Portal til Frelse

Godt nyttår! Egentlig er det ikke noe spesielt med 1. januar. Det er en ny dag som alle andre dager i året. Likevel vil en slik dag både symbolsk og psykologisk motivere til ettertanke – og kanskje oppbrudd. Det er derfor mange har nyttårsforsetter. Er det noe vi skal begynne med eller slutte med, passer det glimrende når det gamle året ligger bak oss.

Vi har forventninger til det nye året. Noe vet vi: Det blir slutt på arveavgiften. Ole Gunnar Solskjær har sitt første år som manager for Cardiff. Noen gleder seg til bryllup i 2014, og andre venter barn i løpet av året. Men det meste er ukjent land: Noen vil bli rammet av sykdom eller miste en av sine kjære. Enkelte vil kanskje miste jobben eller oppleve økonomiske problemer.

Det er sagt at halvparten av våre psykiske problemer skyldes opplevelser i fortida. Den andre halvparten skyldes frykt for framtida. Et sant visdomsord lyder: Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett. I dag hjelper Herren. Mange har erfart at dette er sant! Salmisten har også et vers som peker i samme retning: Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! (Salme 118,24) Hvis all vår synd fra fortida er tilgitt av Gud, har vi lov til å se framover og synge: ”I dag begynner resten av ditt liv. Så ikke sløs bort tiden med tomt tidsfordriv, for i dag begynner resten av ditt liv!” For året 2014 er framfor alt Herrens år – Anno Domini!

Det er naturlig ved starten av et nytt år å ha ønsker for framtida. Vi har kanskje gode forsetter og legger planer for det nye året. Men så er det lett å glemme det lille nødvendige forbehold: Om Gud vil. For en eller flere av oss vil 2014 bli det siste året. Det er ikke alltid de eldste som går først, så vi trenger alle å spørre: Den neste – skal det bli meg? Var dette en dyster åpning på et nytt år? Ikke hvis vi ser det i lys av evigheten. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. (Joh.5,24)

Gud satte tre verdener i bevegelse for å gjøre kjent at Jesus var født:

1. Engleverdenen. Gud sendte Gabriel og hele hans hær til gjeterne i Betlehem.
2. Folkeverdenen. 750 år før Jesus levde det en profet i Israel som het Mika. Han sa at Jesus skulle bli født i Betlehem. Og for at dette profetordet skulle bli oppfylt, gav Gud keiser Augustus den tanke at han skulle holde folketelling i det store riket sitt. Josef var av Davids hus og ætt, og derfor måtte han og Maria dra til Betlehem for å skrive seg inn i manntallet.
3. Stjerneverdenen. Gud er Herre over himmel og jord, og hele Universet er i hans hender. Derfor kunne han også styre Betlehemsstjerna slik at de vise menn fra Østerland kunne finne veien til Jesus.

Tenk, tre verdener i bevegelse for Jesu skyld, og for vår skyld! Og denne begivenheten var så enestående at mennesker har feiret jul hvert eneste år i desember.

Men hvordan feirer vi jul? I vår del av verden blir det en fråtsing og en kjøpefest uten like – og det er knapt noen av oss som våger å gå mot strømmen. Det er nesten motbydelig når de store kjøpesentrene sender ut julemelodier non stop i konkurranse med lyden fra kassaapparatene. Men er det så farlig? Det er vel koselig med julestemning? Vi trenger både stemning og lys i mørketida. Det skal vi unne hverandre. Men dersom jula skal bli en kristen høytid, må vi bane oss vei gjennom glitter og julemat og tradisjoner for å finne barnet som ble sendt fra Guds himmel ned til vår arme jord. I dag finner vi Jesus i Guds ord, og ”Den lille Bibel” er faktisk juleevangeliet i konsentrert form. I Joh.3,16 leser vi: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Det var dette som var så viktig at Gud måtte sette tre verdener i bevegelse for å kunngjøre det for oss mennesker. Og dersom vi kunne skru tida tilbake 2013 år til den første julenatta, ville vi så visst ikke oppdage mye julestemning. Jesus ble ikke født i en stall slik vi vanligvis tenker det. Det var nærmest en fjellhule der dyra kunne finne ly. Og Jesus ble født i et lite land som var okkupert av en brutal krigsmakt. Han begynte livet som en flyktning og endte som en foraktet forbryter. Nei, det var ingen stemning. Det var blodig alvor. Gud så at vi mennesker var på vei mot fortapelse og undergang. Han måtte sende Jesus for å gi oss del i det evige liv.

Så har vi grunn til å feire jul – i takknemlighet og glede. Men julebudskapet er samtidig en utfordring. Gud brukte en stjerne og tusenvis av engler for å forkynne Evangeliet for en flokk med fattige gjetere. I dag bruker han mennesker. Verden roper etter Fred med Gud, men de fleste famler i blinde. ”Gå ut og forkynn Evangeliet for alle folkeslag!” Det var oppdraget.

Hvordan skal vi feire jul slik at det kan bli en ekte Kristmesse? Jeg vet om mennesker som ville finne et alternativ til ”kjøpejula”. De lot julegaven i år bli en misjonsgave! Da kunne de være med og synge sammen med englene: ”Vi kommer med bud til dere om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.”

Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag. (Luk.2,14)

Slik lød englesangen den første julekvelden. Fred på jord. Fred er et sentralt begrep i den bibelske verden. Når jødene møter hverandre, hilser de hverandre med ordet shalom – fred. Og i den aronittiske velsignelse lyder det: Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Men hva slags fred er det Skriften taler om? Er det fravær av krig? Det var så visst ikke fred den dagen Jesus ble født. Hele sitt liv levde han i et land som var okkupert av romerske soldater. I de 2000 år som har passert fram til denne dag, har krig vært en virkelighet for mange. Og krig skal det være på denne jord så lenge det finnes mennesker. Jesus sa: ”Når dere hører om kriger, og det går rykter om krig, da la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være jordskjelv mange steder, og også hungersnød….”

Når englene i Betlehem proklamerte fred, kom de ikke som forløpere for FN`s fredsmeglere. Nei, de kunngjorde at en helt ny fred hadde brutt inn i verden – Guds fred. Jesus sier om denne freden: ”Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.” Og da profeten Jesaja forkynte at Messias skulle komme, sa han: ”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.” Her finner vi nøkkelen til denne freden. Jeg snakket med en mann fra Nord-Norge. Det hadde vært vekkelse i den bygda, og denne mannen hadde gitt seg over til Gud. Og da han gikk hjemover fra bedehuset den kvelden, fortalte han, opplevde han at verden på en måte var forvandlet. Han så at blomstene hadde nye farger, og han hørte at fuglene sang nye sanger. Nå vet jeg at denne mannen ikke alltid har hatt det lett senere i livet. Han har ikke vært spart for sykdom og motgang. Men Guds fred har ingen tatt fra ham. Han var en tilgitt synder som kunne se sine medmennesker i øynene uten skam, og han visste at han hadde en åpen dør inn til nådens trone.

I år 2013 er krig og terror en del av hverdagen for mange. De fleste av oss setter pris på fredsarbeid og konfliktløsning uten våpen. Der står vi sammen. Men hvor mange verdsetter den freden Jesus lengter etter å gi oss? Da Jesus nærmet seg Getsemane, så han utover mot Jerusalem. Lukas skriver: Da han kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. (Luk.19,41-42)

Det er flott å se utover Jerusalem i dag, med moskèer, synagoger og kirker side om side. Byen var neppe mindre imponerende på Jesu tid. Han kunne se det storslagne templet foran seg. Likevel gråt han sårt. Han kunne se bak fasaden. Han så at all prakten bare var et tomt skall. Selv gudsdyrking og offertjeneste var en styggedom i hans øyne. Ja, nettopp forholdet mellom Gud og hans eget folk var det som fylte Jesus med sorg og harme. Folket var forblindet. De visste ikke hva som tjente til fred. Vi må be om nåde til å se at Jesus feller tårer også i 2013. Når Jesus nærmer seg vår ”tempelplass”, blir det alltid en kamp som koster. Skal vi velge minste motstands vei og på den måten unngå strid – eller skal vi ta opp kampen mot det vi mener er urett? Dersom vi gir avkall på troskap mot Guds ord, risikerer vi også å miste den dyrebare fred vi eier i Jesu navn.

Midt i en verden med krig og uro – i en Kirke med tåketale og vranglære – må vi bøye oss for Herren og be om at han må løfte sitt åsyn på oss og gi oss fred!

På veggen i stua har vi lenge hatt et bilde av min far, som døde for over tretti år siden. Bildet vekker gode minner. Noen ganger skulle jeg ønske at far kunne stige ut av bildet og komme tilbake til livet, men jeg vet jo godt at det aldri vil skje. Jeg må nøye meg med bilder og brev og andre ting som minner om far.

Er det ikke et slikt forhold mange har til sin himmelske Far? En storslått naturopplevelse, studier av verdensrommet eller et blikk gjennom mikroskopet vitner om en allmektig skaper som står bak alt. Ja, mange vil si at de har sett Gud i naturen. Et slikt møte med Gud kan være verdifullt. Det kan gjøre oss takknemlige, men aldri tilfredse. Vi ønsker at vår Far skal stige ut av dette upersonlige bildet og møte oss som en levende person. Det er advent, og det er lenge siden butikkene har signalisert at det nærmer seg jul. Og midt i alt mylderet av glitter og stas, hører vi et budskap, et Ord som intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke: Vår himmelske Far har steget ut av bildet! Og slik leser vi juleevangeliet til Johannes, i kapittel 1, vers 14:

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Fatter vi hvilket ubegripelig mysterium som skjedde i Betlehem den første julenatta? Gud, den store og hellige som ingen hadde sett, blir med ett synlig for verden. Bildet stiger ut av rammen og kommer oss i møte. Den som har sett meg, har sett Faderen, sa Jesus. Ved kjemiske analyser av solstrålene, kan forskerne finne ut den kjemiske sammensetning av selve Sola. På samme måte kan vi studere Jesu liv og ord og gjennom det lære Gud å kjenne. Men hvem var egentlig denne Jesus? Historisk materiale kan dokumentere at han var en person som levde i Palestina for 2000 år siden, og samtidige kilder kan bevitne at han var en spesiell mann med stor kraft og autoritet. Men bare Den Hellige Ånd kan åpenbare Sannheten: Jesus er Immanuel – Gud med oss, det er selve Evangeliet til oss nå i adventstida.

Når noen tar imot Jesus som sin Frelser og Herre, blir inkarnasjonen noe langt mer enn historie – det blir en personlig virkelighet for den enkelte. Det som før var søt juleromantikk, blir en ekte lovprisning til Gud for hans nåde. Men for mange er Gud fortsatt bare et bilde. Julestemningen vil de fleste ha. Den er ufarlig og uforpliktende. Har du et slikt forhold til Jesus, har du gått glipp av det beste. Be om at Ordet må bli menneske i deg. Det ord som var med da Gud skapte verden, er også mektig til å skape noe nytt i ditt liv. Dette Ordet er Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn!

Så fattig og enkelt kom Gud til vår jord. Så høgt er eg elska av Jesus, min bror. Han kom frå Guds himmel, Gud sjølv var han lik, men Jesus blei fattig, og eg er blitt rik!

Hvis jeg var på restaurant for å spise middag, ville jeg bli veldig skuffet dersom kelneren plasserte en tallerken med lutefisk foran meg på bordet. Jeg tror ingen liker at andre skal bestemme hva slags mat som smaker godt. Når vi er på restaurant, foretrekker vi å få et spisekart, en meny, slik at vi kan sitte i ro og mak og velge den maten vi tror smaker best.

Mange mener det er slik det bør fungere også når det gjelder tro og livssyn. Det er galt å pådytte et barn en bestemt religion bare fordi det passer med norsk tradisjon og kultur. Alle mennesker bør lære mest mulig om forskjellige livssyn slik at de kan velge selv når de er gamle nok.

Dette høres så godt og rett ut, og et slikt syn på livet passer som hånd i hanske til moderne tenkemåte. Men det er feil! Teoretisk kunnskap om en religion kan aldri fortelle oss noe om hva som er sant eller usant. ”Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv,” sa Jesus til jødene på tempelplassen. (Joh.7,17) Troen er ikke bare noe som sitter i hodet. Den har med livet å gjøre.

Men hvorfor er det flere kristne enn det er muslimer og buddhister i Norge? Har ikke det sammenheng med det samfunnet vi lever i? Er det ikke mange som bare overtar foreldrenes tro? Hadde vi vokst opp i Iran eller Irak, er det vel stor sannsynlighet for at vi hadde vært muslimer?

Også dette høres godt og rett ut, for vi påvirkes alle av det miljøet vi lever i. Men likevel – det er bare en del av sannheten. Vi må ikke glemme hvordan Gud er! Johannes skriver i sitt 1.brev i kapittel 4, vers 10: ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” Det er derfor vi hvert år kan feire jul. Engelen kom med bud om en stor glede for hele folket, ikke bare for jøder, for grekere, men også for nordmenn. Ikke bare for nordmenn, men for arabere, pakistanere og kinesere. Gjeterne i Betlehem skulle ikke bare finne et barn, de skulle finne en frelser ! Vi må ikke glemme hvordan Gud er. Han oppsøker det som var fortapt for å frelse det.

En opplevelse for noen år siden har vist meg hvordan Gud driver oppsøkende arbeid: Jeg var så heldig at jeg fikk være med på en tur til Hellas og Tyrkia. Vi fikk oppleve mye spennende. Vi besøkte Korint, Athen og Johannes-grotten på Patmos. Vi var i 6 av de 7 sendemenighetene som er omtalt i Johannes` Åpenbaring. Men likevel – høydepunktet på turen var møtet med den tyrkiske guiden Gurkahn. Som de fleste andre tyrkere – hele 98 % – hadde han vokst opp i en muslimsk familie. Han lærte store deler av Koranen utenat, og allerede som 12-åring bestemte han seg for å vie sitt liv for troen. Som 17-åring stakk han innom en bibelbutikk som ble drevet av en amerikansk misjonær. Og der inne rakket han ned på kristendommen og kom med alt det gale han hadde hørt om Bibelen. ”Har du noen gang lest i Bibelen?” ville misjonæren vite. Nei, han hadde ikke engang tatt i en bibel. ”Ta med deg denne Bibelen hjem og finn ut om det stemmer alt det du har hørt om denne boka!” sa misjonæren. Motvillig tok Gurkahn med seg Bibelen, og han begynte faktisk å lese litt. Men det var mest fordi han ikke hadde noe annet å gjøre. Han begynte med Det Gamle Testamente, og her fant han mye kjent stoff. Flere av personene kjente han igjen fra Koranen. Men Det Nye Testamente var helt ukjent. Bibelen ble lagt på hylla sammen med andre bøker, og livet fortsatte som før. Gurkahn bad sine faste tidebønner med ansiktet vendt mot Mekka. Men hver kveld har muslimene lov til å be en fri bønn, og en dag før han skulle legge seg, gikk han hvileløst fram og tilbake på soverommet. Denne kvelden bad han om å få se om det var Muhammed eller Jesus som var den sanne profeten. Og samme natt hørte han en stemme som sa om igjen og om igjen : ”Hvem har den beste frukten? – Hvem har den beste frukten?” Han visste at Muhammed kjempet mot sine fiender med sverd, og han hadde lest at Jesus helbredet syke og gav mennesker frihet. For Gurkahn ble denne opplevelsen et vendepunkt. 17-åringen tok imot Jesus som sin frelser den natta.

Hva er poenget med å fortelle denne historien fra virkeligheten? Ingen skal kunne påstå at Gurkahn var indoktrinert – at han ble kristen fordi han ofte hørte bibelsk forkynnelse. Snarere tvert imot. Og ingen skal kunne si at denne unge tyrkeren lette etter Jesus. Nei, det var en leteaksjon som var organisert av Gud. Og i alle leteaksjoner er det behov for frivillige. Gud kalte denne amerikanske misjonæren, og han var lydig. Og nå er det Gurkahn som er kalt til å være med i leteaksjonen blant sine landsmenn.

Gud elsket oss først. All sann tro begynner med Guds kall. Og når vi har svart ja, kommer et nytt kall, et kall til tjeneste. Gud kommer oss i forkjøpet. ”Han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.” (Fil.1,6)

Salme 27

”Den onde dagen”. Livet er en veksling mellom dager med glede og fred og dager med smerte, sykdom og motgang. Vi opplever vel at det er litt ulikt fordelt. Det kan se ut til at enkelte mennesker slipper både sorg og sykdom, mens andre har en daglig kamp mot alt som er vondt. Da skal vi huske på at mange som har en fin fasade og ser ut til å lykkes med det meste, kan ha en indre smerte som ingen ser. Spesielt i land med velstand, ser det ut til at mange sliter med psykiske problemer. Sannheten er nok at både den som lever nær Gud og den som lever uten en kristen tro, vil oppleve at de onde dagene kommer.

Men så sier altså skriftordet at det er noe Gud gjemmer. Han gjemmer barnet sitt på den onde dagen. Og han gjemmer det så godt at det onde ikke skal få ødelegge eller ta bort frimodigheten.

Gud gjemmer også de synder vi bekjenner og ber om tilgivelse for. Og han gjemmer dem så godt at han aldri finner dem igjen. For de er senket i nådens hav.

Gud gjemmer også bønnene våre. De bønnene du og jeg har bedt, men som vi ikke har fått svar på, har Gud gjemt. Guds ord sier at han gjemmer dem i sine gullskåler i himmelen. En dag skal vi få se hvorfor han ventet med å svare !

Gud gjemmer også gjerningene våre. Alt det vi har gjort og sagt, har Gud gjemt, og en dag skal det fram i lyset alt sammen.

Ja, visst er det sant at de onde dagene kommer. Men mange kan faktisk vitne om at det var disse dagene som i evighetens perspektiv var de beste. Medgang og gode dager fører sjelden et menneske til Gud. ”Den Herren elsker, den tukter han”, står det skrevet. Og for mange av oss, var det nettopp motgang og lidelse som førte oss inn i lønnkammeret. Og der fant vi nåde og fikk rett til evig liv hos Gud.

Den onde dagen. Jeg tror skriftordet først av alt peker fram mot den siste avgjørende dagen. Den dagen vi skal avlegge regnskap for vårt liv. Og på den dagen vil alt være nakent og bart for Hans åsyn. Og på den dagen vil vi alle komme til kort. Vår eneste redning vil være å gå inn i Guds hytte. Og der vil han gjemme oss. Så vil den onde dagen bli en god dag – en dag med fremtid og håp !

En lokalavis har i mange år hatt en fast spalte kalt ”20 kjappe”. En utvalgt person får hver uke spørsmål om arbeid, interesser, mat og politikk. Og det siste spørsmålet er alltid: ”Hva er meningen med livet?” Her er det mange gode svar: Å være til for andre, gjøre sitt beste, ta seg av familien, være en god samfunnsborger. Men knapt 1% har svart at det er meningsfullt å være i Guds plan med livet.

Det bør kanskje ikke forundre oss. For en fersk undersøkelse kan fortelle at over 60 % i landet vårt aldri leser i Bibelen, og bare 7 % leser hver dag. Slike tall burde bekymre oss, for Ordet er det materiale den Hellige Ånd bruker. Og det er skarpere enn noe tveegget sverd. En generasjon som bare kjenner bruddstykker av Guds ord, blir et lett bytte for Satan og hans åndehær.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg, sa Jesus. (Matt.6,33)

”Jeg har ikke tid,” sier vi, og så setter vi den rette prioritering på hodet. De daglige måltider trenger vi – også når det gjelder mat for sjelen! Og da skal vi faktisk få alt det andre i tillegg!

I Guds vilje er vår fred gjemt. Tenk om vi kunne holde fast på denne sannheten. Da ville vi bli løst fra bekymring og uro. To bønner i Fadervår henger nøye sammen: ”Komme ditt rike – skje din vilje!” Vi trenger aldri være i tvil om de bønnene blir besvart, for slik har Jesus selv lært oss å be. Og det er den veien vi må gå for å finne meningen med livet! 

Forholdet mellom Gud og mennesker er ofte sammenlignet med forholdet mellom en god far og hans barn. Lukas bruker dette bildet når han forteller om den fortapte sønn i kapittel 15. Denne sønnen hadde brukt opp sin del av arven i et vilt liv, og nå satt han ribbet tilbake i grisebingen. Han brøt opp og drog hjemover til sin far. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.” Men faren sa til tjenerne: ”Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.” Og så begynte festen og gleden. (Luk.15,20-24)

Hva kjennetegner en god jordisk far? Han lærer barna sine hva som er rett og godt. Han forteller hva som ikke kan aksepteres og hvilke konsekvenser brudd på reglene vil få. Det kan oppleves strengt og urimelig, men i ettertid vil de fleste barn oppleve at det far sa og gjorde, var til deres eget beste. Den gode far vil tilgi. Om barnet gjør den samme feilen 100 ganger, vil nok far være skuffet, men han vil ikke låse døra. Kjærligheten til et barn varierer ikke med graden av lydighet. En god far har omsorg for barna sine. Han vil beskytte dem og gi dem alt det de trenger for å leve et godt liv.

Hvordan kan dette bildet hjelpe oss til å forstå vår himmelske Far? Noen tror og mener at vi møter en hellig og streng Gud i Det gamle testamentet, en Gud som krever offer og gode gjerninger. Der møter vi Gud gjennom Loven. I Det nye testamentet derimot finner vi en nådig og mild Gud som tilgir og gir trøst. Vi møter Gud gjennom Evangeliet.

Dette er nok et gudsbilde som er konstruert av mennesketanker. Bibelens Gud er èn – og hos ham finner vi ikke forandring eller skiftende skygge. Både Loven og Evangeliet går som en rød tråd gjennom hele Skriften. I Det gamle testamentet leser vi at Gud krever fullkommenhet, og den som synder, må bære fram sitt syndoffer for Herren. Men også i den gamle pakt ser vi at Gud gjerne vil tilgi. Uten tilgivelse hadde hans eget folk blitt utslettet. I Hebreerbrevet 10,1 står det: År etter år bæres det fram offer som stadig er de samme, men med disse er Loven ikke i stand til å gjøre dem som ofrer, fullkomne.

Derfor måtte Jesus komme. I den nye pakt ser vi at Evangeliet møter oss som en person, som Guds eget Lam. Men Guds vilje og vesen er ikke forandret. ”Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen,” sier Jesus. Og han sier også: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i Loven forgå.”

Det er et sykdomstegn i vår tid når forkynnelsen tegner et bilde av den nådige Gud uten å nevne hans hellighet. Hvem trenger tilgivelse når Guds krav og Guds vilje ikke blir forkynt?

Når den fortapte sønn kunne ligge i grisebingen med visshet om at han hadde syndet, var det fordi noen hadde lært ham Guds bud. ”Så sier Herren!” Slik avsluttet de gamle profetene sine taler. I dag hører vi oftere slangens røst: ”Har Gud virkelig sagt?”

Skal Evangeliet om Guds nåde og tilgivelse bli troverdig, må vi også fortelle hva Bibelen sier om synd. Det er blitt så populært å hevde at Kirken kan leve med to syn. Jeg er redd for at vi snart ikke har noe syn i det hele tatt. I de spørsmål der Bibelen taler klart og utvetydig, har vi bare ett syn!

Så er det så lett å bli hard og dømmende. Det er ingen sak å se flisen i naboens øye. Men Skriften skal også være et speil som du og jeg kan bruke for å granske vårt eget gudsliv. Bruker jeg briller som hjelper meg til å unnskylde og bortforklare min egen synd? Eller er jeg modig nok til å begynne på veien tilbake til Far igjen for å bekjenne og be om tilgivelse? ”Gå bort og synd ikke mer!” sier Jesus. Guds krav og Guds vilje. Vi kan ikke plukke bort det vi ikke forstår uten å forfalske Skriften. Men den som kommer, får høre den gode hilsen fra Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!” – Og så begynner festen og gleden!

Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen. (Fork.11,1)

Den som sår et frø i jorda, har store muligheter for å se at det spirer, og kanskje også seinere se blomster og frukt. Slik er det ikke med den som kaster sitt brød på vannet. Det å være søndagsskolelærer kan vel ofte oppleves slik. Jeg vil aldri glemme den gamle damen i nabolaget som åpnet stua si for 20-30 barn hver eneste søndag gjennom flere år. Det var sikkert ikke det vi i dag ville kalle et godt pedagogisk opplegg, og alderen på barna varierte fra 3 til 13 år. Hun fikk neppe se frukter av arbeidet, men hun var tro mot kallet og kastet sitt brød på vannet. Jeg er overbevist om at søndagsskolen og alt barne- og ungdomsarbeid blir undervurdert. Hvis alle troende i landet vårt skulle vitne om sitt første møte med Jesus, må svært mange av oss gå tilbake til tidlige barneår.

Kast ditt brød på vannet! – Dette ordet burde være en sterk utfordring til alle som kaller seg med Jesu navn. Det er så enkelt å gå inn i gamle former og tradisjoner. Vi vet hvordan en gudstjeneste eller et bedehusmøte skal være, og det er sjelden rom for så store variasjoner. Og slike samlinger om Guds ord er nødvendige for at vi som troende skal bli bevart, og for at vi skal få den rettledning og undervisning vi trenger. Men vi skulle jo ut med dette budskapet! Noen bygder har vært velsignet med store vekkelser – også i seinere tid – men det er snarere unntaket enn regelen. På de fleste steder i landet vårt er det smått med frammøte både i kirke og bedehus. Kast ditt brød på vannet! Her blir vi oppfordret til å ta i bruk alle nådegaver i menigheten. Vi må være kreative, modige og våge å tenke nytt. Det kan bli mislykket, men vi har alt å vinne! Forkynneren i Bibelen er inspirert av Gud til å si at vi ikke skal være ensidige. Vi skal fortsette med det tradisjonelle arbeidet som vi har arvet fra fedrene, men vi skal også gå nye veier.

Nå er det vel slik at hver tid og hvert miljø krever sin form. Også de som har brukt talerstolen på bedehuset, kan bli mismodige. Jeg minnes en eldre emmisær som i sin ungdom hadde reist fra bygd til bygd i Nord-Norge og talt. Han hadde hatt enkeltmøter og møteuker, men han opplevde aldri noen vekkelse i sitt spor. Så kom han tilbake til ei bygd – 50 år etterpå. Etter å ha talt til en liten flokk med eldre mennesker, satte han seg ned. For nå var det flere som ville vitne. Når så den eldste i forsamlingen reiste seg og henvendte seg direkte til den gamle emmisæren, var det vanskelig å holde tårene tilbake. ”Det ordet du delte med oss da du var her første gang, førte til et vendepunkt i mitt liv. Jeg ble ikke frelst den kvelden, men du satte i gang noe hos meg som ingen kunne stoppe. Jeg visste at jeg aldri ville få fred om jeg ikke bøyde meg for Jesus.” Emmisæren fikk ordet til slutt, og nå var dette møtet blitt et lovsangsmøte. ”Nå vet jeg at jeg ikke har levd forgjeves!” Det var hans korte, men glade hilsen.

Vi ber om vekkelse. Og jeg er sikker på at alle troende for sin egen del ber om å bli brukt på rett måte. Og det er godt. Slik bønner ønsker Jesus. Og Den Hellige Ånd står klar til å gi oss lys og kraft. Men det er vi som må gå! Vi har fått livets brød – som er Jesus. Og nå ber han oss om å kaste brødet på vannet. Og det er et merkelig brød. Når vi bryter av og deler med andre, får vi mer igjen enn det vi hadde før!

På en sabbat helbredet Jesus en kvinne som hadde vært syk i atten år.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til dem som var samlet: ”Det er seks dager i uken til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.” ”Hyklere,” svarte Herren, ”løser ikke hver eneste en av dere oksen sin eller eselet fra båsen også på sabbaten, og leier dem ut for å la dem få drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst av denne lenken på en sabbat?” Da han sa dette, ble alle hans motstandere skamfulle, mens folkemengden gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Luk.13,14-17)

Fariseerne var i utgangspunktet dypt religiøse mennesker som virkelig satte sin ære i å leve rett og gudfryktig. Men i tillegg til lover og forskrifter de hadde overtatt fra fedrene, laget de et sett med detaljerte regler som skulle styre hele livet fra vogge til grav. Mange av disse reglene var slik at det var mulig for den religiøse elite å følge budene til punkt og prikke. Og da var det nærliggende å se ned på alle som ikke fikk det til. Vi husker fortellingen om tolleren og fariseeren i templet. Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Han fastet to ganger i uken og gav tiende av alt han tjente.

Jeg tenker tilbake på min egen ungdomstid og møtene i skolelaget. Ikke sjelden var det lagt til rette for samtale etter at taleren var ferdig, og han ville mer enn gjerne hjelpe de unge med råd og veiledning. Det var ett spørsmål som ofte gikk igjen, og det begynte slik: ”Er det synd å…..?” Livet var kanskje ikke så komplisert på 60-tallet, men jeg husker fire ”laster” som var regnet som sikre: Dans, kortspill, alkohol og kino. Da var det nok fare for at det kunne snike seg inn noen fariseiske tanker i unge sinn. For de ”frommeste” var det nemlig ikke noen stor kunst å styre unna disse lastene!

Jeg husker at talerne og veilederne var gode og omsorgsfulle mennesker som hadde et ærlig ønske om å hjelpe de unge og nyfrelste, og de ville nok mer enn noe annet gi råd som kunne hindre ungdommene i å havne på ”glattisen”. Men det ble nok en form for dobbeltkommunikasjon. Mange sluttet å gå på skolelagsmøter, og de fleste konkluderte nok med at kristendom var for spesielt interesserte.

Hvordan skal vi forstå Jesus? Han sa: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.” (Matt.5,18) Guds egentlige vilje og ønske er at vi skal følge hans bud og leve rett. Det er det beste både for oss selv og våre medmennesker. Men samtidig vet han at dette er et mislykket prosjekt. Om vi klarer å styre unna de ”store” syndene, har vi urene tanker, og selv våre beste gjerninger er blandet med egenkjærlighet og et ønske om å bli sett og æret. Kristendommen er ingen lovreligion, den er Guds redningsaksjon! Derfor må vi nok fortsatt spørre hverandre om hva Bibelen mener med et rett liv, og vi må hjelpe hverandre til å få svar på vanskelige spørsmål. Men først av alt må vi innse at vi kommer til kort: ”Gud, vær meg synder nådig!” – Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. (Luk.18,13-14)