MELKEMAT PÅ MENYEN

Posted on July 9, 2010 by bjorn
MELKEMAT PÅ MENYEN
Guds ord er flere steder i Bibelen sammenlignet med mat, og med et slikt bilde blir det lettere for oss å forstå hvorfor vi trenger åndelig næring. Vi må ta med oss noen linjer fra Hebreerbrevet, kap.5, vers 12-14:
Etter så lang tid burde dere selv være lærere;                                                      men dere trenger noen som på ny kan lære dere                                                 de første og grunnleggende ting i Guds ord.                                                      Dere må ha melk, og ikke fast føde.                                                                       For den som får melk, mangler innsikt i budskapet                                              om rettferdighet; han er umoden.                                                                       Men den faste føde er for de modne,                                                                     for dem som ved å bruke sine sanser                                                                     har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.
Vi vet at et nyfødt menneskebarn lever av melk, ja, bare av melk. Og etterhvert blir kostholdet gradvis lagt om, slik at barnet også kan ta til seg mat. Men gjennom hele livet bør melk være en viktig del av kosten. Melk inneholder vitaminer og næringsstoffer som er livsnødvendige for kroppen vår. Jeg tror vi kunne overleve temmelig lenge dersom vi bare hadde melk. Kanskje vi til og med kunne bli mette. Men framfor alt tror jeg vi ville bli matleie. Er det vanskelig å se hvor jeg vil med dette? Forkynnelsen i våre sammenhenger kan lett bli veldig ensidig, og det skyldes nok at vi som regel taler til mennesker med helt ulik bakgrunn. Og vet vi at det finnes ett eneste menneske i salen som ikke er frelst, da er det vår plikt å servere melk. Med åndelig melk mener Hebreerbrevets forfatter de helt grunnleggende sannheter om omvendelse og tro på Jesu forsoningsverk. Og egentlig må dette alltid være med. Også som voksne drikker vi melk til frokost og kvelds. Den daglige omvendelse er nødvendig om vi skal overleve som kristne. Men det er en alvorlig utvikling dersom den faste føde blir mangelvare i våre forsamlinger og menigheter. Jeg har vært med på møteuker der talerne kun har ett tema: ”Du må vende om og bli frelst. Jesus har gjort alt. Du skal bare tro.” Dette er et fantastisk budskap som mange flere skulle ha hørt. Men kveld etter kveld var det bare den lille flokk som møtte opp, trofaste kristne med utallige møteuker bak seg. Noen sluttet å komme. De lengtet etter fast føde, men den kom ikke.      Vi skal legge bak oss det vi først lærte om Kristus, og søke å nå fram til modenhet, står det videre i Hebreerbrevet. Vi vil ikke på ny legge grunnvollen og tale om omvendelse fra døde gjerninger og om tro på Gud. (Hebr.6,1)
Som gjenfødte kristne har vi ryggen fri! Jesus har frelst oss, og vi har vendt oss om fra det livet vi levde før. Vi har fått del i evighetslivet, og Gud har allerede satt oss i himmelen sammen med Jesus. Det er den Sannheten verden ikke kan fatte. Men nettopp derfor trenger vi utfordringer! Som Guds barn trenger vi veiledning og lys så vi kan finne ut hva Gud vil med livet vårt. ”Dere skal være fullkomne,” sier Guds ord. Og her er det ikke Lovens strenge tale vi møter. Det er en befaling som er gitt med evangeliet og nåden som bakgrunn!

Guds ord er flere steder i Bibelen sammenlignet med mat, og med et slikt bilde blir det lettere for oss å forstå hvorfor vi trenger åndelig næring. Vi må ta med oss noen linjer fra Hebreerbrevet, kap.5, vers 12-14:

Etter så lang tid burde dere selv være lærere;
men dere trenger noen som på ny kan lære dere
de første og grunnleggende ting i Guds ord.
Dere må ha melk, og ikke fast føde.
For den som får melk, mangler innsikt i budskapet
om rettferdighet; han er umoden.
Men den faste føde er for de modne,
for dem som ved å bruke sine sanser
har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.

20100709Vi vet at et nyfødt menneskebarn lever av melk, ja, bare av melk. Og etterhvert blir kostholdet gradvis lagt om, slik at barnet også kan ta til seg mat. Men gjennom hele livet bør melk være en viktig del av kosten. Melk inneholder vitaminer og næringsstoffer som er livsnødvendige for kroppen vår. Jeg tror vi kunne overleve temmelig lenge dersom vi bare hadde melk. Kanskje vi til og med kunne bli mette. Men framfor alt tror jeg vi ville bli matleie. Er det vanskelig å se hvor jeg vil med dette? Forkynnelsen i våre sammenhenger kan lett bli veldig ensidig, og det skyldes nok at vi som regel taler til mennesker med helt ulik bakgrunn. Og vet vi at det finnes ett eneste menneske i salen som ikke er frelst, da er det vår plikt å servere melk. Med åndelig melk mener Hebreerbrevets forfatter de helt grunnleggende sannheter om omvendelse og tro på Jesu forsoningsverk. Og egentlig må dette alltid være med. Også som voksne drikker vi melk til frokost og kvelds. Den daglige omvendelse er nødvendig om vi skal overleve som kristne. Men det er en alvorlig utvikling dersom den faste føde blir mangelvare i våre forsamlinger og menigheter. Jeg har vært med på møteuker der talerne kun har ett tema: ”Du må vende om og bli frelst. Jesus har gjort alt. Du skal bare tro.” Dette er et fantastisk budskap som mange flere skulle ha hørt. Men kveld etter kveld var det bare den lille flokk som møtte opp, trofaste kristne med utallige møteuker bak seg. Noen sluttet å komme. De lengtet etter fast føde, men den kom ikke. Vi skal legge bak oss det vi først lærte om Kristus, og søke å nå fram til modenhet, står det videre i Hebreerbrevet. Vi vil ikke på ny legge grunnvollen og tale om omvendelse fra døde gjerninger og om tro på Gud. (Hebr.6,1)

Som gjenfødte kristne har vi ryggen fri! Jesus har frelst oss, og vi har vendt oss om fra det livet vi levde før. Vi har fått del i evighetslivet, og Gud har allerede satt oss i himmelen sammen med Jesus. Det er den Sannheten verden ikke kan fatte. Men nettopp derfor trenger vi utfordringer! Som Guds barn trenger vi veiledning og lys så vi kan finne ut hva Gud vil med livet vårt. ”Dere skal være fullkomne,” sier Guds ord. Og her er det ikke Lovens strenge tale vi møter. Det er en befaling som er gitt med evangeliet og nåden som bakgrunn!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

I HERRENS HENDER

Posted on July 6, 2010 by bjorn
I HERRENS HENDER
Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor kommer min hjelp fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. – Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. (Salme 121,1-2+9)
Denne salmen ble brukt hver gang folk drog på valfart til templet i Jerusalem. Man måtte forlate sine hjem og sine landsbyer og være borte i dagevis. Mange hadde en lang vei foran seg, og farene var mange. Mye kunne skje underveis. Da var det godt å ta til seg troens ord og si til hverandre: ”Herren bevare din utgang!” Det stykke vei som ligger foran, er ukjent. Ingen kan si om veien blir vond og vanskelig, eller om den blir lett og glad, eller kanskje en blanding av begge deler. Men hvordan det enn blir: Herren vil bevare deg under alle forhold. Du er i hans hånd som skapte himmel og jord!
Når barn blir døpt i vår kirke, spør presten: ”Vil dere at dette barn skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn?” Og når foreldre og faddere har svart ”ja” på dette, sier presten til barnet: ”Gud bevare din inngang og din utgang fra nå og til evig tid.” Og så tegner han korstegnet til vitnesbyrd om at barnet skal tilhøre Kristus. Dåpsbarnet står ved starten av livsveien. Hvordan veien blir videre, er ukjent for alle. Men foreldre som står med et lite barn i armene sine, tenker alltid videre: Vil det bli et liv med mange gleder, eller vil det bli et vondt og vanskelig liv? Velsignelsens ord i dåpen vil uttrykke at barnet er i Guds varetekt i gode og vonde dager.
Når så livsveien en gang tar slutt – etter et langt eller kort liv – vet de nærmeste hvordan dette livet har vært. Og så kan takken stige opp til Gud. Men som kristne stopper vi ikke her, selv om døden er den siste utgang. Bibelen forkynner det glade budskap om Jesu seier over død og grav, og at denne seier, ved troen, er vår! Vi tror at Frelseren ved sin død på korset og sin oppstandelse har gjort døden til en ny inngang, inngangen til huset med de mange rom.

20100706Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor kommer min hjelp fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. – Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. (Salme 121,1-2+9)

Denne salmen ble brukt hver gang folk drog på valfart til templet i Jerusalem. Man måtte forlate sine hjem og sine landsbyer og være borte i dagevis. Mange hadde en lang vei foran seg, og farene var mange. Mye kunne skje underveis. Da var det godt å ta til seg troens ord og si til hverandre: ”Herren bevare din utgang!” Det stykke vei som ligger foran, er ukjent. Ingen kan si om veien blir vond og vanskelig, eller om den blir lett og glad, eller kanskje en blanding av begge deler. Men hvordan det enn blir: Herren vil bevare deg under alle forhold. Du er i hans hånd som skapte himmel og jord!

Når barn blir døpt i vår kirke, spør presten: ”Vil dere at dette barn skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn?” Og når foreldre og faddere har svart ”ja” på dette, sier presten til barnet: ”Gud bevare din inngang og din utgang fra nå og til evig tid.” Og så tegner han korstegnet til vitnesbyrd om at barnet skal tilhøre Kristus. Dåpsbarnet står ved starten av livsveien. Hvordan veien blir videre, er ukjent for alle. Men foreldre som står med et lite barn i armene sine, tenker alltid videre: Vil det bli et liv med mange gleder, eller vil det bli et vondt og vanskelig liv? Velsignelsens ord i dåpen vil uttrykke at barnet er i Guds varetekt i gode og vonde dager.

Når så livsveien en gang tar slutt – etter et langt eller kort liv – vet de nærmeste hvordan dette livet har vært. Og så kan takken stige opp til Gud. Men som kristne stopper vi ikke her, selv om døden er den siste utgang. Bibelen forkynner det glade budskap om Jesu seier over død og grav, og at denne seier, ved troen, er vår! Vi tror at Frelseren ved sin død på korset og sin oppstandelse har gjort døden til en ny inngang, inngangen til huset med de mange rom.

Posted in Andakter | Tagged , , , | Leave a comment

FORHENGET ER REVET NED!

Posted on July 3, 2010 by bjorn
FORHENGET ER REVET NED!
Hvem er Jesus? Han er Guds Sønn. Han er sann Gud og sant menneske. Men Guds ord gir også andre svar som kan gi oss større kjennskap til Jesu gjerning og hans stilling i forhold til Gud og mennesker. Jesus er også øversteprest. Dette svaret finner vi i Hebreerbrevet, men vi må tilbake til Det Gamle Testamente for å finne bakgrunnen for denne tjenesten:
Presteskapet hadde en viktig stilling i den gamle pakt, ikke bare som forkynnere og gudstjenesteledere, men først av alt som formidlere av ulike offer. Pakten mellom Gud og folket ble stadig brutt ved Israels synd. Den ble gjenopprettet på ny ved offeret som presten bar fram for sine egne og for folkets synder. Vi vet at en prest hadde sin tjeneste i helligdommen, og bare han hadde adgang til templets hellige sted. Øverstepresten hadde en helt spesiell stilling i presteskapet. Han skulle èn gang om året bære fram det store forsoningsofferet. Som eneste person i Israel hadde han adgang til det aller helligste bak forhenget. Så kan vi lese i flere av profetbøkene at prestene slett ikke alltid hadde omsorg for folket. De lot folket synde i fred uten å refse, og dermed ble de med rette anklaget av profetene for å tilby billig nåde. Men offertjenesten i Israel var altså bare en nødløsning, en tidsbegrenset ordning i den gamle pakt. Hebreerbrevets forfatter tegner et klart bilde av vår store øversteprest:
Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Hebr.4,14-16)
Hvis det blir tydelig for oss hvor gjennomgripende nytt dette var, da har vi virkelig grunn til å lovprise Gud for Evangeliet! De store bibelfilmene som prøver å gjenskape miljøet på Jesu tid imponerer meg. De prøver å gi oss en mest mulig korrekt gjengivelse av det som skjedde. I en av filmene er veien til Golgata, korsfestelsen og oppstandelsen gjenfortalt på en glimrende måte ved hjelp av lyd og bilder. Men jeg savner to viktige hendelser: Jesu siste ord på korset før han døde – det er fullbragt!  – og forhenget i templet som revnet i to fra øverst til nederst. På et øyeblikk var all offertjeneste lagt i grus! Jesus vant en evig forløsning da han brøt vei gjennom forhenget og helt fram til Guds trone. Han åpnet en ny og levende vei for oss inn til Gud – i motsetning til lovens gamle og døde vei. – Her ligger grunnlaget for vår frimodighet som kristne. Med alt vårt strev makter vi ikke å bygge en vei til Gud, men vi trenger det heller ikke: Jesus er vår øversteprest, og han har gjort alt som er nødvendig for vår frelse!

20100703Hvem er Jesus? Han er Guds Sønn. Han er sann Gud og sant menneske. Men Guds ord gir også andre svar som kan gi oss større kjennskap til Jesu gjerning og hans stilling i forhold til Gud og mennesker. Jesus er også øversteprest. Dette svaret finner vi i Hebreerbrevet, men vi må tilbake til Det Gamle Testamente for å finne bakgrunnen for denne tjenesten:

Presteskapet hadde en viktig stilling i den gamle pakt, ikke bare som forkynnere og gudstjenesteledere, men først av alt som formidlere av ulike offer. Pakten mellom Gud og folket ble stadig brutt ved Israels synd. Den ble gjenopprettet på ny ved offeret som presten bar fram for sine egne og for folkets synder. Vi vet at en prest hadde sin tjeneste i helligdommen, og bare han hadde adgang til templets hellige sted. Øverstepresten hadde en helt spesiell stilling i presteskapet. Han skulle èn gang om året bære fram det store forsoningsofferet. Som eneste person i Israel hadde han adgang til det aller helligste bak forhenget. Så kan vi lese i flere av profetbøkene at prestene slett ikke alltid hadde omsorg for folket. De lot folket synde i fred uten å refse, og dermed ble de med rette anklaget av profetene for å tilby billig nåde. Men offertjenesten i Israel var altså bare en nødløsning, en tidsbegrenset ordning i den gamle pakt. Hebreerbrevets forfatter tegner et klart bilde av vår store øversteprest:

Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid. (Hebr.4,14-16)

Hvis det blir tydelig for oss hvor gjennomgripende nytt dette var, da har vi virkelig grunn til å lovprise Gud for Evangeliet! De store bibelfilmene som prøver å gjenskape miljøet på Jesu tid imponerer meg. De prøver å gi oss en mest mulig korrekt gjengivelse av det som skjedde. I en av filmene er veien til Golgata, korsfestelsen og oppstandelsen gjenfortalt på en glimrende måte ved hjelp av lyd og bilder. Men jeg savner to viktige hendelser: Jesu siste ord på korset før han døde – det er fullbragt!  – og forhenget i templet som revnet i to fra øverst til nederst. På et øyeblikk var all offertjeneste lagt i grus! Jesus vant en evig forløsning da han brøt vei gjennom forhenget og helt fram til Guds trone. Han åpnet en ny og levende vei for oss inn til Gud – i motsetning til lovens gamle og døde vei. – Her ligger grunnlaget for vår frimodighet som kristne. Med alt vårt strev makter vi ikke å bygge en vei til Gud, men vi trenger det heller ikke: Jesus er vår øversteprest, og han har gjort alt som er nødvendig for vår frelse!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

4

Posted on June 30, 2010 by bjorn
4
Når Jesus – slik det er gjengitt i Matteus 24 – taler om de siste tider, trekker han fram vranglære, krig, hungersnød og død. Det er de samme tegn Johannes peker på i profetien om de fire ryttere i Åpenbaringsboka. Vi kan derfor se på 4-tallet som et symbol på endetida:
Jeg hørte et av de fire vesener rope med en røst som torden: ”Kom!” Da så jeg en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue. Det ble gitt ham en seierskrans, og med seier drog han ut for å seire. (Joh.Åp.6,1-2)
Jesus sa at mange skal komme i hans navn og villede mange. Og den farligste form for vranglære – også i vår tid – er etterligninger av troen og falske trosretninger.Det er betegnende at Åpenbaringsboka forteller at også Jesus skal komme ridende på en hvit hest. Satan kler seg som en lysets engel når han skal bedra Guds folk! Sanne kristne tilber Kristus som Herre og Frelser og holder Bibelen som eneste rettesnor for liv og lære. Det kan være viktige testspørsmål når vi skal avsløre rytteren på den hvite hest. Samtidig bør det være et faresignal om en gruppe er mest opptatt av å angripe andre kristne og gjør krav på å eie sannheten alene! Enkelte kristne fordømmer sterkt enkelte synder, men de ser gjennom fingrene med andre. På den måten hjelper vi rytteren på den hvite hest, rytteren som bedrar! Dersom en menighet eller forsamling har strenge regler for hva man skal gjøre og hva man ikke skal gjøre, kan det hende at reglene gjør oss blinde i forhold til andre synder. Vranglære en nemlig ikke bare det å forkynne noe annet enn det som står i Bibelen. Den farligste form for falsk lære er kanskje det å utelate noe som ligger på Guds hjerte!
Da Lammet brøt det andre segl, hørte jeg det andre av de fire vesener si: ”Kom!” Og det kom fram en annen hest, som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned; og det ble gitt ham et stort sverd. (Joh.Åp.6,3-4)
Det har alltid vært krig og ufred på jorda, men det kan se ut til at krigens redsler øker i omfang og styrke når vi nærmer oss de siste tider. Fredsbevegelser kan ha sin misjon, men de kan aldri utrydde konflikter og krig. Det er verdt å merke seg at det er Gud som utstyrer den andre rytteren med sverd. Krigen er aldri etter Guds gode vilje, men også det onde brukes i hans verdensstyre. Når menneskene velger det onde, ser vi at ondskapens krefter til tider får utfolde seg fritt. Menneskene høster det de har sådd. Dette er en skremmende realitet, men den som i sannhet tror på Jesus Kristus, trenger ikke være redd. Jesus sa til sine disipler: ”Se til at dere ikke lar dere skremme!”
Da Lammet brøt det tredje segl, hørte jeg det tredje vesen si: ”Kom!” Da så jeg en svart hest, og han som satt på den, hadde en vekt i hånden. Og jeg hørte likesom en røst inne blant de fire vesener: ”En liter hvete for en daglønn! Tre liter bygg for en daglønn! Men oljen og vinen må du ikke skade.” (Joh.Åp.6,5-6)
Svart er sorgens farge, og det skal vel her symbolisere den sorg som følger hunger og dyrtid. Vekten skal symbolisere en streng matrasjonering. På grunn av dyrtiden vil det særlig gå ut over de som fra før har for lite. De sosiale misforhold vil øke i slike tider. Vanlige folk vil lide mens de rike har overflod. Ser vi allerede konturene av en slik utvikling?
Da Lammet brøt det fjerde segl, hørte jeg det fjerde vesen rope: ”Kom!” Da så jeg en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket var i hans følge. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest, og ved hjelp av jordens villdyr. (Joh.Åp.6,7-8)
Det bor nå seks milliarder mennesker på jorda, og det betyr at minst halvannen milliard vil omkomme når den fjerde rytteren bruker den makt han har fått. Dette ligger utenfor vår fatteevne, men også en slik katastrofe kan være et redskap i Guds hender. En fjerdedel av jordas befolkning får føle hans makt, slik at de som er igjen, får en anledning til å vende om! Døden på den gulbleke hest tar bare det som tilkommer ham, og det har han alltid gjort. De fleste mennesker dør lenge før de er 100 år. Men åpenbaringen som Johannes har delt med oss, viser at Guds egentlige vilje er liv og kjærlighet! Gud viste sitt sanne vesen da han gav oss sin Sønn til soning for våre synder.
4 hester med 4 ryttere som peker på 4 endetidstegn. ”Se til at dere ikke lar dere skremme!” sa Jesus til sine venner. Bak død og grav lyser alltid håpet om et evig liv i samfunn med vår Frelser og Herre!

20100630Når Jesus – slik det er gjengitt i Matteus 24 – taler om de siste tider, trekker han fram vranglære, krig, hungersnød og død. Det er de samme tegn Johannes peker på i profetien om de fire ryttere i Åpenbaringsboka. Vi kan derfor se på 4-tallet som et symbol på endetida:

Jeg hørte et av de fire vesener rope med en røst som torden: ”Kom!” Da så jeg en hvit hest, og han som satt på den, hadde en bue. Det ble gitt ham en seierskrans, og med seier drog han ut for å seire. (Joh.Åp.6,1-2)

Jesus sa at mange skal komme i hans navn og villede mange. Og den farligste form for vranglære – også i vår tid – er etterligninger av troen og falske trosretninger.Det er betegnende at Åpenbaringsboka forteller at også Jesus skal komme ridende på en hvit hest. Satan kler seg som en lysets engel når han skal bedra Guds folk! Sanne kristne tilber Kristus som Herre og Frelser og holder Bibelen som eneste rettesnor for liv og lære. Det kan være viktige testspørsmål når vi skal avsløre rytteren på den hvite hest. Samtidig bør det være et faresignal om en gruppe er mest opptatt av å angripe andre kristne og gjør krav på å eie sannheten alene! Enkelte kristne fordømmer sterkt enkelte synder, men de ser gjennom fingrene med andre. På den måten hjelper vi rytteren på den hvite hest, rytteren som bedrar! Dersom en menighet eller forsamling har strenge regler for hva man skal gjøre og hva man ikke skal gjøre, kan det hende at reglene gjør oss blinde i forhold til andre synder. Vranglære en nemlig ikke bare det å forkynne noe annet enn det som står i Bibelen. Den farligste form for falsk lære er kanskje det å utelate noe som ligger på Guds hjerte!

Da Lammet brøt det andre segl, hørte jeg det andre av de fire vesener si: ”Kom!” Og det kom fram en annen hest, som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned; og det ble gitt ham et stort sverd. (Joh.Åp.6,3-4)

Det har alltid vært krig og ufred på jorda, men det kan se ut til at krigens redsler øker i omfang og styrke når vi nærmer oss de siste tider. Fredsbevegelser kan ha sin misjon, men de kan aldri utrydde konflikter og krig. Det er verdt å merke seg at det er Gud som utstyrer den andre rytteren med sverd. Krigen er aldri etter Guds gode vilje, men også det onde brukes i hans verdensstyre. Når menneskene velger det onde, ser vi at ondskapens krefter til tider får utfolde seg fritt. Menneskene høster det de har sådd. Dette er en skremmende realitet, men den som i sannhet tror på Jesus Kristus, trenger ikke være redd. Jesus sa til sine disipler: ”Se til at dere ikke lar dere skremme!”

Da Lammet brøt det tredje segl, hørte jeg det tredje vesen si: ”Kom!” Da så jeg en svart hest, og han som satt på den, hadde en vekt i hånden. Og jeg hørte likesom en røst inne blant de fire vesener: ”En liter hvete for en daglønn! Tre liter bygg for en daglønn! Men oljen og vinen må du ikke skade.” (Joh.Åp.6,5-6)

Svart er sorgens farge, og det skal vel her symbolisere den sorg som følger hunger og dyrtid. Vekten skal symbolisere en streng matrasjonering. På grunn av dyrtiden vil det særlig gå ut over de som fra før har for lite. De sosiale misforhold vil øke i slike tider. Vanlige folk vil lide mens de rike har overflod. Ser vi allerede konturene av en slik utvikling?

Da Lammet brøt det fjerde segl, hørte jeg det fjerde vesen rope: ”Kom!” Da så jeg en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket var i hans følge. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest, og ved hjelp av jordens villdyr. (Joh.Åp.6,7-8)

Det bor nå seks milliarder mennesker på jorda, og det betyr at minst halvannen milliard vil omkomme når den fjerde rytteren bruker den makt han har fått. Dette ligger utenfor vår fatteevne, men også en slik katastrofe kan være et redskap i Guds hender. En fjerdedel av jordas befolkning får føle hans makt, slik at de som er igjen, får en anledning til å vende om! Døden på den gulbleke hest tar bare det som tilkommer ham, og det har han alltid gjort. De fleste mennesker dør lenge før de er 100 år. Men åpenbaringen som Johannes har delt med oss, viser at Guds egentlige vilje er liv og kjærlighet! Gud viste sitt sanne vesen da han gav oss sin Sønn til soning for våre synder.

4 hester med 4 ryttere som peker på 4 endetidstegn. ”Se til at dere ikke lar dere skremme!” sa Jesus til sine venner. Bak død og grav lyser alltid håpet om et evig liv i samfunn med vår Frelser og Herre!

Posted in Andakter | Tagged , , , , | Leave a comment

I DAG BEGYNNER RESTEN AV DITT LIV

Posted on June 27, 2010 by bjorn
I DAG BEGYNNER RESTEN AV DITT LIV
Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som engang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. – Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld; dine synder kommer jeg ikke mer i hu. (Jes.43,18-19+25)
Hvor godt at du og jeg skal få se på vår vandring gjennom livet som en vei med begynnelse og mål – ikke som en endeløs rundgang der livet bare består av gjentagelser.
Begynnelsen : Du så meg dengang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp. Mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. (Salme 139,16)
Målet : Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. (1.Joh.3,2)
Mange ærlige kristne anfektes av det som ligger bak. De daglige synder får de lov å tro er tilgitt og glemt når de har gjort opp med Gud. Men langt tilbake i deres liv ligger det èn eller flere synder som de aldri kan få ut av tankene. Og når de ikke kan glemme, må det vel være Den Hellige Ånd som stadig minner om at disse syndene ikke er tilgitt. – Ja, slik kan vi mennesker gruble. Og ved hjelp av våre tanker og følelser kan vi aldri komme inn i lyset og bli virkelig fri. Det er viktig å merke seg vers 25 i Jes.43: ”Dine synder kommer jeg ikke mer i hu.” Gud tilgir aldri uten å glemme! Paulus hadde også grepet denne sannheten: ”Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran!”
Samtidig: Når det som ligger bak, er glemt og borte, betyr det at jeg har forspilt mange gyldne anledninger som aldri kommer igjen. Vissheten om ett eneste jordisk liv med begrenset varighet var en sterk drivkraft også for Jesus: ”Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide.”
Kong Georg V av Storbritannia hadde et visdomsord i glass og ramme over sitt skrivebord:    Jeg skal vandre gjennom denne verden bare èn gang. Derfor må jeg akkurat i dag gjøre alt godt jeg kan og vise så mye vennlighet jeg kan mot ethvert menneske jeg møter. Jeg kan verken utsette eller forsømme dette, for jeg kommer ikke til å ferdes denne veien igjen.
Ett eneste liv – ett veistykke som vi skal tilbakelegge bare èn gang. Det er befriende med tanke på at vår grumsete fortid er tilgitt og glemt. Og samtidig er det en alvorlig påminnelse om at hver dag er en sjelden gave.
Noen hører dette første gang. Andre har hørt det hundre ganger før uten at det har ført til et nytt liv. Du venter kanskje på neste runde? Du tar det for gitt at anledningen kommer igjen? Husk da at livet er som en vei med begynnelse og mål. Det veistykket som står igjen, vet du ingenting om. Kanskje vil Guds kall til omvendelse aldri mer nå dine ører. ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!”

20100627Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som engang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. – Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld; dine synder kommer jeg ikke mer i hu. (Jes.43,18-19+25)

Hvor godt at du og jeg skal få se på vår vandring gjennom livet som en vei med begynnelse og mål – ikke som en endeløs rundgang der livet bare består av gjentagelser.

Begynnelsen: Du så meg dengang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp. Mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet. (Salme 139,16)

Målet: Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. (1.Joh.3,2)

Mange ærlige kristne anfektes av det som ligger bak. De daglige synder får de lov å tro er tilgitt og glemt når de har gjort opp med Gud. Men langt tilbake i deres liv ligger det èn eller flere synder som de aldri kan få ut av tankene. Og når de ikke kan glemme, må det vel være Den Hellige Ånd som stadig minner om at disse syndene ikke er tilgitt. – Ja, slik kan vi mennesker gruble. Og ved hjelp av våre tanker og følelser kan vi aldri komme inn i lyset og bli virkelig fri. Det er viktig å merke seg vers 25 i Jes.43: ”Dine synder kommer jeg ikke mer i hu.” Gud tilgir aldri uten å glemme! Paulus hadde også grepet denne sannheten: ”Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran!”

Samtidig: Når det som ligger bak, er glemt og borte, betyr det at jeg har forspilt mange gyldne anledninger som aldri kommer igjen. Vissheten om ett eneste jordisk liv med begrenset varighet var en sterk drivkraft også for Jesus: ”Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide.”

Kong Georg V av Storbritannia hadde et visdomsord i glass og ramme over sitt skrivebord:  Jeg skal vandre gjennom denne verden bare èn gang. Derfor må jeg akkurat i dag gjøre alt godt jeg kan og vise så mye vennlighet jeg kan mot ethvert menneske jeg møter. Jeg kan verken utsette eller forsømme dette, for jeg kommer ikke til å ferdes denne veien igjen.

Ett eneste liv – ett veistykke som vi skal tilbakelegge bare èn gang. Det er befriende med tanke på at vår grumsete fortid er tilgitt og glemt. Og samtidig er det en alvorlig påminnelse om at hver dag er en sjelden gave.

Noen hører dette første gang. Andre har hørt det hundre ganger før uten at det har ført til et nytt liv. Du venter kanskje på neste runde? Du tar det for gitt at anledningen kommer igjen? Husk da at livet er som en vei med begynnelse og mål. Det veistykket som står igjen, vet du ingenting om. Kanskje vil Guds kall til omvendelse aldri mer nå dine ører. ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!”

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

HOLD FAST PÅ ORDET!

Posted on June 24, 2010 by bjorn
HOLD FAST PÅ ORDET!
Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. (Joh.14,23-24)
Jesus sier at kjærligheten er gagnløs dersom ikke evangeliet er drivkraften: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord”. Det betyr å holde fast på alt det Jesus har sagt. Og her er det mange grøfter å falle i:
1. Det er mange som vil holde fast på Bergprekenen. Den inneholder jo gode regler for menneskeliv og samfunnsliv. Men de samme mennesker har ofte liten sans for ordet om Berg-predikanten, han som døde for våre synder og ble oppreist til vår rettferdighet. Det fortelles fra krigens dager om en prest som spurte en av sine fangekamerater, en sentral norsk politiker, hva han mente prestene burde forkynne for det norske folk når de kom ut. ”Forkynn Bergprekenen!” var svaret. Men den samme politiker har i sitt offentlige virke etter krigen ikke med ett ord røpet at han har bruk for ordet om Berg-predikanten, ordet om Jesus, ordet om Frelseren og Forsoneren.
2. Men vi har også en grøft på den andre siden av veien: Det finnes mennesker som synes det er deilig å høre Evangeliet, men som hopper fra det ene stedet til det andre i Skriften for å finne ord til trøst og oppmuntring. Og så viker de til side når ordet kommer med krav eller peker på konkrete synder.
3. Den Hellige Ånd ønsker at vi skal holde oss midt på veien, og veien er Jesus. Guds ord fordømmer alle synder, små og store. Der er Bergprekenen klar og utvetydig: ”Dere har hørt det er sagt, — men jeg sier dere.” Men han som holdt den talen, var ikke kommet for å dømme, men for å frelse, så ”hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
4. ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Ja, hva vil det si å holde fast på ordet, og hva er Jesu ord? Mange stiller det spørsmålet i vår tid, og det kan bli en katastrofe dersom vi tar feil. Kan vi være helt sikre på at disiplene hadde forstått Jesus rett? De tok jo feil til stadighet, og selv under innstiftelsen av nattverden kranglet de om hvem som var størst av dem. Må vi ikke lete etter Jesu ord i Det nye testamente – eller er Det nye testamente Jesu ord? Dette er et brennende spørsmål, og mange har også brent seg.
Det nye testamente gir selv svaret. Disiplene var menneskelige vitner som ble ledet av Jesu egen Ånd. Derfor kunne Jesus gi dem den samme fullmaktserklæring som kongen gir en ambassadør – slik det står i Luk.10,16: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.
Derfor kan vi ha tillit til at Det nye testamente er Jesu ord. Og derfor er det så alvorlig å plukke fra hverandre det som står skrevet og forkaste det som ikke er politisk korrekt. Bibelen lærer oss faktisk at bibeltroskap er et kjennetegn på sann kjærlighet til Jesus.
Så kan vi med frimodighet ta avstand fra all teologi og tro som ikke er forankret i Guds eget ord. For troen sitter ikke i våre følelser og ikke i vår forstand. Noen ganger kommer vi til kort og støter på spørsmål som ikke har svar. Da skal vi la det ligge, for grunnlaget for vår tro finner vi et helt annet sted. Det er egentlig bare Den Hellige Ånd som kan skape og fornye tro. Men Ånden ekisterer ikke i et vakuum. Han er alltid knyttet til Jesu ord og har som sin eneste oppgave å gjøre Jesus stor og fortelle hva han har gjort for oss!

Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. (Joh.14,23-24)

Jesus sier at kjærligheten er gagnløs dersom ikke evangeliet er drivkraften: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord”. Det betyr å holde fast på alt det Jesus har sagt. Og her er det mange grøfter å falle i:

1. Det er mange som vil holde fast på Bergprekenen. Den inneholder jo gode regler for menneskeliv og samfunnsliv. Men de samme mennesker har ofte liten sans for ordet om Berg-predikanten, han som døde for våre synder og ble oppreist til vår rettferdighet. Det fortelles fra krigens dager om en prest som spurte en av sine fangekamerater, en sentral norsk politiker, hva han mente prestene burde forkynne for det norske folk når de kom ut. ”Forkynn Bergprekenen!” var svaret. Men den samme politiker har i sitt offentlige virke etter krigen ikke med ett ord røpet at han har bruk for ordet om Berg-predikanten, ordet om Jesus, ordet om Frelseren og Forsoneren.

2. Men vi har også en grøft på den andre siden av veien: Det finnes mennesker som synes det er deilig å høre Evangeliet, men som hopper fra det ene stedet til det andre i Skriften for å finne ord til trøst og oppmuntring. Og så viker de til side når ordet kommer med krav eller peker på konkrete synder.

3. Den Hellige Ånd ønsker at vi skal holde oss midt på veien, og veien er Jesus. Guds ord fordømmer alle synder, små og store. Der er Bergprekenen klar og utvetydig: ”Dere har hørt det er sagt, — men jeg sier dere.” Men han som holdt den talen, var ikke kommet for å dømme, men for å frelse, så ”hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

4. ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord.” Ja, hva vil det si å holde fast på ordet, og hva er Jesu ord? Mange stiller det spørsmålet i vår tid, og det kan bli en katastrofe dersom vi tar feil. Kan vi være helt sikre på at disiplene hadde forstått Jesus rett? De tok jo feil til stadighet, og selv under innstiftelsen av nattverden kranglet de om hvem som var størst av dem. Må vi ikke lete etter Jesu ord i Det nye testamente – eller er Det nye testamente Jesu ord? Dette er et brennende spørsmål, og mange har også brent seg.

20100624Det nye testamente gir selv svaret. Disiplene var menneskelige vitner som ble ledet av Jesu egen Ånd. Derfor kunne Jesus gi dem den samme fullmaktserklæring som kongen gir en ambassadør – slik det står i Luk.10,16: Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.

Derfor kan vi ha tillit til at Det nye testamente er Jesu ord. Og derfor er det så alvorlig å plukke fra hverandre det som står skrevet og forkaste det som ikke er politisk korrekt. Bibelen lærer oss faktisk at bibeltroskap er et kjennetegn på sann kjærlighet til Jesus.

Så kan vi med frimodighet ta avstand fra all teologi og tro som ikke er forankret i Guds eget ord. For troen sitter ikke i våre følelser og ikke i vår forstand. Noen ganger kommer vi til kort og støter på spørsmål som ikke har svar. Da skal vi la det ligge, for grunnlaget for vår tro finner vi et helt annet sted. Det er egentlig bare Den Hellige Ånd som kan skape og fornye tro. Men Ånden ekisterer ikke i et vakuum. Han er alltid knyttet til Jesu ord og har som sin eneste oppgave å gjøre Jesus stor og fortelle hva han har gjort for oss!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

3

Posted on June 21, 2010 by bjorn

20100621Læren om den treenige Gud er sentral i kristendommen, men 3-tallet møter vi dessuten en rekke steder i Bibelen. Vi kan ta med et par:

Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham. Peter tok til orde og sa til Jesus: ”Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia”. (Matt.17,3-4)

Det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. (1.Joh.5,7-8)

Men det sterkeste ”trekløver” i Bibelen finner vi kanskje i 1.Kor.13:
Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten (1.Kor.13,13)

Kapittel 13 i 1.korinterbrev kan vi aldri bli ferdig med. Det handler nemlig om det viktigste av alt: Kjærligheten. Alt det andre – også tro og håp – trenger vi for livet og tjenesten her nede. Men når Gud oppretter sitt fullkomne rike i evigheten, skal det opphøre. Vi trenger det ikke lenger. Men kjærligheten skal bli stående.

Vi mennesker er forskjellige, og vi ser stykkevis og delt. Jeg vet om mange som kan holde lange, uangripelige taler og andre som alltid reiser seg når ordet er fritt på bedehuset. Men av og til må jeg tenke på hvordan de møter sine medmennesker i hverdagen. Og her sitter vi alle i glasshus! Noen har aldri mot eller frimodighet til å reise seg for å komme med et vitnesbyrd. Men mange av disse har et liv som taler sterkere enn ord. De eier den kjærlighetens varme som kan berøre andre. Det er noen som fryser der ute. Mange har fått nok av ord. Men kjærligheten kan smelte is og kulde – og kanskje også bli inngangen til et nytt liv i Guds rike!

Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10) Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike. Vi må selv ta imot Guds kjærlighet i troen på Jesus før vi kan gi noe videre til andre!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

LIVET – ET REBUSLØP?

Posted on June 17, 2010 by bjorn
LIVET – ET REBUSLØP?
Tenk om livet var et rebusløp! Tenk om det bare var de flinke og sterke som klarte å finne fram til Gud, og at bare de som først klarte å finne målet, som kom til himmelen. Men slik er ikke Guds rike: ”De første skal bli de siste – og de siste skal bli de første.”
Men mange har trodd, og mange tror fortsatt, at reisen gjennom livet er som en konkurranse der du må få til det meste for å nå målet:
• I enkelte kulturer er askesen et ideal. Det å utsette kroppen for smerte og sult, skal sette mennesket i stand til å få kontakt med det guddommelige.
• Det å ofre til guden blir også sett på som et betalingsmiddel. Det blir ofret mat, penger og verdifulle gjenstander, dyr og enkelte ganger også mennesker.
• Pilegrimsreiser til hellige steder eller faste bønnetider og lange bønner skal også være en løsning på livets rebusløp.
• For andre igjen er det viktig å lære de hellige skriftene utenat.
• Men den raskeste og mest effektive løsningen er å delta i hellig krig. Hundrevis, ja, tusenvis av selvmordsbombere, gjerne unge mennesker, går med glede i døden for Allah. De har en fast overbevisning om at en slik død gir direkte adgang til Paradis.
Gud kjenner oss mennesker. Han vet at vi strever, og han vet at vi aldri kan nå fram med alle våre påfunn. Derfor sendte han Jesus, han som sa:
Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)
Når Jesus kaller seg selv ”veien”, er det et bilde som kan forklare sammenhengen mellom tro og gjerninger. Vi skal slippe å lage noen vei, for Jesus selv er veien. Da han døde og stod opp igjen for våre synder, åpnet han en fri adgang inn til Gud. Vi skal slippe å streve for å komme fram. Vi skal slippe selvplaging, ofring og pilegrimsreiser. Livet er ikke et rebusløp. Det er Jesus som har sendt oss, og han vil ta imot oss når veien tar slutt. Men en vei har ingen verdi dersom alt står stille. Det nytter ikke å sette seg ned på asfalten og si ”dette er veien”. Du må selv komme i bevegelse for å nå målet. De veifarende er svært ulike. Vi finner mennesker som sykler, med eller uten motor, andre kjører fort med bil og en del kjører sakte. Vi finner mennesker som går og andre som må trilles i vogn eller rullestol. Men alle som beveger seg på den riktige veien, vil før eller siden nå fram til målet.
Det blir straks mer alvorlig når vi overfører dette bildet til Guds rike. Alle som har hørt Evangeliet, vet at Jesus er den eneste veien til Gud. Og mange begynner å gå på denne veien. Men så ser vi at enkelte stopper opp underveis. Det står så mange langs veikanten som vi gjerne skulle hatt med oss til målet. Og her tror jeg Gud vil utfordre de unge spesielt. Kanskje vi kjører oss fast i et spor fordi det har fungert før. Jeg tror vi må være på jakt etter nye møteplasser og andre møteformer. Ikke for å forkaste det gamle, men for å formulere Sannheten på nye måter til nye mennesker.
Vi som tror på Jesus, må våge å representere en motkultur. Innholdet i forkynnelsen skal vi ikke forandre, det skal vi forkynne med frimodighet: Jesus er veien, sannheten og livet!

20100617Tenk om livet var et rebusløp! Tenk om det bare var de flinke og sterke som klarte å finne fram til Gud, og at bare de som først klarte å finne målet, som kom til himmelen. Men slik er ikke Guds rike: ”De første skal bli de siste – og de siste skal bli de første.”

Men mange har trodd, og mange tror fortsatt, at reisen gjennom livet er som en konkurranse der du må få til det meste for å nå målet:
• I enkelte kulturer er askesen et ideal. Det å utsette kroppen for smerte og sult, skal sette mennesket i stand til å få kontakt med det guddommelige.
• Det å ofre til guden blir også sett på som et betalingsmiddel. Det blir ofret mat, penger og verdifulle gjenstander, dyr og enkelte ganger også mennesker.
• Pilegrimsreiser til hellige steder eller faste bønnetider og lange bønner skal også være en løsning på livets rebusløp.
• For andre igjen er det viktig å lære de hellige skriftene utenat.
• Men den raskeste og mest effektive løsningen er å delta i hellig krig. Hundrevis, ja, tusenvis av selvmordsbombere, gjerne unge mennesker, går med glede i døden for Allah. De har en fast overbevisning om at en slik død gir direkte adgang til Paradis.

Gud kjenner oss mennesker. Han vet at vi strever, og han vet at vi aldri kan nå fram med alle våre påfunn. Derfor sendte han Jesus, han som sa:

Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)

Når Jesus kaller seg selv ”veien”, er det et bilde som kan forklare sammenhengen mellom tro og gjerninger. Vi skal slippe å lage noen vei, for Jesus selv er veien. Da han døde og stod opp igjen for våre synder, åpnet han en fri adgang inn til Gud. Vi skal slippe å streve for å komme fram. Vi skal slippe selvplaging, ofring og pilegrimsreiser. Livet er ikke et rebusløp. Det er Jesus som har sendt oss, og han vil ta imot oss når veien tar slutt. Men en vei har ingen verdi dersom alt står stille. Det nytter ikke å sette seg ned på asfalten og si ”dette er veien”. Du må selv komme i bevegelse for å nå målet. De veifarende er svært ulike. Vi finner mennesker som sykler, med eller uten motor, andre kjører fort med bil og en del kjører sakte. Vi finner mennesker som går og andre som må trilles i vogn eller rullestol. Men alle som beveger seg på den riktige veien, vil før eller siden nå fram til målet.

Det blir straks mer alvorlig når vi overfører dette bildet til Guds rike. Alle som har hørt Evangeliet, vet at Jesus er den eneste veien til Gud. Og mange begynner å gå på denne veien. Men så ser vi at enkelte stopper opp underveis. Det står så mange langs veikanten som vi gjerne skulle hatt med oss til målet. Og her tror jeg Gud vil utfordre de unge spesielt. Kanskje vi kjører oss fast i et spor fordi det har fungert før. Jeg tror vi må være på jakt etter nye møteplasser og andre møteformer. Ikke for å forkaste det gamle, men for å formulere Sannheten på nye måter til nye mennesker.

Vi som tror på Jesus, må våge å representere en motkultur. Innholdet i forkynnelsen skal vi ikke forandre, det skal vi forkynne med frimodighet: Jesus er veien, sannheten og livet!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

KAST DITT BRØD PÅ VANNET

Posted on June 14, 2010 by bjorn
KAST DITT BRØD PÅ VANNET
Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen. (Fork.11,1)
Den som sår et frø i jorda, har store muligheter for å se at det spirer, og kanskje også seinere se blomster og frukt. Slik er det ikke med den som kaster sitt brød på vannet. Det å være søndagsskolelærer kan vel ofte oppleves slik. Jeg vil aldri glemme den gamle damen i nabolaget som åpnet stua si for 20-30 barn hver eneste søndag gjennom flere år. Det var sikkert ikke det vi i dag ville kalle et godt pedagogisk opplegg, og alderen på barna varierte fra 3 til 13 år. Hun fikk neppe se frukter av arbeidet, men hun var tro mot kallet og kastet sitt brød på vannet. Jeg er overbevist om at søndagsskolen og alt barne- og ungdomsarbeid blir undervurdert. Hvis alle troende i landet vårt skulle vitne om sitt første møte med Jesus, må svært mange av oss gå tilbake til tidlige barneår.
Kast ditt brød på vannet! – Dette ordet burde være en sterk utfordring til alle som kaller seg med Jesu navn. Det er så enkelt å gå inn i gamle former og tradisjoner. Vi vet hvordan en gudstjeneste eller et bedehusmøte skal være, og det er sjelden rom for så store variasjoner. Og slike samlinger om Guds ord er nødvendige for at vi som troende skal bli bevart, og for at vi skal få den rettledning og undervisning vi trenger. Men vi skulle jo ut med dette budskapet! Noen bygder har vært velsignet med store vekkelser – også i seinere tid – men det er snarere unntaket enn regelen. På de fleste steder i landet vårt er det smått med frammøte både i kirke og bedehus. Kast ditt brød på vannet! Her blir vi oppfordret til å ta i bruk alle nådegaver i menigheten. Vi må være kreative, modige og våge å tenke nytt. Det kan bli mislykket, men vi har alt å vinne! Forkynneren i Bibelen er inspirert av Gud til å si at vi ikke skal være ensidige. Vi skal fortsette med det tradisjonelle arbeidet som vi har arvet fra fedrene, men vi skal også gå nye veier.
Nå er det vel slik at hver tid og hvert miljø krever sin form. Også de som har brukt talerstolen på bedehuset, kan bli mismodige. Jeg minnes en eldre emmisær som i sin ungdom hadde reist fra bygd til bygd i Nord-Norge og talt. Han hadde hatt enkeltmøter og møteuker, men han opplevde aldri noen vekkelse i sitt spor. Så kom han tilbake til ei bygd – 50 år etterpå. Etter å ha talt til en liten flokk med eldre mennesker, satte han seg ned. For nå var det flere som ville vitne. Når så den eldste i forsamlingen reiste seg og henvendte seg direkte til den gamle emmisæren, var det vanskelig å holde tårene tilbake. ”Det ordet du delte med oss da du var her første gang, førte til et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble ikke frelst den kvelden, men du satte i gang noe hos meg som ingen kunne stoppe. Jeg visste at jeg aldri ville få fred om jeg ikke bøyde meg for Jesus.” Emmisæren fikk ordet til slutt, og nå var dette møtet blitt et lovsangsmøte. ”Nå vet jeg at jeg ikke har levd forgjeves!” Det var hans korte, men glade hilsen.
Vi ber om vekkelse. Og jeg er sikker på at alle troende for sin egen del ber om å bli brukt på rett måte. Og det er godt. Slik bønner ønsker Jesus. Og Den Hellige Ånd står klar til å gi oss lys og kraft. Men det er vi som må gå! Vi har fått livets brød – som er Jesus. Og nå ber han oss om å kaste brødet på vannet. Og det er et merkelig brød. Når vi bryter av og deler med andre, får vi mer igjen enn det vi hadde før!

Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen. (Fork.11,1)

20100614Den som sår et frø i jorda, har store muligheter for å se at det spirer, og kanskje også seinere se blomster og frukt. Slik er det ikke med den som kaster sitt brød på vannet. Det å være søndagsskolelærer kan vel ofte oppleves slik. Jeg vil aldri glemme den gamle damen i nabolaget som åpnet stua si for 20-30 barn hver eneste søndag gjennom flere år. Det var sikkert ikke det vi i dag ville kalle et godt pedagogisk opplegg, og alderen på barna varierte fra 3 til 13 år. Hun fikk neppe se frukter av arbeidet, men hun var tro mot kallet og kastet sitt brød på vannet. Jeg er overbevist om at søndagsskolen og alt barne- og ungdomsarbeid blir undervurdert. Hvis alle troende i landet vårt skulle vitne om sitt første møte med Jesus, må svært mange av oss gå tilbake til tidlige barneår.

Kast ditt brød på vannet! – Dette ordet burde være en sterk utfordring til alle som kaller seg med Jesu navn. Det er så enkelt å gå inn i gamle former og tradisjoner. Vi vet hvordan en gudstjeneste eller et bedehusmøte skal være, og det er sjelden rom for så store variasjoner. Og slike samlinger om Guds ord er nødvendige for at vi som troende skal bli bevart, og for at vi skal få den rettledning og undervisning vi trenger. Men vi skulle jo ut med dette budskapet! Noen bygder har vært velsignet med store vekkelser – også i seinere tid – men det er snarere unntaket enn regelen. På de fleste steder i landet vårt er det smått med frammøte både i kirke og bedehus. Kast ditt brød på vannet! Her blir vi oppfordret til å ta i bruk alle nådegaver i menigheten. Vi må være kreative, modige og våge å tenke nytt. Det kan bli mislykket, men vi har alt å vinne! Forkynneren i Bibelen er inspirert av Gud til å si at vi ikke skal være ensidige. Vi skal fortsette med det tradisjonelle arbeidet som vi har arvet fra fedrene, men vi skal også gå nye veier.

Nå er det vel slik at hver tid og hvert miljø krever sin form. Også de som har brukt talerstolen på bedehuset, kan bli mismodige. Jeg minnes en eldre emmisær som i sin ungdom hadde reist fra bygd til bygd i Nord-Norge og talt. Han hadde hatt enkeltmøter og møteuker, men han opplevde aldri noen vekkelse i sitt spor. Så kom han tilbake til ei bygd – 50 år etterpå. Etter å ha talt til en liten flokk med eldre mennesker, satte han seg ned. For nå var det flere som ville vitne. Når så den eldste i forsamlingen reiste seg og henvendte seg direkte til den gamle emmisæren, var det vanskelig å holde tårene tilbake. ”Det ordet du delte med oss da du var her første gang, førte til et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble ikke frelst den kvelden, men du satte i gang noe hos meg som ingen kunne stoppe. Jeg visste at jeg aldri ville få fred om jeg ikke bøyde meg for Jesus.” Emmisæren fikk ordet til slutt, og nå var dette møtet blitt et lovsangsmøte. ”Nå vet jeg at jeg ikke har levd forgjeves!” Det var hans korte, men glade hilsen.

Vi ber om vekkelse. Og jeg er sikker på at alle troende for sin egen del ber om å bli brukt på rett måte. Og det er godt. Slik bønner ønsker Jesus. Og Den Hellige Ånd står klar til å gi oss lys og kraft. Men det er vi som må gå! Vi har fått livets brød – som er Jesus. Og nå ber han oss om å kaste brødet på vannet. Og det er et merkelig brød. Når vi bryter av og deler med andre, får vi mer igjen enn det vi hadde før!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

LIKE FØR

Posted on June 11, 2010 by bjorn
Agrippa sa til Paulus: ”Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen” (Ap.gj.26,28)
Det var egnetlig en sensasjon at en konge i oldtida kunne komme med et slikt utsagn. Og hva slags forkynnelse kunne få en mann med makt og posisjon til å komme så nær et ”ja” til Jesus? Gud kan ved sin Hellige Ånd skape noe nytt. Og det er et under hver gang det skjer. Hvem kan ellers forklare hvordan garvede forbrytere og narkotikaslaver opplever befrielse og nytt liv? Og hva med min omvendelse? Rett nok fikk jeg vokse opp i et kristent hjem og fikk tidlig høre kristen forkynnelse. Men da jeg så en dag møtte kallet, strittet jeg imot det jeg kunne. Jeg hadde ikke planlagt å bli en kristen. Men så sier Jesus: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer!” (Joh.15,16) Så er det en nåde på nytt hver dag at jeg får være med blant Jesu venner!
Hvis vi går ut fra at kong Agrippa virkelig var nær en kristen omvendelse, må det være grunn til å tro at han hadde hørt en tale som virkelig traff. Og alle talene til Paulus viser vel egentlig at han var en stor pedagog. På Areopagos møtte han de greske filosofene. Og så leser vi at han på en mesterlig måte tok utgangspunkt i deres religiøse tanker og helligdommer. Men Paulus var samtidig en stor teolog. Det var aldri noe mål i seg selv å bli en mester i talekunst. Når han hadde fanget forsamlingens oppmerksomhet, var tiden kommet for forkynnelsen av Evangeliet. Selve budskapet var så direkte og provoserende at de fleste gjorde narr av Paulus og vendte seg bort. Men så står det, som en avslutning på beretningen fra Aten: Det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro.
Vi ser det samme her i forsvarstalen for kong Agrippa. Paulus starter med en personlig henvendelse til kongen: ”Du kjenner godt alle jødenes skikker og stridsspørsmål.” Så legger Paulus vekt på sin egen jødiske bakgrunn – med livet i Jerusalem som en streng farisèer. Han viser til det løftet Gud gav fedrene og til Israels utrettelige gudsdyrking. Alt dette er kjent for Agrippa. Sender og mottaker av budskapet er på bølgelengde. Nå vet Paulus at tiden er inne. Han kan vitne om sin dramatiske omvendelse på veien til Damaskus og gjennom det forkynne evangeliet om Jesus. Og her ser vi noe viktig: Paulus forandrer ikke budskapet for å bli godtatt av tilhørerne. Kong Agrippa fikk det samme alvorlige kall til omvendelse som de greske filosofene, men innpakningen var ulik.
Vi har uendelig mye å lære av Paulus. Her på våre kanter har vi rik tilgang på kristen forkynnelse, men så altfor ofte opplever vi at budskapet bare når fram til den lille flokk, de som kjenner kanaans språk og har kunnskap om hovedinnholdet i Bibelen. Når vi skal fram til nye mennesker, ser vi dessverre ofte at budskapet blir borte på veien. Vi trenger å be fram forkynnere med nådegave til å kommunisere. For også i dag finnes ”kong Agrippa og de greske filosofene” blant våre tilhørere.
Det er like før, svarte kong Agrippa. Like før. En meningsmåling ville sikkert ha avslørt at det store flertall i vårt land har samme tro som denne kongen. Det finnes ikke mange bevisste ateister i Norge. Og hvis vi kommer i samtale med en gjennomsnittsnordmann om åndelige spørsmål, vil det ofte komme fram at mange lengter etter Gud. Ikke så få kan også gi sin tilslutning til det som blir forkynt, slik som Agrippa. Men det er noe som holder igjen.
Nesten en kristen! Nesten forfeiler seg,                                                     nesten ei frelser deg, nesten er dødens vei —                                         nesten, men tapt.
En dag kom Jesus til Jeriko og drog gjennom byen. Den rike overtolleren Sakkeus hadde en anelse om at det måtte bli nå eller aldri. Han risikerte å bli til latter når han klatret opp i morbærtreet, og han visste at de selvrettferdige ville bli forarget når han tok kontakt med Jesus. Men ingen kunne stoppe ham. Og så kan Jesus også utbryte: ”I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det. Sakkeus ble frelst, og det var siste gang Jesus besøkte Jeriko. Siste gang.

20100611Agrippa sa til Paulus: ”Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen” (Ap.gj.26,28)

Det var egentlig en sensasjon at en konge i oldtida kunne komme med et slikt utsagn. Og hva slags forkynnelse kunne få en mann med makt og posisjon til å komme så nær et ”ja” til Jesus? Gud kan ved sin Hellige Ånd skape noe nytt. Og det er et under hver gang det skjer. Hvem kan ellers forklare hvordan garvede forbrytere og narkotikaslaver opplever befrielse og nytt liv? Og hva med min omvendelse? Rett nok fikk jeg vokse opp i et kristent hjem og fikk tidlig høre kristen forkynnelse. Men da jeg så en dag møtte kallet, strittet jeg imot det jeg kunne. Jeg hadde ikke planlagt å bli en kristen. Men så sier Jesus: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer!” (Joh.15,16) Så er det en nåde på nytt hver dag at jeg får være med blant Jesu venner!

Hvis vi går ut fra at kong Agrippa virkelig var nær en kristen omvendelse, må det være grunn til å tro at han hadde hørt en tale som virkelig traff. Og alle talene til Paulus viser vel egentlig at han var en stor pedagog. På Areopagos møtte han de greske filosofene. Og så leser vi at han på en mesterlig måte tok utgangspunkt i deres religiøse tanker og helligdommer. Men Paulus var samtidig en stor teolog. Det var aldri noe mål i seg selv å bli en mester i talekunst. Når han hadde fanget forsamlingens oppmerksomhet, var tiden kommet for forkynnelsen av Evangeliet. Selve budskapet var så direkte og provoserende at de fleste gjorde narr av Paulus og vendte seg bort. Men så står det, som en avslutning på beretningen fra Aten: Det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro.

Vi ser det samme her i forsvarstalen for kong Agrippa. Paulus starter med en personlig henvendelse til kongen: ”Du kjenner godt alle jødenes skikker og stridsspørsmål.” Så legger Paulus vekt på sin egen jødiske bakgrunn – med livet i Jerusalem som en streng farisèer. Han viser til det løftet Gud gav fedrene og til Israels utrettelige gudsdyrking. Alt dette er kjent for Agrippa. Sender og mottaker av budskapet er på bølgelengde. Nå vet Paulus at tiden er inne. Han kan vitne om sin dramatiske omvendelse på veien til Damaskus og gjennom det forkynne evangeliet om Jesus. Og her ser vi noe viktig: Paulus forandrer ikke budskapet for å bli godtatt av tilhørerne. Kong Agrippa fikk det samme alvorlige kall til omvendelse som de greske filosofene, men innpakningen var ulik.

Vi har uendelig mye å lære av Paulus. Her på våre kanter har vi rik tilgang på kristen forkynnelse, men så altfor ofte opplever vi at budskapet bare når fram til den lille flokk, de som kjenner kanaans språk og har kunnskap om hovedinnholdet i Bibelen. Når vi skal fram til nye mennesker, ser vi dessverre ofte at budskapet blir borte på veien. Vi trenger å be fram forkynnere med nådegave til å kommunisere. For også i dag finnes ”kong Agrippa og de greske filosofene” blant våre tilhørere.

Det er like før, svarte kong Agrippa. Like før. En meningsmåling ville sikkert ha avslørt at det store flertall i vårt land har samme tro som denne kongen. Det finnes ikke mange bevisste ateister i Norge. Og hvis vi kommer i samtale med en gjennomsnittsnordmann om åndelige spørsmål, vil det ofte komme fram at mange lengter etter Gud. Ikke så få kan også gi sin tilslutning til det som blir forkynt, slik som Agrippa. Men det er noe som holder igjen.

Nesten en kristen! Nesten forfeiler seg,
nesten ei frelser deg, nesten er dødens vei —
nesten, men tapt.

En dag kom Jesus til Jeriko og drog gjennom byen. Den rike overtolleren Sakkeus hadde en anelse om at det måtte bli nå eller aldri. Han risikerte å bli til latter når han klatret opp i morbærtreet, og han visste at de selvrettferdige ville bli forarget når han tok kontakt med Jesus. Men ingen kunne stoppe ham. Og så kan Jesus også utbryte: ”I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det. Sakkeus ble frelst, og det var siste gang Jesus besøkte Jeriko. Siste gang.

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment