JESUS KRISTUS ER HERRE

Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! (Fil.2,6-11)

Palmesøndag og 1. søndag i advent har mye til felles: Vi venter på at Jesus skal komme og hyller ham som konge. Vi synger gjerne ”Gjør døren høy, gjør porten vid.” Det er likevel en avgjørende forskjell på disse to dagene: 1. del av tekstavsnittet fra Filipperbrevet er egentlig et lite juleevangelium: ”Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.” Dette handler om inkarnasjonen: Gud blir menneske. Palmesøndag handler egentlig om det motsatte: Mennesket Jesus kommer ridende inn i Jerusalem for å gå inn i den gjerning han var kalt til – for så å bli opphøyet og bli Gud lik. Derfor skal hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre!

Og det var nettopp den enkle og klare bekjennelse i urkirken: Jesus Kristus er Herre! I Kirkens første tid var det mange som personlig hadde kjent Jesus, og mange hadde også møtt Jesus personlig etter oppstandelsen. Jesus var ikke bare et menneske de hadde kunnskap om, nei, de kjente ham som venn og frelser og herre. Derfor kunne bekjennelsen være så kort og konsis.

I generasjonene etterpå har Guds ord vært vår eneste kilde til kunnskap om Jesus. Slik er det også i dag. Men kampen står om Ordet, og det er ingen ny kamp. Ganske tidlig i Kirkens historie ble det klart at urkirkens bekjennelse måtte utvides, fordi ulike tolkninger av Guds ord sådde tvil om hvem Jesus egentlig var.

Jesus Kristus er Herre. Det kan være vår frimodige bekjennelse også i dag. Men det betinger at vi kjenner Jesus, den Jesus vi har møtt i skriftene. Så vil det alltid være viktig med kunnskap om Jesus og Guds ord, men det er ikke nok. Bare et personlig kjennskap til Jesus gir oss del i det evige livet. Og så vil Jesus så inderlig at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Men da må vi som kjenner Jesus, formidle denne sannheten til verden.

Så vet vi at ulike tolkninger av Guds ord har ført til splittelse og oppdeling i ulike kirkesamfunn og organisasjoner – ofte med ulike bekjennelser. Hvor godt da når vi av og til kan oppleve en åndelig enhet på tross av dette, ja, en tilhørighet som ofte er sterkere enn naturlige slektsbånd! For vi er ikke ute etter et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Bare på den måten kan verden få se hvem Jesus er – han som har fått navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre!