Portal til Frelse

1/1 ser mange av oss som en gylden mulighet til å begynne på nytt. Og nyttårsforsettene kan være så ulike: Slutte å røyke, trimme mer, slanke seg, besøke sine gamle foreldre oftere…….. Noen ganske få lykkes, men de fleste er nok tilbake i gamle spor etter kort tid, kanskje allerede 10. januar?

Da er det en stor trøst at også Gud har nyttårsforsetter, ja, det er vår eneste redning! I Bibelen leser vi om et fikentre som i tre år hadde vært uten frukt. Da ville eieren hogge det ned. Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. (Luk.13,8-9)

Har vi et frukttre som ikke bærer frukt, har vi to valg: Vi kan sage det ned og fjerne både stamme og rot, eller vi kan klippe og stelle det i håp om at frukten vil komme. Vi skjønner at fortellingen om fikentreet handler om oss og Gud, den store gartneren. Kanskje vi hadde lite frukt å vise til i 2012. Tør vi å slippe gartneren til? Det hender han må bruke kniven for at treet skal bære god åndelig frukt.

Gud nekter å gi oss opp, selv om vi ofte har sviktet og skuffet ham. Også i 2013 ber han den samme bønn for folk og land, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Han vil gi oss et nytt nådeår, og han glemmer aldri sine nyttårsforsetter!

Og skulle 2013 for noen av oss bli det siste år på denne jord, skal vi vite at han vil føre alle troende gjennom døden til den evige dag som aldri tar slutt!

”Det var ikke husrom for dem”. Slik lyder en setning i juleevangeliet. (Luk.2,7) Og vi har ingen grunn til å klandre vertshuseierne. Det var fullt opp med folk i Betlehem i forbindelse med folketellingen, og Josef og Maria var bare to mennesker i mengden. Ingen i byen visste at det var noe spesielt med det barnet den unge kvinnen snart skulle føde.

Nei, de visste ikke, men vi vet. I snart 2000 år har det vært forkynt at det var en frelser som var født i Davids by, han er Messias, Herren. I over 1000 år har dette vært kjent i vårt eget land. Men hvordan står det til med våre husrom?

Da jeg bodde i Oslo, kjente jeg ei jente som fikk et Jesus-bilde til jul. Og bildet kom snart opp på veggen – rett over senga hennes. Det var det siste hun så før hun sovnet og det første hun så når hun våknet. Hun kjente Jesus, og dette bildet var med på å gi henne trygghet.

Så gikk det noen år, og jenta ble tenåring. Snart var det bare popsangere og filmstjerner som fylte tankene hennes. Hun klippet ut alle bilder hun fant med idolene sine og limte dem opp på veggene. Etterhvert var det så fullt med bilder på rommet hennes at en knapt kunne se tapeten. Til slutt måtte hun ta ned Jesus-bildet for å få plass til en ny stjerne. Hun hadde ikke hjerte til å kaste det bildet hun før hadde vært så glad i. Men hvor skulle hun plassere det? En gang jeg besøkte henne, spurte jeg hvor hun hadde gjort av Jesus. Da åpnet hun skapdøra, og der – inne i klesskapet – hadde hun hengt opp bildet.

Jeg har aldri glemt det som skjedde med dette bildet, og egentlig har det vært en sterk og alvorlig preken. På våre kanter har alle hørt fortellingene om Jesus allerede i tidlige barneår. Om det ikke var foreldre eller besteforeldre som fortalte om Jesus, har de fleste gått på søndagsskole eller barneforening. Men så vet vi at det er så mange ting i livet som trekker i andre retninger.

Juleevangeliet er en vakker fortelling som i dag blir lest i nesten alle verdens land. Det er en beretning som binder oss sammen fordi den forteller om en unik hendelse i verdenshistorien. Men bak den ytre fortellingen finner vi en åndelig sannhet som sprenger grensene for vår fatteevne. ”I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Messias, Herren!” Jeg tror vi må kjenne til den forventning jødene hadde i den gamle pakt for å forstå hvor stort dette var. I mange generasjoner hadde profetene forkynt at Gud ville sende en frelser til Israel. Men sannheten ble større enn profetiene! Guds egen Sønn kom med frelse til alle folkeslag! Dette var så enestående at Gud måtte sende en himmelsk hærskare som lovpriste Gud og sang: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i!”

Likevel: Det var ikke husrom for dem. Og det ble ikke mer plass senere. Jesus sa det selv: ”Revene har huler, og himmelens fugler har reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.”

Evangeliet forteller på mange måter om et rollebytte. Om vi ikke kan gi husrom til Jesus, er det rikelig plass for oss. Han sa det selv: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”

Vi skal glede oss over barnet i krybben og grunne på det store mysteriet at Gud ble menneske. Men en varig juleglede eier vi bare dersom vi ser at jul og påske er en uoppløselig enhet. Hvorfor måtte Gud sende Jesus? Det var for at vi skulle få soning for våre synder! Den som oppdager sammenhengen mellom jul og påske, mellom krybben og korset, mellom Betlehem og Golgata, kan tilbe Jesus som vår bror og Guds Lam!

På veggen i stua har vi lenge hatt et bilde av min far, som døde for over tretti år siden. Bildet vekker gode minner. Noen gang skulle jeg ønske at far kunne stige ut av bildet og komme tilbake til livet, men jeg vet jo godt at det aldri vil skje. Jeg må nøye meg med bilder og brev og andre ting som minner om far.

Er det ikke et slikt forhold mange har til sin himmelske Far? En storslått naturopplevelse, studier av verdensrommet eller et blikk gjennom mikroskopet vitner om en allmektig skaper som står bak alt. Ja, mange vil si at de har sett Gud i naturen. Et slikt møte med Gud kan være verdifullt. Det kan gjøre oss takknemlige, men aldri tilfredse. Vi ønsker at vår Far skal stige ut av dette upersonlige bildet og møte oss som en levende person. Det er advent, og det er lenge siden butikkene har signalisert at det nærmer seg jul. Og midt i alt mylderet av glitter og stas, hører vi et budskap, et Ord som intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke: Vår himmelske Far har steget ut av bildet! Og slik leser vi juleevangeliet til Johannes, i kapittel 1, vers 14:

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Fatter vi hvilket ubegripelig mysterium som skjedde i Betlehem den første julenatta? Gud, den store og hellige som ingen hadde sett, blir med ett synlig for verden. Bildet stiger ut av rammen og kommer oss i møte. Den som har sett meg, har sett Faderen, sa Jesus. Ved kjemiske analyser av solstrålene, kan forskerne finne ut den kjemiske sammensetning av selve Sola. På samme måte kan vi studere Jesu liv og ord og gjennom det lære Gud å kjenne. Men hvem var egentlig denne Jesus? Historisk materiale kan dokumentere at han var en person som levde i Palestina for 2000 år siden, og samtidige kilder kan bevitne at han var en spesiell mann med stor kraft og autoritet. Men bare Den Hellige Ånd kan åpenbare Sannheten: Jesus er Immanuel – Gud med oss, det er selve Evangeliet til oss nå i adventstida.

Når noen tar imot Jesus som sin Frelser og Herre, blir inkarnasjonen noe langt mer enn historie – det blir en personlig virkelighet for den enkelte. Det som før var søt juleromantikk, blir en ekte lovprisning til Gud for hans nåde. Men for mange er Gud fortsatt bare et bilde. Julestemningen vil de fleste ha. Den er ufarlig og uforpliktende. Har du et slikt forhold til Jesus, har du gått glipp av det beste. Be om at Ordet må bli menneske i deg. Det ord som var med da Gud skapte verden, er også mektig til å skape noe nytt i ditt liv. Dette Ordet er Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn!

Så fattig og enkelt kom Gud til vår jord. Så høgt er eg elska av Jesus, min bror. Han kom frå Guds himmel, Gud sjølv var han lik, men Jesus blei fattig, og eg er blitt rik!

Glede og lykke er ikke det samme, selv om begge deler oppleves positivt. Lykken har ikke plass til lidelse og motgang. Derfor er det mange mennesker som aldri er lykkelige. Og de som av og til opplever lykke, vet at det er en flyktig og kortvarig tilstand. ”Kom til Jesus og bli lykkelig” er en oppfordring som ikke stammer fra Bibelen. Bibelen taler om glede, og det er en tilstand som egentlig ikke er avhengig av ytre kår. Det er denne sannheten Peter ønsker å formidle i sitt første brev: Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. (1.Pet.1,6-7)

Evangeliet kalles med rette ”det glade budskap”, og Bibelen sier også at glede er en frukt av troen på Jesus.

Vi nærmer oss jul, og gjeterne i Betlehem var de første som fikk høre om den nye gleden. Engelen sa: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Luk.2,10-11)

Og i motsetning til lykken, er denne gleden evig og uforanderlig. Etter oppstandelsen var engelen der med den samme hilsen: Frykt ikke! Og kvinnene skyndte seg bort fra graven, redde, men jublende glade.

Vi som i dag har del i Jesu seier over død og grav, opplever nok at livet er omskiftelig. For Gud lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Men gleden kan ingen ta fra oss, for den har sin grunn i Jesus Kristus!

”Kristent livssyn stuper på ny måling” kunne vi lese i en avis-overskrift for noen dager siden. Det er stadig færre nordmenn som kan identifisere seg med kristen tro og moral, og dette er en negativ utvikling som har vært registrert i mange tiår. I samme avis kunne vi lese at flere misjonsorganisasjoner opplever en dyp krise på grunn av nedgang i gaveinntektene. Medarbeidere blir oppsagt, og da frykter mange at dette blir en ond sirkel som svekker mulighetene til å nå ut med evangeliet. For å tegne et enda klarere bilde av den tida vi lever i, må vi også minne om at skolen bare i liten grad bidrar til å gjøre Bibelen kjent for elevene.

En slik utvikling kan skuffe oss, men den bør ikke overraske. Jesus sa for snart to tusen år siden: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden? (Luk.18,8) Og Paulus skrev til sin unge venn Timoteus: Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. (1.Tim.4,1) Og han skriver videre: Det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. (2.Tim.4,3)

Så er det nok lett å bli motløs. Men slik skulle det ikke være, for vi som tror, har fått barnekårets ånd! Det kan være fristende å pynte litt på budskapet og gjøre det rundere i kantene. Verden vil nok applaudere et slikt budskap, for da får de ”det som klør i øret”. Men da skapes det ingen sann tro.

I den åndelige verden kan vi ikke vedta at utviklingen skal ta en ny retning. Vi kan heller ikke leve på minnene om gårsdagens vekkelser. Hver generasjon må vinnes på ny, og det er alltid enkeltmennesker som må møte utfordringen fra Evangeliet. Det har alltid kostet kamp å krysse grenser, men vi kjemper aldri alene. Vi er med på en aksjon som Jesus har kalt oss til, og da tilhører vi vinnerlaget!

Men det er mulig å miste troen, og Guds ord sier altså at det kan skje. Jesus talte sterke ord om åndelig søvn, og det er nok flere Guds barn som har mistet livet i Gud ved å falle i søvn enn ved å falle i åpenbare synder. I lignelsen om brudgommen falt alle de ti jomfuene i søvn. Guds ord legger ikke skjul på at mange skal bli sløve og sovne i tiden før Jesu gjenkomst. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. Men det er like forferdelig en dag å falle ut av den levende Guds hender. La oss derfor rope ut med salmedikteren Landstad: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!

Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. (Job 19,25)

I våre sammenhenger er det personlige vitnesbyrd viktig. Og det kan være godt for mange å lytte til andres troserfaringer. Ofte fortelles det om bønnesvar og gode opplevelser som har styrket troen. Likevel – det er ikke der vi må ha vårt fokus. ”Jeg vet” kunne Job bekjenne, men denne vissheten hadde ikke sin grunn i medgang og gode dager. Tvert imot. Han hadde opplevd økonomisk ruin og livstruende sykdom med verkende byller over hele kroppen. Alle barna hans døde. Likevel kunne han bekjenne: ”Jeg vet at min gjenløser lever.” Det er tro!

En sann tro er ikke avhengig av ytre omstendigheter. ”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde.” Det sentrale tema når vi vitner og forkynner, må være Evangeliet. Det er det eneste vi kan klynge oss til når alt annet rakner. Jeg tror på Jesus Kristus, han som gikk i døden for mine synder og sto opp igjen for å gi meg del i det evige livet!

Job hadde opplevde den største velsignelse og rikdom og den dypeste fornedrelse og smerte. Men hans tro sto fast gjennom alle skiftende perioder i livet. Hans tro på Gud var urokkelig, for Gud hadde ikke forandret seg.

Også Paulus kunne bekjenne: Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. (Rom. 14,8)

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. (Matt.5,9)

Ingenting tærer vel mer på humør og tiltakslyst enn det å ha en uoppgjort sak med et annet menneske. Kanskje tviholder begge på sin rett, og da er ikke mulighetene for forsoning så gode.

Mer alvorlig er det å leve med uoppgjort synd. Vi kan nok i det lengste glatte over og unnskylde vår feilsteg, mens Guds lys vil før eller siden avsløre oss. Som mennesker er vi i utgangspunktet utestengt fra samfunn med Gud.

Shalom heter ordet fred på hebraisk – og det betyr oppgjort og betalt. Fred betyr at ingen skylder den andre noe. Det var den freden Gud stiftet da han gav sin sønn på korset og betalte vår skyld og gjorde opp vår synd. Sann fred begynner alltid på Golgata.

Det er viktig å understreke at den som har fred med Gud i troen på Jesus, har del i det evige livet. Det er Evangeliet! Men samtidig ønsker Gud å gi oss mer. En levende tro forutsetter at Guds gave til oss føres videre til våre medmennesker. Jesus sa at vi skal elske Herren av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv.

Gud vil at hans fred skal strømme gjennom oss til våre medmennesker. Det er en viktig og vanskelig oppgave å skape forsoning mellom mennesker som lever i strid og konflikt. Men vårt kall er først av alt å vise våre medmennesker veien til Jesus Kristus – han som er den eneste kilde til sann fred! For han er vår fred. (Ef.2,14)

Jeg gikk ned til pottemakerens hus. Han sto og arbeidet ved dreieskiven. Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer.18,3-4)

Dette ordet er ikke talt til de vellykkede og fromme, de som tror at de har sitt på det tørre. Fariseerne på Jesu tid hadde fasaden i orden, men Jesus kalte dem kalkede graver. Ordet fra profeten er Evangeliet i Det gamle testamente – og peker fram mot den fullkomne tilgivelse og nyskapende kraft i Jesus Kristus!

Og mislykkede kar finner vi mange av i Bibelen: Mannen fra gravhulene, synderinnen i Simons hus, Maria Magdalena, Sakkeus, kvinnen son ble grepet i ekteskapsbrudd og tolleren i tempelet. Pottemakeren gjør ingen feil. Alle var i utgangspunktet bestemt til et liv i samfunn med Gud. Men leiren holdt ikke mål, og karet ble mislykket. Han kunne ha kastet bitene og gitt opp arbeidet. Men han gjorde det ikke. Han begynte på nytt og formet det om til et annet kar.

Og Jesus Kristus er i går og i dag den samme – ja, til evig tid! Når du og jeg svikter – og svikter igjen – kan vi alltid komme tilbake til pottemakeren.

Det er tragisk når mennesker som har vært aktive og bevisste kristne, uteblir fra forsamlingen og en dag er blant de frafalne. Vi kjenner vel alle noen slike. Og i Bibelen kan vi lese om noen som hadde det meste, men mistet alt. Kong Salomo kjente Israels Gud, han bad og ofret og gav løfter. Han hadde mer visdom, rikdom og makt enn noen andre i samtiden. Likevel falt han fra den levende Gud og dyrket fremmede guder mot slutten av livet. Og Demas, som hadde virket som misjonær og forkynt evangeliet for andre, forlot Paulus – og Gud – fordi han fikk den nåværende verden kjær. Begynt er ikke endt.

Det finnes frafalne som lengter tilbake til det livet de hadde i samfunn med Gud. Men så våger de ikke å komme enda en gang for å be om nåde og tilgivelse. Vil han virkelig begynne en gang til? Han vil det! Det er den store ubeskrivelige sannhet som bare Den Hellige Ånd kan åpenbare for oss! Det er de mislykkede han vil forme. Halleluja!

Verden er full av spørsmål – spørsmål som krever svar og spørsmål som bare er stilt i undring. Det er spørsmål fra Gud og fra mennesker – store og små. Og vi som er foreldre og besteforeldre, vet at de små ofte kan spørre mer enn ti vise kan svare!

Men det første spørsmålet vi kan lese i Bibelen, kommer verken fra Gud eller mennesker. Det er djevelen som fører ordet, og han sier til kvinnen: ”Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?” (1.Mos.3,1) Djevelen er en stor psykolog, og han vet alltid hvor han skal sette støtet for å få mennesker til å falle. En metode er å bagatellisere synden. Det er jo bare småting. Men ”de små rever i vingården” er forferdelig farlige. Mange har begynt i det små – for så en dag å oppleve at frafallet er en realitet.

Det andre spørsmålet i Bibelen er det Gud som stiller: Herren Gud ropte på mannen og sa: ”Hvor er du?” (1.Mos.3,9) Heldigvis kom Adam fram, men det kostet å ta det oppgjøret som nå kom. Det gode livet i Edens hage var forbi for de første menneskene på jorda. Spørsmålet Adam fikk, kommer før eller senere til oss alle, kanskje flere ganger: ”Menneske – hvor er du?” Mange velger å flykte videre. Men da ligger livet forspilt bak – og evigheten forspilt foran.

Gud venter på et svar, selv om det kan være smertelig. Bare den som er villig til å bli avkledd og avslørt, kan bli renset og tilgitt – og dermed få del i det nye livet! Så kommer det gjerne et nytt spørsmål: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? (Jes.6,8) Da Jesaja fikk dette spørsmålet, var han straks klar med svaret: ”Se, her er jeg, send meg!”

Ville vi være parat til å gi samme svar dersom Gud spurte oss? Det er nok av oppgaver – hjemme og ute – som krever villige hender og føtter, arbeid som roper etter noen som er villige til å forkynne budskapet om frelse og nytt liv!

Et av de siste spørsmålene i Bibelen finner vi i den siste boka: Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra? Herre, svarte jeg, du vet det. Da sa han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. (Joh.Åp.7,13-14)

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! (Fil.2,6-11)

Palmesøndag og 1. søndag i advent har mye til felles: Vi venter på at Jesus skal komme og hyller ham som konge. Vi synger gjerne ”Gjør døren høy, gjør porten vid.” Det er likevel en avgjørende forskjell på disse to dagene: 1. del av tekstavsnittet fra Filipperbrevet er egentlig et lite juleevangelium: ”Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.” Dette handler om inkarnasjonen: Gud blir menneske. Palmesøndag handler egentlig om det motsatte: Mennesket Jesus kommer ridende inn i Jerusalem for å gå inn i den gjerning han var kalt til – for så å bli opphøyet og bli Gud lik. Derfor skal hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre!

Og det var nettopp den enkle og klare bekjennelse i urkirken: Jesus Kristus er Herre! I Kirkens første tid var det mange som personlig hadde kjent Jesus, og mange hadde også møtt Jesus personlig etter oppstandelsen. Jesus var ikke bare et menneske de hadde kunnskap om, nei, de kjente ham som venn og frelser og herre. Derfor kunne bekjennelsen være så kort og konsis.

I generasjonene etterpå har Guds ord vært vår eneste kilde til kunnskap om Jesus. Slik er det også i dag. Men kampen står om Ordet, og det er ingen ny kamp. Ganske tidlig i Kirkens historie ble det klart at urkirkens bekjennelse måtte utvides, fordi ulike tolkninger av Guds ord sådde tvil om hvem Jesus egentlig var.

Jesus Kristus er Herre. Det kan være vår frimodige bekjennelse også i dag. Men det betinger at vi kjenner Jesus, den Jesus vi har møtt i skriftene. Så vil det alltid være viktig med kunnskap om Jesus og Guds ord, men det er ikke nok. Bare et personlig kjennskap til Jesus gir oss del i det evige livet. Og så vil Jesus så inderlig at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Men da må vi som kjenner Jesus, formidle denne sannheten til verden.

Så vet vi at ulike tolkninger av Guds ord har ført til splittelse og oppdeling i ulike kirkesamfunn og organisasjoner – ofte med ulike bekjennelser. Hvor godt da når vi av og til kan oppleve en åndelig enhet på tross av dette, ja, en tilhørighet som ofte er sterkere enn naturlige slektsbånd! For vi er ikke ute etter et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Bare på den måten kan verden få se hvem Jesus er – han som har fått navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre!