virkelig ansikt til ansikt med Guds urimelighet. Det mest rimelige hadde vært om han lot oss alle gå – uten lønn. Som den gamle sangeren uttrykker det : ”Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående ? Men hos deg er tilgivelsen.” Det er sant. Gud er urimelig – han er urimelig god !

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment