ORDET BLE MENNESKE

Posted on November 29, 2010 by bjorn

20101129På veggen i stua har vi lenge hatt et bilde av min far, som døde for over tretti år siden. Bildet vekker gode minner. Noen gang skulle jeg ønske at far kunne stige ut av bildet og komme tilbake til livet, men jeg vet jo godt at det aldri vil skje. Jeg må nøye meg med bilder og brev og andre ting som minner om far.

Er det ikke et slikt forhold mange har til sin himmelske Far? En storslått naturopplevelse, studier av verdensrommet eller et blikk gjennom mikroskopet vitner om en allmektig skaper som står bak alt. Ja, mange vil si at de har sett Gud i naturen. Et slikt møte med Gud kan være verdifullt. Det kan gjøre oss takknemlige, men aldri tilfredse. Vi ønsker at vår Far skal stige ut av dette upersonlige bildet og møte oss som en levende person. Det er advent, og det er lenge siden butikkene har signalisert at det nærmer seg jul. Og midt i alt mylderet av glitter og stas, hører vi et budskap, et Ord som intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke: Vår himmelske Far har steget ut av bildet! Og slik leser vi juleevangeliet til Johannes, i kapittel 1, vers 14:

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet, den herlighet som den
enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Fatter vi hvilket ubegripelig mysterium som skjedde i Betlehem den første julenatta? Gud, den store og hellige som ingen hadde sett, blir med ett synlig for verden. Bildet stiger ut av rammen og kommer oss i møte. Den som har sett meg, har sett Faderen, sa Jesus. Ved kjemiske analyser av solstrålene, kan forskerne finne ut den kjemiske sammensetning av selve Sola. På samme måte kan vi studere Jesu liv og ord og gjennom det lære Gud å kjenne. Men hvem var egentlig denne Jesus? Historisk materiale kan dokumentere at han var en person som levde i Palestina for 2000 år siden, og samtidige kilder kan bevitne at han var en spesiell mann med stor kraft og autoritet. Men bare Den Hellige Ånd kan åpenbare Sannheten: Jesus er Immanuel – Gud med oss, det er selve Evangeliet til oss nå i adventstida.

Når noen tar imot Jesus som sin Frelser og Herre, blir inkarnasjonen noe langt mer enn historie – det blir en personlig virkelighet for den enkelte. Det som før var søt juleromantikk, blir en ekte lovprisning til Gud for hans nåde. Men for mange er Gud fortsatt bare et bilde. Julestemningen vil de fleste ha. Den er ufarlig og uforpliktende. Har du et slikt forhold til Jesus, har du gått glipp av det beste. Be om at Ordet må bli menneske i deg. Det ord som var med da Gud skapte verden, er også mektig til å skape noe nytt i ditt liv. Dette Ordet er Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn!

Så fattig og enkelt kom Gud til vår jord.
Så høgt er eg elska av Jesus, min bror.
Han kom frå Guds himmel,
Gud sjølv var han lik,
men Jesus blei fattig, og eg er blitt rik!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

INNBYDELSE TIL GJESTEBUDET

Posted on November 25, 2010 by bjorn

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. —- Da sa Herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som ble innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Luk.14,16-18+23-24)

20101125For noen år siden lå det en spennende konvolutt i min postkasse. Det var en fin illustrasjon på framsida, og mitt navn var skrevet med forgylte bokstaver. Inne i konvolutten lå det en innbydelse: Min nevø skulle gifte seg med ei amerikansk jente i Philadephia, og nå var altså jeg invitert. Det var et fristende tilbud, men jeg måtte svare nei likevel. Jeg hadde tre grunner: Det var feil årstid – Jeg ville ikke reise fra barna – Det ville bli for dyrt. Mitt svarbrev til Amerika begynte slik: ”Jeg takker for innbydelsen, men —–.” Det var ikke lett å putte den konvolutten i postkassa, for jeg visste godt at akkurat den innbydelsen ville jeg aldri få mer. Dersom jeg angret to måneder seinere, var det ingen vei tilbake, for da ville festen være over.

Teksten hos Lukas om det store gjestebudet, handler også om innbydelse til en fest, og det er ikke vanskelig å se sammenhengen. Jeg sa ja til Jesus i unge år, men ——. La oss gå tilbake til innbydelseskortet et øyeblikk: Tenk om jeg hadde svart ”ja” den gang brevet fra Amerika kom, og så glemt å bestille flybillett og glemt å pakke og finne fram findressen. Det hadde ikke stått på vertskapet. Min stol ville stå klar ved bryllupsbordet med navnet mitt på bordkortet. Seng og husrom ville også være bestilt i mitt navn. – Men jeg ville ikke ha vært der, bare en tom plass og en oppredd seng, betalt av min nevø for at jeg skulle komme.

Jesus trenger seg aldri inn med makt. Han taler og overbeviser, og han var villig til å gi sitt liv for din og min frelse. Men her stopper også Jesu makt og autoritet. – ”Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som ble sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt! (Matt.23,37-38) Måtte det ikke bli sagt til deg og meg på regnskapsdagen! For huset kan bli forlatt. I Lille-Asia og andre områder rundt det østlige Middelhav, vet vi at det èn gang fantes store menigheter med et rikt kristenliv og aktiv misjonsvirksomhet. Det er nedslående å besøke de samme byer og steder i dag. For 1000 år siden måtte korset vike for halvmånen. Gud har ingen barnebarn eller fjerne slektninger. Hver generasjon må kristnes på nytt. Det gjelder også vår Kirke og vårt folk. Lysestaken kan flyttes.

Denne teksten er vel egentlig en misjonstekst som skal drive oss til å gå ut med innbydelsen. Men det må alltid begynne med vårt eget forhold til Jesus!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

FRYKT DERFOR IKKE!

Posted on November 21, 2010 by bjorn

FRYKT DERFOR IKKE!
Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan drepe både sjel og legeme i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er Far for dere, faller ikke èn av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matt.10,28-31)
Frykt, angst, bekymring, stress, uro. Vi kunne visst finne mange ord som karakteriserer det moderne menneske. Vi som hadde så stor tro på vitenskapen. Vi som satte vår lit til demokratisering, likestilling og materiell velstand. Vi som trodde at historien hadde lært nasjonene å løse alle konflikter ved forhandlingsbordet. Så må vi likevel gi Forkynneren rett: Det er intet nytt under solen.
Ser vi inn i ansiktene på våre medmennesker, er det sjelden vi møter blikk som uttrykker glede, tilfredshet, fred og trygghet. Over mange menneskeliv i dag kan vi sette merkelappen ”Håpet som brast”. Så møter teksten oss likevel med følgende oppfordring: Vær ikke redde! Og la det være sagt med det samme: Vi skal ikke ta på oss skylapper og late som alt er godt og ufarlig. De mennesker som lever i den tro at livet bare eksisterer mellom fødsel og død, må naturligvis være redd for alt som kan ødelegge helse, velstand, fred og gode dager. Det er klart at det er mange ting som kan gi grunn til bekymring. Men Jesu ord i dag har adresse til de troende. Vi får høre at bare sann gudsfrykt kan befri fra angst og frykt. Dette er likevel ikke uttrykk for en slags lykketeologi. Lykkeprofetenes budskap lyder: Kom til Jesus og bli lykkelig, frisk, rik og vellykket! Tatt ut av sin sammenheng har ikke en slik forkynnelse rot i bibelsk tankegang. For Jesus sier: ”Den Far dere har i himmelen, lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.” Her er vi alle i samme båt.
Men Jesus gir oss et helt annet perspektiv over livet og evigheten. Det finnes en fare som er uendelig mye større enn alt det vi går rundt og frykter: Det er å gå evig fortapt etter døden. Jesus advarer oss på det sterkeste mot falsk trygghet, ja, hans liv og hans gjerning er i seg selv et vitnesbyrd om fortapelsens mulighet. Gud vil ikke at noen syndere skal bli straffet med den evige død. Men han vil vise oss at dette livet har to utganger. Det må være grunnen til at Guds ord inneholder så mange inntrengende appeller om nettopp dette å søke frelse mens det ennå er tid. Vi skal leve i frykt for Guds vrede og for hans dom, men vi skal framfor alt tro på hans Sønn og vår Herre, Jesus Kristus. Å frykte Gud på rett måte, er å komme til Jesus med all synd, han som er den eneste redning for tid og evighet.
Visst er det sant at vi svake mennesker frykter det som kan møte oss. Og hver og èn som bekjenner Jesu navn, må være forberedt på forfølgelse og motstand. Men Jesus vil ikke at vi skal gå rundt og være bekymret og urolige for det som kanskje kommer. Han sier: Frykt ikke! Vær ikke redde! Fiendene skal ikke få virkelig makt over dere! Og dypest sett kan verken djevelen eller noen onde makter angripe uten at Gud er der med sin beskyttelse og omsorg. ”Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg,” sier Guds ord. ”Ingen kan rive noen ut av min hånd,” sier Gud, ”og det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.”
Gud er midt i frykten, og ingen frykt er så stor at ikke Hans omsorg er større!

20101121Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan drepe både sjel og legeme i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten ham som er Far for dere, faller ikke èn av dem til jorden. Ja, hvert hår dere har på hodet, er talt. Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matt.10,28-31)

Frykt, angst, bekymring, stress, uro. Vi kunne visst finne mange ord som karakteriserer det moderne menneske. Vi som hadde så stor tro på vitenskapen. Vi som satte vår lit til demokratisering, likestilling og materiell velstand. Vi som trodde at historien hadde lært nasjonene å løse alle konflikter ved forhandlingsbordet. Så må vi likevel gi Forkynneren rett: Det er intet nytt under solen.

Ser vi inn i ansiktene på våre medmennesker, er det sjelden vi møter blikk som uttrykker glede, tilfredshet, fred og trygghet. Over mange menneskeliv i dag kan vi sette merkelappen ”Håpet som brast”. Så møter teksten oss likevel med følgende oppfordring: Vær ikke redde! Og la det være sagt med det samme: Vi skal ikke ta på oss skylapper og late som alt er godt og ufarlig. De mennesker som lever i den tro at livet bare eksisterer mellom fødsel og død, må naturligvis være redd for alt som kan ødelegge helse, velstand, fred og gode dager. Det er klart at det er mange ting som kan gi grunn til bekymring. Men Jesu ord i dag har adresse til de troende. Vi får høre at bare sann gudsfrykt kan befri fra angst og frykt. Dette er likevel ikke uttrykk for en slags lykketeologi. Lykkeprofetenes budskap lyder: Kom til Jesus og bli lykkelig, frisk, rik og vellykket! Tatt ut av sin sammenheng har ikke en slik forkynnelse rot i bibelsk tankegang. For Jesus sier: ”Den Far dere har i himmelen, lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.” Her er vi alle i samme båt.

Men Jesus gir oss et helt annet perspektiv over livet og evigheten. Det finnes en fare som er uendelig mye større enn alt det vi går rundt og frykter: Det er å gå evig fortapt etter døden. Jesus advarer oss på det sterkeste mot falsk trygghet, ja, hans liv og hans gjerning er i seg selv et vitnesbyrd om fortapelsens mulighet. Gud vil ikke at noen syndere skal bli straffet med den evige død. Men han vil vise oss at dette livet har to utganger. Det må være grunnen til at Guds ord inneholder så mange inntrengende appeller om nettopp dette å søke frelse mens det ennå er tid. Vi skal leve i frykt for Guds vrede og for hans dom, men vi skal framfor alt tro på hans Sønn og vår Herre, Jesus Kristus. Å frykte Gud på rett måte, er å komme til Jesus med all synd, han som er den eneste redning for tid og evighet.

Visst er det sant at vi svake mennesker frykter det som kan møte oss. Og hver og èn som bekjenner Jesu navn, må være forberedt på forfølgelse og motstand. Men Jesus vil ikke at vi skal gå rundt og være bekymret og urolige for det som kanskje kommer. Han sier: Frykt ikke! Vær ikke redde! Fiendene skal ikke få virkelig makt over dere! Og dypest sett kan verken djevelen eller noen onde makter angripe uten at Gud er der med sin beskyttelse og omsorg. ”Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg,” sier Guds ord. ”Ingen kan rive noen ut av min hånd,” sier Gud, ”og det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.”

Gud er midt i frykten, og ingen frykt er så stor at ikke Hans omsorg er større!

 
Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

TUR TIL TRE FJELL

Posted on November 17, 2010 by bjorn
TUR TIL TRE FJELL
Mange viktige hendelser som er omtalt i Bibelen, foregår på et fjell. Også for Jesus fikk slike ”fjellturer” avgjørende betydning.
1. Forklarelsens berg. Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. — Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!” (Matt.17,1-2+5) På Tabor fikk disiplene en opplevelse som var så sterk at Peter ville bygge tre hytter. De hadde trosvisshet og følte at det var godt å høre Jesus til. Slike opplevelser er det mange kristne som har hatt, og da særlig i vekkelsestider. Da kan veien ned i dalen bli et antiklimaks, men det er likevel den veien alle troende må gå. Det fortelles om et vitnemøte etter en tale som den kjente predikanten Moody hadde holdt. En mann reiste seg og fortalte at han hadde vært på forklarelsens berg i fem år. ”Hvor mange sjeler har du vunnet der oppe?” avbrøt Moody. Mannen måtte innrømme at han hadde lite å vise til. ”Ja, da er det på tide du ser å komme deg ned igjen,” sa Moody, ”for Herren har ikke bruk for unyttige fjellklatrere. Når vi noen ganger får sterke åndelige opplevelser, er det fordi Gud ønsker å bruke oss. Han ønsker at vi skal være kanaler for hans nåde.
2. Golgata-høyden.Så førte de Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. — Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: ”Jeg tørster.” Det stod et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: ”Det er fullbrakt!” Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. (Joh.19,17-18+28-30) På dette fjellet settes det siste angrepet mot Jesus inn. Hører vi ikke djevelen selv i disse ordene: ”Andre har han frelst, la ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte.” – ”Dersom du er jødenes konge, så frels deg selv!” – ”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!” Men Jesus vinner nå den avgjørende og endelige seier over Guds motstander. Her blir alt det vi ellers måtte være uenige om, trengt ut i periferien. Her lyder bare den viktigste setning i hele Bibelen : ”Det er fullbrakt!” Og samtidig kunne øyenvitnene se at forhenget i templet revnet fra øverst til nederst. Da Jesus døde på korset for våre synder, åpnet han samtidig veien inn til Gud. Og den veien kunne ingen mennesker åpne. Gud måtte selv rive forhenget ned – fra øverst til nederst. Det er Evangeliet!
3. Oljeberget. Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilbad ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud. (Luk.24,50-53)                                                      I menneskelig forstand var dette en trist dag – en dag som kunne skape mismot og forvirring. For andre gang i løpet av 40 dager mistet disiplene sin Herre og Mester, han som de hadde satset livet og framtida på. Da Jesus stod opp fra de døde, regnet de med at det ville skje store ting. Nettopp nå hadde de trengt Jesus, som trøster, veileder og kraftkilde. Og så ble han borte. Vi som kjenner fortsettelsen, vet at Kristi Himmelfartsdag ble innledningen til en ny epoke i frelseshistorien. For i sitt jordiske liv var Jesus begrenset av rent fysiske naturlover. Han kunne ikke være flere steder samtidig, og derfor beveget han seg aldri utenfor Israels grenser. Men da Jesus denne dagen på fjellet ble usynlig, fikk han muligheten til å være nær på en helt ny måte. Nå kan han ved sin Hellige Ånd komme til alle sine venner til alle tider og på alle steder – samtidig!
Jesus ønsker å møte oss på toppen, men det skal alltid være et utgangspunkt for en vandring videre. Hva leser vi om disiplene? ”Så gikk de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovet og priste Gud.” Og Jerusalem ble utgangspunktet for verdensmisjonen. 11 mennesker var lydige mot kallet – og ble til milliarder!

20101117Mange viktige hendelser som er omtalt i Bibelen, foregår på et fjell. Også for Jesus fikk slike ”fjellturer” avgjørende betydning.

1. Forklarelsens berg. Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. — Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!” (Matt.17,1-2+5) På Tabor fikk disiplene en opplevelse som var så sterk at Peter ville bygge tre hytter. De hadde trosvisshet og følte at det var godt å høre Jesus til. Slike opplevelser er det mange kristne som har hatt, og da særlig i vekkelsestider. Da kan veien ned i dalen bli et antiklimaks, men det er likevel den veien alle troende må gå. Det fortelles om et vitnemøte etter en tale som den kjente predikanten Moody hadde holdt. En mann reiste seg og fortalte at han hadde vært på forklarelsens berg i fem år. ”Hvor mange sjeler har du vunnet der oppe?” avbrøt Moody. Mannen måtte innrømme at han hadde lite å vise til. ”Ja, da er det på tide du ser å komme deg ned igjen,” sa Moody, ”for Herren har ikke bruk for unyttige fjellklatrere. Når vi noen ganger får sterke åndelige opplevelser, er det fordi Gud ønsker å bruke oss. Han ønsker at vi skal være kanaler for hans nåde.

2. Golgata-høyden. Så førte de Jesus bort. Han bar selv sitt kors og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. — Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: ”Jeg tørster.” Det stod et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: ”Det er fullbrakt!” Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. (Joh.19,17-18+28-30) På dette fjellet settes det siste angrepet mot Jesus inn. Hører vi ikke djevelen selv i disse ordene: ”Andre har han frelst, la ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte.” – ”Dersom du er jødenes konge, så frels deg selv!” – ”Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!” Men Jesus vinner nå den avgjørende og endelige seier over Guds motstander. Her blir alt det vi ellers måtte være uenige om, trengt ut i periferien. Her lyder bare den viktigste setning i hele Bibelen : ”Det er fullbrakt!” Og samtidig kunne øyenvitnene se at forhenget i templet revnet fra øverst til nederst. Da Jesus døde på korset for våre synder, åpnet han samtidig veien inn til Gud. Og den veien kunne ingen mennesker åpne. Gud måtte selv rive forhenget ned – fra øverst til nederst. Det er Evangeliet!

3. Oljeberget. Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilbad ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud. (Luk.24,50-53). I menneskelig forstand var dette en trist dag – en dag som kunne skape mismot og forvirring. For andre gang i løpet av 40 dager mistet disiplene sin Herre og Mester, han som de hadde satset livet og framtida på. Da Jesus stod opp fra de døde, regnet de med at det ville skje store ting. Nettopp nå hadde de trengt Jesus, som trøster, veileder og kraftkilde. Og så ble han borte. Vi som kjenner fortsettelsen, vet at Kristi Himmelfartsdag ble innledningen til en ny epoke i frelseshistorien. For i sitt jordiske liv var Jesus begrenset av rent fysiske naturlover. Han kunne ikke være flere steder samtidig, og derfor beveget han seg aldri utenfor Israels grenser. Men da Jesus denne dagen på fjellet ble usynlig, fikk han muligheten til å være nær på en helt ny måte. Nå kan han ved sin Hellige Ånd komme til alle sine venner til alle tider og på alle steder – samtidig!

Jesus ønsker å møte oss på toppen, men det skal alltid være et utgangspunkt for en vandring videre. Hva leser vi om disiplene? ”Så gikk de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i templet og lovet og priste Gud.” Og Jerusalem ble utgangspunktet for verdensmisjonen. 11 mennesker var lydige mot kallet – og ble til milliarder!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

IMMANUEL

Posted on November 14, 2010 by bjorn
IMMANUEL
Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. (Jes.7,14)
Hva er bakgrunnen for denne profetien? Kong Akas følte seg presset fra alle kanter av sine fiender, og nå visste han ikke hva han skulle gjøre for å berge Jerusalem og Juda. Så kommer Herren med et nådetilbud. Akas skulle få lov til å kreve et tegn – et grenseløst tegn – nede i dødsriket eller oppe i det høye, så skulle han erfare at bare Herren er Gud. Men så vet vi at Akas forkastet tilbudet. Han ville ikke ta Gud på ordet. Derfor ble det gitt et nytt tegn, et tegn som pekte framover mot det som skulle komme: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. En gåtefull profeti som Akas knapt forstod.     Vi vet hva Gud tenkte på da han forkynte dette gjennom profeten Jesaja: Denne Immanuel skulle bli født som sann Gud og sant menneske. Sønnen til en kvinne, i alle ting lik oss. Men samtidig Guds egen Sønn, født uten synd. Og Matteus forkynner at profetien er oppfylt:         Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel. Det betyr: Gud med oss. (Matt.1,22-23)
Matteus forkynner at denne profetien ikke bare var et ord til kong Akas. Det finnes ikke noe viktigere spørsmål for oss mennesker enn å vite om vi har Gud med oss. Paulus sier det så sterkt at den som er uten Gud, er uten håp i verden. Et annet sted spør han: Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Så viktig er det å ha Gud på sin side, at det er avgjørende for vår stilling både i liv og i død.
Men hvordan kan vi vite så sikkert at Gud er med oss? Mange har arbeidet alvorlig med dette spørsmålet, og vi finner dessverre mange eksempler på at denne teksten er blitt misforstått og feiltolket. Den katolske kirke solgte i middelalderen avlatsbrev for at godtroende mennesker skulle få tilgivelse for syndene og fri adgang til Gud. Fra det politiske liv kjenner vi til totalitære bevegelser som bruker Gud som en slags garanti for sitt grunnsyn. Og har vi ikke alle en trang til å hekte ordet ”kristelig” på det vi driver med for på den måten å vise verden at Gud er med oss?
Bibelen avslører all falsk fromhet. Fariseeren i templet trodde han var rettferdig, men han tok feil. Tolleren gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Det går an å narre seg selv. Det er alvorlig når forkynnelsen blir svak på dette punkt. Ser vi ikke ofte at moralisme og toleranse skygger for det som er Bibelens kjernebudskap – slik det blant annet er uttrykt i Joh.3,16: -for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv. Her møter vi Immanuel!
Misjonærene møter ofte mennesker som slett ikke kjenner noen nådig Gud. ”Gud er mot oss,” er omkvedet. Og så kjempes det en fortvilet kamp for å tilfredsstille en ukjent gud. Gjennom offerhandlinger og selvpinsler har man kanskje innerst inne et håp om at denne guden skal gi helse, rikdom og et langt liv. Noen tror også på et liv etter dette, mens andre kjemper for å komme ut av det evige kretsløpet. Det finnes glimt av håp og tro, men ingen visshet. Derfor er det også en iver blant de nyomvendte etter å nå sine landsmenn med denne fantastiske nyheten: Vi kan slippe ut av trelldommen! Vi trenger ikke lenger å frykte fedreåndene. Det finnes èn som har seiret over alle de onde maktene, Jesus Kristus, den Rettferdige!

20101113Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. (Jes.7,14)

Hva er bakgrunnen for denne profetien? Kong Akas følte seg presset fra alle kanter av sine fiender, og nå visste han ikke hva han skulle gjøre for å berge Jerusalem og Juda. Så kommer Herren med et nådetilbud. Akas skulle få lov til å kreve et tegn – et grenseløst tegn – nede i dødsriket eller oppe i det høye, så skulle han erfare at bare Herren er Gud. Men så vet vi at Akas forkastet tilbudet. Han ville ikke ta Gud på ordet. Derfor ble det gitt et nytt tegn, et tegn som pekte framover mot det som skulle komme: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. En gåtefull profeti som Akas knapt forstod.     Vi vet hva Gud tenkte på da han forkynte dette gjennom profeten Jesaja: Denne Immanuel skulle bli født som sann Gud og sant menneske. Sønnen til en kvinne, i alle ting lik oss. Men samtidig Guds egen Sønn, født uten synd. Og Matteus forkynner at profetien er oppfylt: Alt dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel. Det betyr: Gud med oss. (Matt.1,22-23)

Matteus forkynner at denne profetien ikke bare var et ord til kong Akas. Det finnes ikke noe viktigere spørsmål for oss mennesker enn å vite om vi har Gud med oss. Paulus sier det så sterkt at den som er uten Gud, er uten håp i verden. Et annet sted spør han: Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Så viktig er det å ha Gud på sin side, at det er avgjørende for vår stilling både i liv og i død.

Men hvordan kan vi vite så sikkert at Gud er med oss? Mange har arbeidet alvorlig med dette spørsmålet, og vi finner dessverre mange eksempler på at denne teksten er blitt misforstått og feiltolket. Den katolske kirke solgte i middelalderen avlatsbrev for at godtroende mennesker skulle få tilgivelse for syndene og fri adgang til Gud. Fra det politiske liv kjenner vi til totalitære bevegelser som bruker Gud som en slags garanti for sitt grunnsyn. Og har vi ikke alle en trang til å hekte ordet ”kristelig” på det vi driver med for på den måten å vise verden at Gud er med oss?

Bibelen avslører all falsk fromhet. Fariseeren i templet trodde han var rettferdig, men han tok feil. Tolleren gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus. Det går an å narre seg selv. Det er alvorlig når forkynnelsen blir svak på dette punkt. Ser vi ikke ofte at moralisme og toleranse skygger for det som er Bibelens kjernebudskap – slik det blant annet er uttrykt i Joh.3,16: –for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv. Her møter vi Immanuel!

Misjonærene møter ofte mennesker som slett ikke kjenner noen nådig Gud. ”Gud er mot oss,” er omkvedet. Og så kjempes det en fortvilet kamp for å tilfredsstille en ukjent gud. Gjennom offerhandlinger og selvpinsler har man kanskje innerst inne et håp om at denne guden skal gi helse, rikdom og et langt liv. Noen tror også på et liv etter dette, mens andre kjemper for å komme ut av det evige kretsløpet. Det finnes glimt av håp og tro, men ingen visshet. Derfor er det også en iver blant de nyomvendte etter å nå sine landsmenn med denne fantastiske nyheten: Vi kan slippe ut av trelldommen! Vi trenger ikke lenger å frykte fedreåndene. Det finnes èn som har seiret over alle de onde maktene, Jesus Kristus, den Rettferdige!

Posted in Andakter | Tagged , | Leave a comment

HER ER JEG – SEND MEG!

Posted on November 9, 2010 by bjorn
HER ER JEG – SEND MEG!
Gud lette etter det første mennesket han hadde skapt og sa: ”Hvor er du?” Og vi mennesker er alltid like. Når vi har syndet, vil vi gjemme oss for Gud. Vi er redde. Men det kan bli vår evige ulykke. Kong David forsøkte i det lengste å skjule sin synd. Det kan vi lese om i Salme 32. Men alt ble nytt da han kom fram i lyset: Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ”Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.” Og du tok bort min syndeskyld. (Salme 32,5)
Men Guds kall kommer ikke bare til mennesker som lever i synd. Han møter også sine med kallet. Og ofte møter han oss med kallet for å hjelpe oss og trøste oss. Et slikt kall fikk Marta og Maria da de sørget fordi Lasarus var død. De fulgte kallet og fikk hjelp. Mange lukker seg inne i sorgen og stenger på den måten Guds hjelp ute.
Så møter han oss med kallet til tjeneste. Hva svarer vi da? Profeten Jesaja forteller selv om sitt kall: Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved min munn og sa: ”Se, denne har rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.” Så hørte jeg Herrens røst: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da sa jeg: ”Se, her er jeg. Send meg!” (Jes.6,6-8)         Slik svarer bare den som har fått sin synd tilgitt og som daglig følger kallet om å leve i lyset.
Hva svarer du og jeg når Gud kommer med sitt kall? Vi får sikkert en lettere oppgave enn Jesaja, men likevel prøver vi i det lengste å trekke oss bort. Er det ikke slik? ”Vi har ikke tid” svarer vi ofte. En dag blir det ikke spørsmål om tid. Da lyder det flammende alvorlig: ”I dag kreves din sjel av deg! Hvem skal da ha alt det du har samlet?”
Så får vi altså to spørsmål fra vår himmelske Far: ”Hvor er du?” og ”Hvem skal jeg sende?”  Det er bare ett svar som kan gi oss fred og evig liv: ”Her er jeg – send meg!”

20101109Gud lette etter det første mennesket han hadde skapt og sa: ”Hvor er du?” Og vi mennesker er alltid like. Når vi har syndet, vil vi gjemme oss for Gud. Vi er redde. Men det kan bli vår evige ulykke. Kong David forsøkte i det lengste å skjule sin synd. Det kan vi lese om i Salme 32. Men alt ble nytt da han kom fram i lyset: Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ”Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.” Og du tok bort min syndeskyld. (Salme 32,5)

Men Guds kall kommer ikke bare til mennesker som lever i synd. Han møter også sine med kallet. Og ofte møter han oss med kallet for å hjelpe oss og trøste oss. Et slikt kall fikk Marta og Maria da de sørget fordi Lasarus var død. De fulgte kallet og fikk hjelp. Mange lukker seg inne i sorgen og stenger på den måten Guds hjelp ute.

Så møter han oss med kallet til tjeneste. Hva svarer vi da? Profeten Jesaja forteller selv om sitt kall: Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved min munn og sa: ”Se, denne har rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.” Så hørte jeg Herrens røst: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da sa jeg: ”Se, her er jeg. Send meg!” (Jes.6,6-8). Slik svarer bare den som har fått sin synd tilgitt og som daglig følger kallet om å leve i lyset.

Hva svarer du og jeg når Gud kommer med sitt kall? Vi får sikkert en lettere oppgave enn Jesaja, men likevel prøver vi i det lengste å trekke oss bort. Er det ikke slik? ”Vi har ikke tid” svarer vi ofte. En dag blir det ikke spørsmål om tid. Da lyder det flammende alvorlig: ”I dag kreves din sjel av deg! Hvem skal da ha alt det du har samlet?”

Så får vi altså to spørsmål fra vår himmelske Far: ”Hvor er du?” og ”Hvem skal jeg sende?”  Det er bare ett svar som kan gi oss fred og evig liv: ”Her er jeg – send meg!”

Posted in Andakter | Tagged , , , | Leave a comment

JESUS – JA, HAN ALENE!

Posted on November 5, 2010 by bjorn

JESUS – JA, HAN ALENE!
Da jeg besøkte Israel for noen år siden, tittet jeg ut av vinduet på hotellrommet den første natta. Og der fikk jeg se en halvmåne og en stor stjerne, symbolene til de to største religionene i Midt-Østen. Og det mangler så visst ikke tro og overbevisning: Muslimene med sin halvmåne bøyer seg for sin menneskeskapte gud uten å eie visshet om sin evige skjebne. Og jødene, som ber til den eneste sanne Gud, famler også i blinde fordi de har forkastet Jesus Messias. Og så ser vi at disse to gruppene står mot hverandre og er årsak til stengte grenser og alvorlige terrorhandlinger. Men midt i denne verden av strid og håpløshet finnes en liten gruppe mennesker som kan gi håp om fred og forsoning – forsoning mellom fiender og forsoning mellom mennesker og Gud! Freds- og forsoningsbevegelsen Musalaha ledes av den kristne palestineren Salim Munayer. Denne organisasjonen samler grupper med like mange messianske jøder og kristne palestinere. Målet er at de skal holde fast på vennskapet med folk fra ”den andre siden” og bli styrket i troen på Jesus. Politikere og andre eksperter ser på forsoning i dette området som en utopi. Men når vi ser på det Musalaha har oppnådd siden starten i 1990, ser vi konturene av noe stort. Når Jesus får slippe til, kan underet skje!
Her hjemme er situasjonen en helt annen. Religiøs tro ser ut til å ha sluppet taket på det store flertallet. En grenseløs toleranse har nærmest fått guddommelig status. Både skole og samfunn skal være livssynsnøytrale, får vi høre. Som om det var mulig. Samtidig ser vi at en del ”kristen-kjendiser” står fram og ”gravlegger” fortapelsen.
Her må vi som troens folk være listige som slanger og enfoldige som duer. Det bibelske budskapet om den eneste veien til forsoning og frelse står fast, og det må vi forkynne med frimodighet. Også Paulus kjente til at mange ønsket å forfalske evangeliet. Derfor sendte han følgende hilsen til sin unge venn Timoteus: Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Men onde mennesker og svindlere vil gå fra vondt til verre. De fører vill og farer vill. Men du skal holde fast ved det du har lært og er blitt overbevist om; du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus. (2.Tim.3,12-15)
Så er det Jesus – og Han alene – som kan skape tro og forsoning, blant jøder, palestinere – og nordmenn.

20101105Da jeg besøkte Israel for noen år siden, tittet jeg ut av vinduet på hotellrommet den første natta. Og der fikk jeg se en halvmåne og en stor stjerne, symbolene til de to største religionene i Midt-Østen. Og det mangler så visst ikke tro og overbevisning: Muslimene med sin halvmåne bøyer seg for sin menneskeskapte gud uten å eie visshet om sin evige skjebne. Og jødene, som ber til den eneste sanne Gud, famler også i blinde fordi de har forkastet Jesus Messias. Og så ser vi at disse to gruppene står mot hverandre og er årsak til stengte grenser og alvorlige terrorhandlinger. Men midt i denne verden av strid og håpløshet finnes en liten gruppe mennesker som kan gi håp om fred og forsoning – forsoning mellom fiender og forsoning mellom mennesker og Gud! Freds- og forsoningsbevegelsen Musalaha ledes av den kristne palestineren Salim Munayer. Denne organisasjonen samler grupper med like mange messianske jøder og kristne palestinere. Målet er at de skal holde fast på vennskapet med folk fra ”den andre siden” og bli styrket i troen på Jesus. Politikere og andre eksperter ser på forsoning i dette området som en utopi. Men når vi ser på det Musalaha har oppnådd siden starten i 1990, ser vi konturene av noe stort. Når Jesus får slippe til, kan underet skje!

Her hjemme er situasjonen en helt annen. Religiøs tro ser ut til å ha sluppet taket på det store flertallet. En grenseløs toleranse har nærmest fått guddommelig status. Både skole og samfunn skal være livssynsnøytrale, får vi høre. Som om det var mulig. Samtidig ser vi at en del ”kristen-kjendiser” står fram og ”gravlegger” fortapelsen.

Her må vi som troens folk være listige som slanger og enfoldige som duer. Det bibelske budskapet om den eneste veien til forsoning og frelse står fast, og det må vi forkynne med frimodighet. Også Paulus kjente til at mange ønsket å forfalske evangeliet. Derfor sendte han følgende hilsen til sin unge venn Timoteus: Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Men onde mennesker og svindlere vil gå fra vondt til verre. De fører vill og farer vill. Men du skal holde fast ved det du har lært og er blitt overbevist om; du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra barndommen har du kjent de hellige skrifter, de som kan gi deg visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus. (2.Tim.3,12-15)

Så er det Jesus – og Han alene – som kan skape tro og forsoning, blant jøder, palestinere – og nordmenn.

 
Posted in Andakter | Tagged , , , | Leave a comment

ENHET UNDER PARAPLYEN

Posted on November 1, 2010 by bjorn
ENHET UNDER PARAPLYEN
Møteannonsene i norske aviser på lørdagene ser ut som en sildesalat. Ulike kirkesamfunn og organisasjoner ønsker alle hjertelig velkommen til sine gudstjenester og møter. De som har fått tak i en ”stortaler”, reklamerer med det, og ellers kan mange friste med sangkrefter og bevertning. Det kan nok være en geografisk forklaring på mangfoldet, men like ofte er det teologiske forskjeller som ligger til grunn. Mange mener dette er helt uproblematisk. Men for de som ser det fra utsiden, gir det et signal om splittelse og uenighet.
De første kristne hadde èn bekjennelse – med tre ord: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,11))      Og jeg er viss på at et nært fellesskap med Jesus, vil forsterke det som binder sammen og tone ned det som skiller. ”Se, hvor de elsker hverandre!” ble det sagt om urmenigheten. De kunne umulig være enige om alt, men kjærligheten til Jesus bandt dem sammen og skapte enhet.
For de kristne på Madagaskar, og mange andre land i den tredje verden, er det viktig å komme sammen for å feire gudstjeneste. De har sikkert ulike syn på mange teologiske spørsmål, og de har ulike oppgaver i menigheten. Likevel blir Kirken en ”paraply” der alle lutherske kristne kan samles med den samme bekjennelse som grunnvoll.

20101101Møteannonsene i norske aviser på lørdagene ser ut som en sildesalat. Ulike kirkesamfunn og organisasjoner ønsker alle hjertelig velkommen til sine gudstjenester og møter. De som har fått tak i en ”stortaler”, reklamerer med det, og ellers kan mange friste med sangkrefter og bevertning. Det kan nok være en geografisk forklaring på mangfoldet, men like ofte er det teologiske forskjeller som ligger til grunn. Mange mener dette er helt uproblematisk. Men for de som ser det fra utsiden, gir det et signal om splittelse og uenighet.

De første kristne hadde èn bekjennelse – med tre ord: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,11)) Og jeg er viss på at et nært fellesskap med Jesus, vil forsterke det som binder sammen og tone ned det som skiller. ”Se, hvor de elsker hverandre!” ble det sagt om urmenigheten. De kunne umulig være enige om alt, men kjærligheten til Jesus bandt dem sammen og skapte enhet.

For de kristne på Madagaskar, og mange andre land i den tredje verden, er det viktig å komme sammen for å feire gudstjeneste. De har sikkert ulike syn på mange teologiske spørsmål, og de har ulike oppgaver i menigheten. Likevel blir Kirken en ”paraply” der alle lutherske kristne kan samles med den samme bekjennelse som grunnvoll.

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

GUDS MOTSTANDER SOVER IKKE

Posted on October 28, 2010 by bjorn
GUDS MOTSTANDER SOVER IKKE
Hvordan kan vi forklare at mennesker som tilhører andre religioner, klarer å praktisere sine faste bønnetider og andre ritualer – ofte med en utrolig disiplin? Derimot ser det ut til at mange kristne er sløve og likegyldige og finner på alle mulige unnskyldninger for å slurve med bønnelivet. Vi skylder kanskje på evangelisk frihet. Men jeg tror forklaringen ligger på et annet plan. Djevelen ser ingen hensikt i å hindre bønn til falske guder. Derfor lar han både muslimer og hinduer og tilhengere av alle verdens religioner be i fred. Men han er livende rett for bønn i Jesu navn! Derfor setter han inn sine angrep som ”en brølende løve” eller ”en lysets engel”. Det er en seier for Guds motstander når han kan hindre en kristen i å be.
Kristne i andre kulturer tar det på alvor at det foregår en kamp om sjelene i den åndelige verden. På Madagaskar har de èn gang i måneden et innslag i gudstjenesten som er helt fraværende i vestlige kirker: En rekke menn og kvinner, kledd i hvitt, er innviet til å være hyrder. De leser bibeltekster om Jesu seier over den onde, og så driver de åndene ut mens de fekter med armene og roper høyt. Det ser ut som de bokstavelig talt vil feie bort alle onde makter. Og så blir det helt stille. Det blir lagt ut puter i kirkerommet. Og både små og store kneler mens hyrdene går rundt og ber for den enkelte med håndspåleggelse.
Jeg tror vi trenger den formaningen Paulus gir oss om kampen mellom Jesus og satan i den åndelige verden: Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. (Ef.6,11-13)

20101028Hvordan kan vi forklare at mennesker som tilhører andre religioner, klarer å praktisere sine faste bønnetider og andre ritualer – ofte med en utrolig disiplin? Derimot ser det ut til at mange kristne er sløve og likegyldige og finner på alle mulige unnskyldninger for å slurve med bønnelivet. Vi skylder kanskje på evangelisk frihet. Men jeg tror forklaringen ligger på et annet plan. Djevelen ser ingen hensikt i å hindre bønn til falske guder. Derfor lar han både muslimer og hinduer og tilhengere av alle verdens religioner be i fred. Men han er livende rett for bønn i Jesu navn! Derfor setter han inn sine angrep som ”en brølende løve” eller ”en lysets engel”. Det er en seier for Guds motstander når han kan hindre en kristen i å be.

Kristne i andre kulturer tar det på alvor at det foregår en kamp om sjelene i den åndelige verden. På Madagaskar har de èn gang i måneden et innslag i gudstjenesten som er helt fraværende i vestlige kirker: En rekke menn og kvinner, kledd i hvitt, er innviet til å være hyrder. De leser bibeltekster om Jesu seier over den onde, og så driver de åndene ut mens de fekter med armene og roper høyt. Det ser ut som de bokstavelig talt vil feie bort alle onde makter. Og så blir det helt stille. Det blir lagt ut puter i kirkerommet. Og både små og store kneler mens hyrdene går rundt og ber for den enkelte med håndspåleggelse.

Jeg tror vi trenger den formaningen Paulus gir oss om kampen mellom Jesus og satan i den åndelige verden: Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. (Ef.6,11-13)

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment

LÅN TIL HERREN

Posted on October 24, 2010 by bjorn
LÅN TIL HERREN
På turen til Madagaskar var vi også innom Mangarano, spedalsk-kolonien som Det Norske Misjonsselskap har drevet i mange år. Denne sykdommen er heldigvis på det nærmeste utryddet, men mange av de gamle som bodde her, bar synlige merker etter spedalskhet. De norske gjestene ble invitert inn i den lille kirken på stedet, og der fikk vi møte alle som bodde i kolonien, både små og store. Den gamle katekisten på Mangarano reiste seg og tok ordet. Etter at han hadde vist fram sine fingerløse hender, rettet han en takk til oss nordmenn. Han visste hva norsk misjon hadde utrettet i dette landet gjennom over hundre år. Så siterte han et vers fra Ordspråkene i Bibelen: Den som hjelper en stakkar, låner til Herren. (Ordspr.19,17)
Det er mange potensielle långivere i vårt land, men i dag er det så altfor få som vil gi lån til Gud på denne måten. Nå er det ingen som blir frelst ved å gi eller gjøre andre gode gjerninger. Her er det vel mer snakk om det som Asbjørn Aavik kalte ”kjærlighetens gjengave”. Og denne gamle katekisten gav oss en påminnelse som vi sent vil glemme. Jesus selv har uttrykt det på denne måten: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.” (Matt.25,40)
Når vi låner til noen, får vi lånet tilbakebetalt med renter. Slik er det også når vi låner til Herren. Vi får renter og renters rente : Guds velsignelse!

20101024På turen til Madagaskar var vi også innom Mangarano, spedalsk-kolonien som Det Norske Misjonsselskap har drevet i mange år. Denne sykdommen er heldigvis på det nærmeste utryddet, men mange av de gamle som bodde her, bar synlige merker etter spedalskhet. De norske gjestene ble invitert inn i den lille kirken på stedet, og der fikk vi møte alle som bodde i kolonien, både små og store. Den gamle katekisten på Mangarano reiste seg og tok ordet. Etter at han hadde vist fram sine fingerløse hender, rettet han en takk til oss nordmenn. Han visste hva norsk misjon hadde utrettet i dette landet gjennom over hundre år. Så siterte han et vers fra Ordspråkene i Bibelen: Den som hjelper en stakkar, låner til Herren. (Ordspr.19,17)

Det er mange potensielle långivere i vårt land, men i dag er det så altfor få som vil gi lån til Gud på denne måten. Nå er det ingen som blir frelst ved å gi eller gjøre andre gode gjerninger. Her er det vel mer snakk om det som Asbjørn Aavik kalte ”kjærlighetens gjengave”. Og denne gamle katekisten gav oss en påminnelse som vi sent vil glemme. Jesus selv har uttrykt det på denne måten: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.” (Matt.25,40)

Når vi låner til noen, får vi lånet tilbakebetalt med renter. Slik er det også når vi låner til Herren. Vi får renter og renters rente : Guds velsignelse!

Posted in Andakter | Tagged , , | Leave a comment