ENHET UNDER PARAPLYEN

Møteannonsene i norske aviser på lørdagene ser ut som en sildesalat. Ulike kirkesamfunn og organisasjoner ønsker alle hjertelig velkommen til sine gudstjenester og møter. De som har fått tak i en ”stortaler”, reklamerer med det, og ellers kan mange friste med sangkrefter og bevertning. Det kan nok være en geografisk forklaring på mangfoldet, men like ofte er det teologiske forskjeller som ligger til grunn. Mange mener dette er helt uproblematisk. Men for de som ser det fra utsiden, gir det et signal om splittelse og uenighet.

De første kristne hadde èn bekjennelse – med tre ord: Jesus Kristus er Herre! (Fil.2,11)) Og jeg er viss på at et nært fellesskap med Jesus, vil forsterke det som binder sammen og tone ned det som skiller. ”Se, hvor de elsker hverandre!” ble det sagt om urmenigheten. De kunne umulig være enige om alt, men kjærligheten til Jesus bandt dem sammen og skapte enhet.

For de kristne på Madagaskar, og mange andre land i den tredje verden, er det viktig å komme sammen for å feire gudstjeneste. De har sikkert ulike syn på mange teologiske spørsmål, og de har ulike oppgaver i menigheten. Likevel blir Kirken en ”paraply” der alle lutherske kristne kan samles med den samme bekjennelse som grunnvoll.