LIKE TIL JORDENS ENDER

Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender. (Ap.gj.1,8)

Da Jesus forlot sine, hadde han bare 11 menn, men likevel sa han ”hele verden” og ”alle folkeslag”. Avslutningen på misjonsbefalingen, slik den er gjengitt i Markus-evangeliet, viser at de første kristne tok kallet på alvor: Etter at Herren Jesus hadde sagt dette til dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren selv virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” (Mark.16,19-20)

Er det ikke dettopp fra misjonsfeltene vi i vår tid kan høre meldinger om mektige gjerninger, under og tegn? Vi skal ikke undre oss over det, for Jesus er tilstede med sin allmakt når evangeliet forkynnes for folkeslagene. Men også vi som tilhører de bakre rekker, lever i dette kraftfeltet. Når vi ber for misjonsarbeidet, kan vi være sikre på at våre bønner er etter Guds vilje, og da vil vi også erfare å bli bønnhørt!

I indremisjonsarbeidet må vi så med tålmodighet og vente på høsten. Men i misjonen ute er det kanskje enda mer påkrevet at vi er offensive og går videre – selv om ingen har bedt oss om å komme. Jeg husker et bilde jeg så som barn. Hedninger stod på stranda mellom palmene. De stod der og speidet ut over havet – speidet og ventet – ventet på evangeliet. I dag vet jeg at dette bildet var et utslag av misjonsromantikk. Det er nemlig ikke slik hedningene venter. Hedningene lever som fedrene har gjort før dem, i slit og arbeid, i fest og i sorg. De går sin gang til templene og til slutt mot sin grav. De venter ingen, og de speider ikke. Men nettopp her ligger kallet. Vi skal utføre et oppdrag som Herren har kalt oss til – selv om ingen venter.

Kanskje det nettopp er kallsbevisstheten som svikter hos mange kristne i dag. Fra misjonsfeltene hører vi rapporter om vekkelse og vekst. Det er stor åpenhet for evangeliet mange steder, og de unge kirkene trenger hyrder og veiledere. Og så opplever vi at det svikter i de bakre rekker. Foreninger legges ned, gaveinntektene reduseres, og det er mangel på mennesker med kall til tjeneste i misjonen.

Det som står fast, er at den som tar imot Jesus, blir kalt til et liv i lydighet. De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Vi må være lydige som Paulus, selv om oppdraget virker både uoverkommelig og smertefullt. Det var Gud som begynte en god gjerning i oss. Han vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag!