Portal til Frelse

Da skal himmelriket være likt ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvninge og sovnet alle sammen. Men ved midnatt lød et rop: ”Brudgommen kommer! Gå og møt ham!” Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ”La oss få litt av oljen deres, for lampene våre slokner.” ”Nei”, svarte de kloke, ”det blir ikke nok både til oss og dere; gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!” Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt. Senere kom de andre brudepikene og sa: ”Herre, herre, lukk opp for oss!” Men han svarte: ”Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.” Våk derfor, for dere kjenner ikke dagen eller timen. (Matt.25,1-13)

1. Alle brudepikene hadde gått ut for å møte brudgommen. Det alvorlige er at denne lignelsen ikke handler om hedninger eller ateister, men om de troende – om Kirken.
2. Alle sovnet. Så lenge vi er i denne verden, er det tusen ting som vil fange oppmerksomheten og dra oss bort fra Jesus. Vi står alle i fare for å bli sløve.
3. Så lenge vi eier Den Hellige Ånd i troen på Jesus, blir vi ikke forkastet – selv om vi i perioder skulle sovne.
4. Fem fikk være med inn til festen. Fem ble stående utenfor en stengt dør. En alvorlig preken til oss som i dag kaller oss kristne. Er det ikke slik at vi alle regner oss som ”kloke” – mens mange andre er ”navnekristne”? Her må vi ikke ta feil – det er vår stilling i evigheten som står på spill!
5. Alle må sørge for sin egen ”olje”. Det er en velsignelse å komme fra et kristent hjem og ha trofaste forbedere. Men når ropet lyder, er alt nakent og bart for Hans åsyn. Om du ikke på den dagen lever i troen på Jesus, vil inngangen til Guds rike være stengt i all evighet.

I dag er nådens tid.

”Enhver blir salig i sin tro”, blir det sagt, og mange tror det er et bibelsitat. Det er det slett ikke. I Bibelen står det: Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den. (Matt.7,13-14)

Det finnes ingen snarveier eller omveier til Gud. I en tid der det ropes høyt om toleranse og respekt, er det upopulært å hevde at noen har rett – mens andre tar feil. Likevel er det vår plikt som Guds medarbeidere å holde fram Sannheten slik vi møter den i Guds eget ord.

Det fortelles at feltherrene i Romerriket hadde slaver som gikk foran og ropte ”Memento Mori” – ”Husk du skal dø”. Og det kan være en nyttig påminnelse også i vår tid. Men langt mer alvorlig blir det når ropet lyder: ”Husk, du skal ikke dø!” Du menneske har en udødelig sjel som ingen jordisk død kan ta knekken på. Dersom alt var slutt etter dette livet, kunne vi tale om å ”bli stedt til hvile”. Men Bibelen gir oss en framtidsvisjon som egentlig burde gjøre oss hvileløse. Mennesket skal enten leve i en evig fortapelse borte fra Gud – slik som den rike mann vi leser om i Bibelen – eller i det evige livet hjemme hos Gud – slik som Lasarus. Det menneske som ikke har funnet fred i troen på Jesus, burde ikke unne seg en times ro. Men heller ikke Guds folk har lov til å lene seg tilbake og hvile i nåden. For vår egen del kan vi det. ”Min nåde er deg nok!” sier Jesus, og vi kan ikke legge til noe med alle våre gjerninger. Men verden er i nød. Millioner av udødelige sjeler går mot fortapelsen fordi ingen har gått over fjellene med godt budskap. Når misjonen i dag sliter i motbakke, er det en frukt av forkynnelsen.

Den evige dom skal ikke felles på grunnlag av ”Norges Lover”. Vi blir dømt etter den Guds lov som krever alt – og det med rette. ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.” Loven og profetene i en sum. Et uoppnåelig krav.

Men så forteller Evangeliet at han som skal dømme, er han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Biskop Helander i Sverige sa en gang: ”Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender, står det. Det er bare èn ting som er verre: Å falle ut av Guds hender.” Det finnes redning for deg, om du har dette som din innerste frykt: Å falle ut av Guds hender. For i Guds hender finnes alle løftene: ”Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”

Vi har lært at Jesus kan gi tre ulike svar på våre bønner: Ja, nei eller vent. Men det er èn bønn han alltid vil svare ja på – uten forbehold, og det er bønnen om frelse og evig liv. Det er en nåde at denne hemmeligheten er blitt åpenbart for oss. Men nåden utløser et ansvar. Folkeslagene og Guds eget folk Israel må få del i Sannheten. Og dette oppdraget har hast!

Gamle trossannheter blir satt under press, og nå hører vi også fra en forsker på Menighetsfakultetet at vi har grunn til å stille spørsmål ved Jesus som historisk person. De fleste vil likevel erkjenne at jøden Jesus levde i Midtøsten for ca. 2000 år siden. Noe mer er det ikke mulig å dokumentere, blir det sagt. Hva er det som gjør at millioner i historiens løp likevel har bekjent: Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. (Job 19,25) ?

I våre sammenhenger er det personlige vitnesbyrd viktig. Og det kan være godt for mange å lytte til andres troserfaringer. Ofte fortelles det om bønnesvar og gode opplevelser som har styrket troen. Likevel – det er ikke der vi må ha vårt fokus. ”Jeg vet” kunne Job bekjenne, men denne vissheten hadde ikke sin grunn i medgang og gode dager. Tvert imot. Han hadde opplevd økonomisk ruin og livstruende sykdom med verkende byller over hele kroppen. Alle barna hans døde. Likevel kunne han bekjenne: ”Jeg vet at min gjenløser lever.” Det er tro!

En sann tro er ikke avhengig av ytre omstendigheter. ”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde.” Det sentrale tema når vi vitner og forkynner, må være Evangeliet. Det er det eneste vi kan klynge oss til når alt annet rakner. Jeg tror på Jesus Kristus, han som gikk i døden for mine synder og sto opp igjen for å gi meg del i det evige livet!

Så vil troen alltid være et under som bare Den Hellige Ånd kan skape. Ingen teologiske forskere eller humanetikere kan rokke ved dette underet. Min gjenløser lever! Det er alt jeg trenger å vite for tid og evighet.

Enkelte hendelser i livet markerer begynnelsen på noe nytt:

• Fødsel: Etter ni måneder i mors mage, begynner livet i en ny og ukjent verden.
• Utdanning og yrke: Livet som voksen innebærer også ansvar og selvstendighet. En ny fase begynner når båndene til barndomshjemmet gradvis løses opp.
• Forelskelse og ekteskap: Når singellivet tar slutt, betyr det for mange at tilværelsen blir totalt omsnudd.
• Barn og barnebarn: Det å få etterkommere, er kanskje noe av det største et menneske kan oppleve, men også det som skaper størst forandring i livet.
• Flytting: Den som bryter opp og forlater det kjente og kjære for å slå seg ned på et nytt og fremmed bosted, kan oppleve både spenning og usikkerhet. Man må etterhvert knytte seg til nye naboer og venner og bli kjent med en ny arbeidsplass.

Den største forandringen et menneske kan oppleve, ligger likevel på et helt annet plan: Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2.Kor.5,17)

Det var ikke uten grunn at Jesus sa til Nikodemus at den som vil se Guds rike, må bli født på ny. Det å bli kristen, betyr ikke bare at tanker og meninger forandres. En omvendelse er innledningen til et helt nytt liv. Vi kan få del i en himmelsk salighet allerede her og nå! Men likevel venter vi. Vi venter på det fullkomne som Guds ord gir oss løfter om: Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Han som sitter på tronen, sa: ”Se, jeg gjør alle ting nye”. (Joh.Åp.21,4-5)

Det nærmer seg et nytt stortingsvalg. Og da kunne det kanskje være nærliggende å dvele litt ved våre små og store valg. Daglig må vi velge: Hva slags klær skal vi ha på oss? Hva skal vi ha til middag? Hvilken TV-kanal skal vi ha på i kveld? Og av og til vil valgene våre få større konsekvenser: Hva slags utdanning og hvilket yrke vil passe for meg? Hvem skal jeg dele livet med? Hvor skal jeg bosette meg? Og ett valg har evighetsbetydning: Hvilket forhold vil jeg ha til Gud og hans Sønn Jesus Kristus?

Guds ord forteller om mange valg, og israelittene måtte ofte velge. Da folket var i Sikem, sa Josva: Har dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som fedrene deres dyrket bortenfor Storelven, eller gudene til amorittene som hadde det landet dere bor i. Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren. (Josva 24,15)

Men dypest sett hadde alle våre valg – også omvendelsen – vært uten verdi dersom ikke Gud hadde valgt først. Og etter syndefallet står det at Herren angret at han hadde skapt menneskene på jorden. Han sa: ”Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.” (1.Mos.6,7) Og Gud var i sin fulle rett til å velge slik, for ondskapen var stor på jorden.

Men takk og lov – Gud valgte nåde istedenfor rett! Noah bygde et alter, og da Gud kjente duften fra brennofferalteret, tenkte han med seg selv: ”Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.” (1.Mos.8,21)

Og Paulus gir uttrykk for det samme i sitt brev til romerne: Det finnes ikke èn som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke èn som er forstandig, ikke èn som søker Gud. — Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. (Rom.3,10-11+24)

Så blir alle våre valg et tilsvar til Guds nåde: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10)

Gud velger deg, for du er elsket!

Vi mennesker er forskjellige. Noen forlater aldri den tro som ble skapt i dåpen. Andre bestemmer seg for å følge Jesus i ungdomstida. Mange vil være underveis i mange år. Kanskje de må gjennom kamp og kriser før de vender om til Gud i voksen alder. Men jeg er redd for at de fleste utsetter valget. Men også det er et valg. Dersom du fortsetter gjennom livet uten tanke på evigheten, da forkynner du samtidig at du kan klare deg uten Gud og Jesus.

Livet består av mange valg, men ikke alle får like store konsekvenser. I 1.Mos.13,8-11 + 14-17 leser vi om et valg som fikk store følger – ikke bare for enkeltpersoner – men for et helt folk.

Abram sa til Lot: ”Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine. Vi er jo frender. Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, skal jeg dra til høyre; og tar du til høyre, skal jeg dra til venstre.” Lot så utover landet og la merke til at hele Jordan-sletten, like ned til Soar, var svært rik på vann, likesom Herrens hage, som Egypter-landet. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde. Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og drog østover. —— Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: ”Løft dine øyne og se deg omkring fra det sted hvor du nå står, mot nord og sør, mot øst og vest ! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Kan noen telle støvet på jorden, skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet, så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det.”

Vi mennesker velger ofte som Lot. Vi velger det mest behagelige, det mest fristende, det som ser ut til å gi oss medgang og gode dager. Lot spurte ikke Gud til råds. Han kom til Sodoma. ”Folk i Sodoma var onde og syndet grovt mot Herren.” Abram bygde et alter og påkalte Herrens navn før han skilte lag med Lot. I første omgang så det ut til at Abram fikk den dårligste og minst fruktbare delen av landet. Men han eide noe som Lot manglet. Han hadde fått Guds velsignelse.

En historie fra virkeligheten kan illustrere hvor viktig det er å velge rett i utgangspunktet: Min bror var i USA for noen år siden. Han kom først til New York og leide en bil der for å kjøre nordover til vår søster som bor i Boston. Han var vant til å kjøre i Oslo, og forvirringen ble derfor stor da han plutselig havnet i en enorm trafikkmaskin med mange valgmuligheter. Jeg tror han hadde 10 filer å velge mellom, og han fikk ikke lang tid til å tenke, for trafikken var stor. Så havnet han på veien til Chicago. Han måtte kjøre minst to mil før han fant en avkjøring så han kunne finne veien tilbake til utgangspunktet. Da han så endelig kom inn i rett fil, visste han at han var på vei til Boston. Det var et svært viktig valg han måtte treffe der inne i trafikkmaskinen, for bare èn av veiene førte til det rette målet.

Denne historien kan illustrere vårt forhold til Gud og hans rike. Vi har ikke 10 filer å velge mellom, men to – og bare to. ”Vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.” (Matt.7,13-14) Mange som går på den brede vei, søker Gud på sin måte. Her finner vi mange mennesker som gjør gode gjerninger og hjelper andre, som gir det meste av penger og eiendom til de fattige. Mange på denne veien velger ofte rett og godt, men det hjelper så lite når de befinner seg på en vei som ikke fører til målet. På den smale vei finner vi alle som lever i troen på Jesus. De kan være uenige om så mangt, og det hender at de velger feil. Motgang og lidelse kan de også møte. Men èn ting vet de, og det er det som holder dem oppe: De går på den veien som fører til livet. De valgte rett i utgangspunktet!

Likevel er vårt valg bare et tilsvar til Guds initiativ : Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. (Joh.15,16) Du er utvalgt av Gud. Han ønsker at du skal høre til i Hans rike. Ikke fordi du er så god og fullkommen, men fordi han er glad i deg akkurat slik som du er. Dette er en fantastisk sannhet som ikke finnes i noen av religionene!

Guds ord skulle være den mat vi lever av og den næring vi skal gi til andre. Men det er vel flere enn meg som har forsøkt å gi mat til barn som ikke har matlyst. Du kan lokke og true og servere den mest velsmakende mat. Når et lite barn har bestemt seg for å bite tennene sammen og ikke vil gape, må du bare innse at slaget er tapt – i denne omgang. Men du prøver likevel med friskt mot til neste måltid.

Det går i bølger også i Guds rike, og vi møter ikke alltid mennesker som er mottagelige for Evangeliet. Alt har sin tid, står det. Èn tid til å så og èn tid til å høste.

Et ord fra profeten Amos bør gi oss grunn til ettertanke. Det står i kapittel 8, vers 11:

Se, dager skal komme, lyder ordet fra Herren Gud, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød eller tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.

Det som særpreger det norske folk i dag, er ikke hunger eller tørst. Vi har overflod og velstand på alle plan. De som av en eller annen grunn kommer til kort, har likevel ingen grunn til bekymring. Trygdesystemet skulle være en sikring for alle mot fattigdom og nød. Det finnes behandling og medisiner for de fleste sykdommer som før var livstruende, og den gjennomsnittlige levealder i Norge ligger nesten på verdenstoppen. Da skulle vi tro at nordmenn flest var harmoniske og lykkelige og tilfreds med livet. Men slik er det ikke. Statistikkene forteller oss at svært mange her i landet tar sitt eget liv, og når det gjelder selvmord blant unge mennesker, ligger vi helt på topp. Etterkrigsgenerasjonen har på mange måter bygd på en livsløgn: Rikdom og materiell velstand er veien til lykken! – Denne livsfilosofien holdt ikke. Den raste sammen som Babels tårn. Og i ruinene finner vi mennesker som er sultne og tørste – etter åndelig næring. Mange søker i blinde blant gamle og nye religioner. De vet ikke at de går over bekken etter vann. ”Ordet er deg nær,” sier Paulus.

Den unge Vsevolod Lytkin fra Sibir ønsket å finne Sannheten. Han vokste opp i en ikke-troende familie, og på skolen fikk han alltid høre at all religion var menneskeverk. Men Vsevolod slo seg ikke til ro med det han fikk høre. På egen hånd var han på leting etter litteratur som kunne hjelpe ham. Problemet var at bibler og alle former for oppbyggelig litteratur var forbudt i det kommunistiske Sovjet. Da hadde han bare èn ting å gjøre : Han måtte gå til ateistisk litteratur og lese om kristendom der! Og han forteller i dag at en ateistisk ordbok faktisk åpnet veien for ham til en personlig tro på Jesus. Denne boka refererte til Bibelen på en kritisk måte, men enkelte bibelord var også gjengitt i sin helhet. Og så skjedde det under at Guds Ord ble levende for denne unge mannen gjennom litteratur som var skrevet for å hindre at folk kom til tro! Ja, så fikk vi nok et vitnesbyrd om at Ordet er virkekraftig! Det var ikke hunger etter brød eller tørst etter vann som drev Vsevolod videre, det var hunger etter å høre Herrens Ord!

Hvordan er det med oss? Vi som kan velge og vrake blant møteannonser og plakater, vi som har flere bibler i huset, vi som kan høre kristen forkynnelse gjennom nærradio og andre massemedia – er vi sultne?

Det skal bli hunger i landet, leste vi, hunger etter å høre Herrens ord. Og dypest sett må vi her tenke på Ordet med stor O! Slik som Johannes uttrykker det:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Profetene hadde i hundrevis av år forkynt Guds vilje med menneskelige ord som bare kunne oppfattes med ørene. Da Gud sendte Jesus, fikk vi noe mer enn taler om Guds rike. Jesus var med sitt liv et uttrykk for Guds vesen.

Så er han også vår garanti for framtida. La oss ta vare på Ordet nå i de gode tider. Og når det så kommer hunger i landet, hunger etter å høre Herrens ord, da skal vi hente fram fra vårt lager de evige skatter Gud har gitt oss!

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11,28)

Hva slags byrder er det Jesus har i tankene? Det kan være sykdom og depresjoner, sorg og bekymring. For det står at troens bønn skal hjelpe den syke. Og det står også at vi skal kaste alle våre bekymringer på ham.

Det kan også være at kristenlivet er blitt en byrde. Vi føler kanskje at vi aldri strekker til og at andre forventer mer av oss. Slik skal det ikke være. For troen er en gave, og også tjenesten er nåde!

Men den største byrden er det som skiller oss fra Gud – våre synder og svik – det vi selv ikke klarer å fjerne. Jesus kom jo nettopp for å gi oss en fri adgang til nådens trone! Og fordi han har sonet for alle verdens synder, kan han gi innbydelsen og løftet til alle.

Vi føler kanskje ikke alltid at vi eier denne hvilen. Men på nytt og på nytt kan vi gå til Ordet og lese Evangeliet: Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. (Rom.5,1)

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. ————– Han skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv. (Matt.25,31-32+45-46)

Da jeg for noen år siden arbeidet med nærradio-sendinger, ble det ofte mange timer i studio – og ikke sjelden ble det natt før jeg kunne avslutte arbeidet. Og det var ikke planlegging og opptak som tok mest tid, nei, det var etterarbeidet, redigeringen. Alt jeg ikke var fornøyd med, kunne jeg bare stryke bort eller forkorte. Det som tilslutt ble sendt ut til lytterne, var ofte bare en brøkdel av det som var på kassetten.

Livet du og jeg lever, er ikke et skuespill eller et program. Livet er èn gang over, og det kan ikke gjøres om igjen. Livet er direkte sending, men ingen vet når slutten kommer. Det er i dette perspektiv dommen etter gjerninger må bli forstått. Livet kan ikke bli redigert i ettertid. Det er smerten ved å være levende, og den som ikke kjenner dette som en smerte, har grunn til en liten tenkepause.

Mange bibellesere vil sikkert undre seg over det domsgrunnlaget som blir presentert i denne teksten. Andre ord av Jesus synes jo å peke i en annen retning. Og det meste av forkynnelsen i våre sammenhenger handler om troen alene som grunnlag for frelsen. Det er vårt forhold til Jesus som avgjør spørsmålet om frelse eller fortapelse. Dette er Evangeliet, det befriende og enestående budskap om Guds nåde i Jesus Kristus.

For å forstå teksten om sauene og geitene rett, kan det være avklarende å minne om et kjent Luther-sitat: ”Troen alene frelser, men troen er aldri alene”. Sagt med andre ord: Fordi troen er nytt liv, så bærer den frukt. Paulus uttrykker noe av det samme: Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal.5,13)

Og så står det fast at vi alle skal fram for Kristi domstol. Og like klart er det at noen skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også de som i det ytre blir regnet som prektige og gode medmennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med denne teksten. Kanskje noen kan gå gjennom livet uten å stjele, drepe, bryte ekteskapet eller misbruke Guds navn. Likevel kan de altså risikere å høre dommerens ord: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Hvorfor? – ”Det dere ikke har gjort mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Unnlatelse er også synd i Guds øyne. Og i vårt media-samfunn blir vi daglig minnet om at det finnes utallige slike ”minste” som vi er kalt til å hjelpe. Spørsmålet er vel om vi virkelig ønsker forandring. De store skarene med rike kristne i vesten, kunne ha blitt en politisk kraft som virkelig ville skape omveltninger.

Det er likevel en grunn til at Jesus så sterkt knytter hjelpearbeidet til sin person. Jesu synlige nærvær etter himmelfarten er fellesskapet av de troende. Han er hodet for menigheten, men vi er alle hans lemmer. Derfor er det egentlig Jesus som lider når hans brødre blir fengslet og torturert på grunn av sin tro og overbevisning. Dypest sett blir det da likevel forholdet til Jesus som blir domsgrunnlaget. Den som kommer med sitt eget, har bare fortapelsen i vente. Men den som her i tiden har tatt sin tilflukt til Jesus, kan gå mot Guds domstol uten frykt. Han som dømmer, har selv sonet straffen, og derfor er han den som selv frikjenner alle som tror på ham!

Ta Åndens sverd, som er Guds ord. (Ef.6,17)

Jesus tar klart avstand fra fysisk maktbruk i kristendommens navn. Vi vet at da Jesus ble arrestert, ville Peter forsvare ham. Han tok sverdet og kuttet øret til øversteprestens tjener. Men Jesus sa til ham: ”Stikk sverdet på plass igjen, for den som griper til sverd, skal falle for sverd!”

Etterhvert er jeg blitt mer og mer i tvil om vår rett til å bruke paragrafer og lovverk for å fremme vår sak. I et demokratisk land skal vi selvsagt som kristne prege samfunnet på en positiv måte. For oss må Guds ord være en rettesnor for alt politisk arbeid. Det er både en rett og en plikt. Men vi må vokte oss så vi ikke setter inn maktapparatet i samfunnet for å holde på våre privilegier for enhver pris. ”Mitt rike er ikke av denne verden,” sa Jesus. ”Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg.”

Som soldater i Guds hær har vi fått et våpen av en helt annen kvalitet! Vi har en kamp mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. For å overvinne disse fiender, må vi bruke åndelige våpen. Her skriver Paulus at det er Guds ord som er Åndens sverd.

Sverdet kan være et forsvarsvåpen. Når mismot og tvil er i ferd med å kvele lovsangen, når djevelen vil så tvil om vårt Gudsforhold, da skal vi holde fram Ordet om Jesu blod som renser fra all synd. På samme måte kan Den Hellige Ånd minne oss om ord som kan bli til trøst og hjelp i vanskelige tider.

Det er pinse – en høytid som skal minne oss om den gaven Jesus etterlot oss etter himmelfarten. Han lot oss ikke bli igjen som hjelpeløse barn. Og i tiden mellom pinsedag og Jesu gjenkomst har han lovet at den tredje person i guddommen alltid vil være tilstede med trøst og oppmuntring. Den Hellige Ånd har gitt oss åndelige våpen. Og det åndelige sverdet er framfor alt et angrepsvåpen. ”For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd,” leser vi i Hebreerbrevet. Og i vår tjeneste som sjelevinnere er det viktig å være klar over at ingen andre våpen kan erstatte Ordet! Det er rett av vi er Kristi brev, og at verden legger nøye merke til våre gjerninger, men her er det vel slik at det ene skal være en følge av det andre. Våre liv skal streke under våre ord, men ingen kommer til tro dersom ordet ikke blir forkynt.

Samtidig må vi slå fast at Den Hellige Ånd ikke kan bruke et hvilket som helst ord. Den enkle bondegutten Hans Nielsen Hauge forkynte ordet med en merkelig kraft. Det var ingen stor talekunst eller teologisk lærdom, men hans prekener inneholdt Ordet om Jesus! Det manglet de liberale prester i hans samtid, og vi må erkjenne at det også i vår tid kan være viktige toner som er borte i forkynnelsen. Mennesketanker og menneskeord uten bibelsk fundament kan aldri bli et skarpt sverd som Ånden kan bruke.

Den åndelige kraft har nøye sammenheng med vår tillit til ordet som Guds ord. Vi må ha frimodighet til å stå fram og si: Så sier Herren! Det er Ordet som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror!