2014 – ANNO DOMINI

Godt nyttår! Egentlig er det ikke noe spesielt med 1. januar. Det er en ny dag som alle andre dager i året. Likevel vil en slik dag både symbolsk og psykologisk motivere til ettertanke – og kanskje oppbrudd. Det er derfor mange har nyttårsforsetter. Er det noe vi skal begynne med eller slutte med, passer det glimrende når det gamle året ligger bak oss.

Vi har forventninger til det nye året. Noe vet vi: Det blir slutt på arveavgiften. Ole Gunnar Solskjær har sitt første år som manager for Cardiff. Noen gleder seg til bryllup i 2014, og andre venter barn i løpet av året. Men det meste er ukjent land: Noen vil bli rammet av sykdom eller miste en av sine kjære. Enkelte vil kanskje miste jobben eller oppleve økonomiske problemer.

Det er sagt at halvparten av våre psykiske problemer skyldes opplevelser i fortida. Den andre halvparten skyldes frykt for framtida. Et sant visdomsord lyder: Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett. I dag hjelper Herren. Mange har erfart at dette er sant! Salmisten har også et vers som peker i samme retning: Dette er dagen som Herren har gjort; la oss juble og glede oss på den! (Salme 118,24) Hvis all vår synd fra fortida er tilgitt av Gud, har vi lov til å se framover og synge: ”I dag begynner resten av ditt liv. Så ikke sløs bort tiden med tomt tidsfordriv, for i dag begynner resten av ditt liv!” For året 2014 er framfor alt Herrens år – Anno Domini!

Det er naturlig ved starten av et nytt år å ha ønsker for framtida. Vi har kanskje gode forsetter og legger planer for det nye året. Men så er det lett å glemme det lille nødvendige forbehold: Om Gud vil. For en eller flere av oss vil 2014 bli det siste året. Det er ikke alltid de eldste som går først, så vi trenger alle å spørre: Den neste – skal det bli meg? Var dette en dyster åpning på et nytt år? Ikke hvis vi ser det i lys av evigheten. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. (Joh.5,24)