DÅP OG BARNEKÅR

Guds kjærlighet til menneskene har vist seg ved at han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Slik skulle vi stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. (Titus 3,5-7)

Bibelen gjennomsyres av budskapet om barnekår ved Jesus Kristus:

Om spedbarna sa Jesus: Guds rike tilhører slike som dem.

Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Tolleren ville ikke      engang  løfte blikket mot himmelen. Men Jesus sa: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.

Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.

For meg er dåpen et klart uttrykk for evangeliet. Den som skal døpes, har ingen mulighet til å forstå hva som skal skje og har heller ingen gode gjerninger å vise til. Det lille barnet blir bare båret fram for å ta imot Guds gode gaver.

Hvorfor er det så mange i vår kirke som ønsker at barna skal bli døpt? Jeg vil tro det er mange ulike grunner, for vi mennesker er forskjellige. Noen ønsker at barna skal ha en tilhørighet til kirken – selv om de selv ikke tror. For andre blir dåpen bare en ytre handling som kanskje ikke får noen betydning for barnet. Her skal vi som selv regner oss som «troende», være varsomme med dommen.

Titus skriver om en arv. Vi skulle stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. Ingen kan fortjene en arv. Den vil uansett være nåde.

Det alvorlige er at vi kan forkaste arven. «Tvang til tro er dårers tale!»

Posted in Andakter | Leave a comment

HIMLEN DEN ER DER HVOR JESUS ER

Når vi snakker om himmelen, kan vi av og til få inntrykk av at det er tale om et geografisk sted «der oppe» eller «der borte». Slike tanker kan gi god trøst – spesielt til barna – men det er ikke lett å finne støtte for et slikt syn i Bibelen. Den åndelige geografien har vi ingen mulighet til å begripe.

Den himmelske salighet er vår den dagen Jesus oppretter sitt fullkomne rike: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. (Matt.6,10)

Men samtidig: Er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde åndene, da har jo Guds rike nådd fram til dere. (Matt.12,28)

Alt som èn dag skal bli anerkjent som riktig og sant, kan de troende allerede  nå erfare. Når det kreves åndelige ressurser, så la oss huske at den kommende verdens krefter er våre. Alle bønnene i Fadervår er bestemt av dette syn. Derfor er det litt merkelig at den bønnen Herren selv lærte oss, ikke i sterkere grad har farget vårt syn på den himmelske verden.

Det var viktig for apostlene å få fram at det var den korsfestede Kristus som sto opp i et forvandlet legeme. Det var en forsmak på det som skal skje med alle troende når Jesus kommer igjen.

Vi lever på en måte i en mellomtilstand. Hovedslaget ble vunnet ved Jesu død og oppstandelse, men fortsatt kjemper lysets og mørkets krefter mot hverande: Allerede! – men ennå ikke!

Derfor skal vi ikke glede oss over å komme til himmelen. Vi skal glede oss over at himmelen kommer til oss når Jesus gjør alle ting nye!

Posted in Andakter | Leave a comment

UTVALGT TIL GUDS ÆRE

Det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. (1.Kor.1,27-29)

Normisjon – eller den gamle Santalmisjonen – kan med stor rett trekke fram dette skriftavsnittet når de skal fortelle om sin grunnlegger. Lars Olsen Skrefsrud hadde på ingen måter et rent rulleblad, og selv etter at han ble omvendt på Botsfengselet, var det ikke mange som hadde tro på denne unggutten. Han gikk for å være uforstandig og svak. Han var foraktet. Men han var utvalgt av Gud. Og historien viser oss at det er slike mennesker Gud kan bruke. Og vi kunne regne opp flere som ble store i Guds rike – ikke på grunn av, men på tross av : Åge Samuelsen, Lise og Ludvig Karlsen ble så å si løftet opp fra rennesteinen for at Gud skulle få sette deres føtter på fast grunn. Nettopp disse utvalgte Gud seg for å gjøre de vise og sterke til skamme.

Og Bibelen er vel egentlig en sammenhengende historie om svake og feilende mennesker som ble utvalgt og utrustet til tjeneste for Gud:

  • Josef ble hatet av sine brødre, kastet i en brønn og solgt som slave
  • Moses kunne ikke tale
  • Jefta ble kastet ut av hjemmet fordi han var sønn av en skjøge
  • David var den yngste i søskenflokken og ble ikke engang regnet med av sin far
  • Jeremia mente han var for ung

Så vet vi at de alle var uerstattelige brikker i frelseshistorien. De måtte sette sin lit til Gud, og han gav dem det de trengte.

Vi kan ofte bli mismodige fordi vi føler at vi ikke kan brukes til noe i Guds rike. Vi opplever kanskje at vi står i veien istedenfor å vise vei eller at vi river ned istedenfor å bygge opp. Ja, slik blir det når vi retter søkelyset mot vår egen person og vår egen gjerning. Når vi skal utrette noe for Gud, må vi ikke be om at han skal hjelpe oss, men at han må bruke oss! Den som er i Guds hånd, er alltid brukbar. Han som kaller, tar også konsekvensen av sitt kall. Så er det ikke så nøye egentlig om vi får positiv vurdering og ros for det vi har sagt eller gjort. Det som teller, er at Guds navn får ære og at Hans rike vokser.

I Bibelens siste bok leser vi at de troende i Filadelfia var svake og mismodige, men nettopp til denne menigheten sa Herren: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. (Joh. Åpenb. 3,8)

Posted in Andakter | Leave a comment

LIVET ER DIREKTE SENDING

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. ————– Han skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv. (Matt.25,31-32+45-46)

Da jeg for noen år siden arbeidet med nærradio-sendinger, ble det ofte mange timer i studio – og ikke sjelden ble det natt før jeg kunne avslutte arbeidet. Og det var ikke planlegging og opptak som tok mest tid, nei, det var etterarbeidet, redigeringen. Alt jeg ikke var fornøyd med, kunne jeg bare stryke bort eller forkorte. Det som tilslutt ble sendt ut til lytterne, var ofte bare en brøkdel av det som var på kassetten.

Livet du og jeg lever, er ikke et skuespill eller et program. Livet er èn gang over, og det kan ikke gjøres om igjen. Livet er direkte sending, men ingen vet når slutten kommer. Det er i dette perspektiv dommen etter gjerninger må bli forstått. Livet kan ikke bli redigert i ettertid. Det er smerten ved å være levende, og den som ikke kjenner dette som en smerte, har grunn til en liten tenkepause.

Mange bibellesere vil sikkert undre seg over det domsgrunnlaget som blir presentert i denne teksten. Andre ord av Jesus synes jo å peke i en annen retning. Og det meste av forkynnelsen i våre sammenhenger handler om troen alene som grunnlag for frelsen. Det er vårt forhold til Jesus som avgjør spørsmålet om frelse eller fortapelse. Dette er Evangeliet, det befriende og enestående budskap om Guds nåde i Jesus Kristus.

For å forstå teksten om sauene og geitene rett, kan det være avklarende å minne om et kjent Luther-sitat: ”Troen alene frelser, men troen er aldri alene”. Sagt med andre ord: Fordi troen er nytt liv, så bærer den frukt. Paulus uttrykker noe av det samme: Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal.5,13)

Og så står det fast at vi alle skal fram for Kristi domstol. Og like klart er det at noen skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også de som i det ytre blir regnet som prektige og gode medmennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med denne teksten. Kanskje noen kan gå gjennom livet uten å stjele, drepe, bryte ekteskapet eller misbruke Guds navn. Likevel kan de altså risikere å høre dommerens ord: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Hvorfor? – ”Det dere ikke har gjort mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Unnlatelse er også synd i Guds øyne. Og i vårt media-samfunn blir vi daglig minnet om at det finnes utallige slike ”minste” som vi er kalt til å hjelpe. Spørsmålet er vel om vi virkelig ønsker forandring. De store skarene med rike kristne i vesten, kunne ha blitt en politisk kraft som virkelig ville skape omveltninger.

Det er likevel en grunn til at Jesus så sterkt knytter hjelpearbeidet til sin person. Jesu synlige nærvær etter himmelfarten er fellesskapet av de troende. Han er hodet for menigheten, men vi er alle hans lemmer. Derfor er det egentlig Jesus som lider når hans brødre blir fengslet og torturert på grunn av sin tro og overbevisning. Dypest sett blir det da likevel forholdet til Jesus som blir domsgrunnlaget. Den som kommer med sitt eget, har bare fortapelsen i vente. Men den som her i tiden har tatt sin tilflukt til Jesus, kan gå mot Guds domstol uten frykt. Han som dømmer, har selv sonet straffen, og derfor er han den som selv frikjenner alle som tror på ham!

Posted in Andakter | Leave a comment

HVA ER DA ET MENNESKE?

Salme 8,4-10

Da en ny øy dukket opp av havet utenfor Island etter et vulkanutbrudd for noen tiår siden, ble en tekstforfatter inspirert til å skrive en ny sang: ”Lord, we don`t need another  Mountain  —– What the World needs now, is Love, sweet Love!” – ”Herre, vi trenger ikke et nytt fjell! Det verden trenger nå, er kjærlighet!”

Og tanken bak sangteksten er klar: Når Skaperen først skulle skape noe nytt, kunne han gi mer kjærlighet til en verden som er preget av vold og hat. Men her ligger et dilemma som også møter oss i bibelteksten fra Salmene: Guds høyeste ønske er nettopp mer kjærlighet. ”Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre”, sier han til sine venner. Men mennesket er ikke en marionett som Gud kan styre og forme etter sin vilje. Mennesket er kronen på Guds skaperverk – ”lite ringere enn Gud” – men samtidig det eneste vesen som kan reise seg mot Gud og gå sine egne veier. Mye av den nød og sorg som finnes i verden, skyldes menneskets opprør mot den gode Gud.

Hva er da et menneske? Hvert eneste menneskebarn – fra unnfangelse til naturlig død – har uendelig verdi for Gud. Han har så stor tiltro til oss at han har satt oss til å styre over det skapte. Men som Guds medarbeidere svikter vi så ofte – vi bommer på målet. Det er det Bibelen kaller synd.

Men så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud har ikke forkastet oss. Nei, han ønsker at vi skal legge alt det gamle bak oss og jage mot målet foran oss. Og han trenger oss også som medarbeidere i Evangeliets tjeneste. I dag trenger han dine og mine hender og føtter. Og noen må åpne sin munn og forkynne det glade budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. ”What the World needs now, is Love, sweet Love!”

Posted in Andakter | Leave a comment

VEIEN OG MÅLET

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)

Det er ikke vanskelig for oss å tenke på livet som en vei. Mange ser på livet som en vandring fra vogge til grav. Veistykket kan være kort eller langt, det kan være rett eller krokete, og ofte med mange hindringer underveis. For mange er døden det endelige mål for reisen, og da er det naturlig at veien må gjøres så bred og behagelig som mulig.

Gjennom alle tider har det likevel vært en lengsel og en famling etter noe mer. Det virker så meningsløst at vi skal gå gjennom verden èn gang, og så skal alt være slutt. Kan våre år her på kloden bare være et mellomspill – en inngang til noe fullkomment bak død og grav? Er det en personlig makt som har satt alt i gang og som holder skaperverket ved like? Er det mulig å komme i kontakt med denne Skaperen?

Og et sentralt spørsmål har alltid vært: Hvordan skal jeg blidgjøre denne guden? Mange har funnet sin løsning på dette: Gjennom ofringer, askese og gode gjerninger mente man å ta bort det som stengte mellom mennesket og gud.

Fra Det Gamle Testamentet kjenner vi fortellingen om Babels tårn. Folket ville bygge et tårn som nådde opp til himmelen – til Gud. Det var et mislykket prosjekt. Og Paulus skriver i Romerbrevet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som Loven krever.

Så bryter Jesus inn i vår verden med dette fantastiske budskapet: Jeg er veien. Derfor har vi frimodighet til å sende misjonærer ut til alle folkeslag, ikke bare til mennesker som trenger nødhjelp, mat og medisiner, men først av alt til de som lengter etter fred med Gud. Og dette blir ikke oppfattet som et nytt religiøst tilbud, for religioner har verden nok av. Og det er virkelig godt nytt: Vi kom ikke fram til målet fordi vi ikke kjente veien. Men han som selv er veien, kom til oss arme mennesker med nåde og sannhet!

Posted in Andakter | Leave a comment

DEN STORE HVITE FLOKK

Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. (Joh.Åp.7,9-10)

Min mor mistet sin far allerede som treåring. Hjemme i stua hadde de et maleri som skulle forestille den store hvite flokk. Det ble en stor trøst for mor og de to søstrene hennes å se på dette bildet. En av mennene i den store skaren lignet nemlig på faren deres, og nå tenkte de at han var hjemme hos Gud og ventet på barna sine.

Bibelen bruker ikke klare og konkrete bilder når himmelen og evigheten skal beskrives, og tidsbegrepet er sikkert helt annerledes enn det vi kan oppfatte med vår forstand. Jeg tror likevel vi kan ha en barnlig tillit til de bildene Bibelen bruker når Guds rike omtales. Det er ikke tilfeldig at nattverdringen ofte er formet som en halvsirkel. Da må resten av sirkelen befinne seg på den andre siden. Etter det siste nattverdmåltidet sa Jesus til sine venner at han ikke skulle drikke av vintreets frukt før han drikker den ny sammen med oss i sin Fars rike. Alle troende har samme rett til å delta i det måltidet. Og når vi ligger på kne for å ta imot Jesu legeme og blod, kan vi tenke på kjente og kjære som gikk foran oss.

Og så er det trosstyrkende å tenke på at vi èn dag skal bytte side!

Disse som er kledd i hvite kapper — Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. (Joh.Åp.7.13a+14)

Posted in Andakter | Leave a comment

MED EN EVIG KJÆRLIGHET

Om vi er tynget av sykdom og motgang, om vi er i tvil om veien videre, om vi strever med trosspørsmål – i Guds skattkiste finnes det et løfte vi kan ta til oss:

  • Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.
  • Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, kan ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.
  • For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg.
  • Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
  • Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
  • Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Et ord fra profeten Jeremia blir som en overskrift som samler alle Bibelens løfter i seg:

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg (Jer.31,3)

Kjærlighet er et ord som ofte er brukt – og misbrukt. Vår kjærlighet til Gud og mennesker kan i perioder være sterk og ekte, men så vet vi at den også er sårbar og ufullkommen. Når Lukas forteller om den fortapte sønn, beskriver han egentlig Guds kjærlighet. På tross av alle svik og nederlag og skuffelser, kunne festen og gleden begynne.

Hva kjennetegner en god jordisk far? (og mor) Han lærer barna sine hva som er rett og godt. Han forteller hva som ikke kan aksepteres og hvilke konsekvenser brudd på reglene vil få. Det kan oppleves strengt og urimelig, men i ettertid vil de fleste barn oppleve at det far sa og gjorde, var til deres eget beste. Den gode far vil tilgi. Om barnet gjør den samme feilen 100 ganger, vil nok far være skuffet, men han vil ikke låse døra. Kjærligheten til et barn varierer ikke med graden av lydighet.

  • Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Posted in Andakter | Leave a comment

SANNHETENS BELTE

I Efeserbrevet formaner Paulus de troende til å bli sterke i Herren. Det skal de oppnå ved å ta på Guds fulle rustning. Vi skal først legge merke til at Paulus skriver til en kristen menighet. Det er en formaning til mennesker som allerede har tatt imot Guds fulle rustning. Den fikk de i gave den dagen de vendte om og tok imot Jesus. Rustningen hadde Jesus ferdig for oss den dagen han la fra seg likklærne i graven og gikk ut som Seierherre!

Ta på Guds fulle rustning, sier Paulus. Når dagene er lette, er det fristende å legge fra seg rustningen og stole på sin egen kraft. Og da er ikke veien lang til lunkenhet og likegyldighet. Vi merker det på det personlige plan, og vi merker det i den kristne forsamling. I tider med materiell velstand og overflod blir det smått med nøden for sjelene og lite vekkelse.

En kristen uten våpen blir da også et lett bytte for djevelen og hans åndehær. For vi er i krig, og vi har en virkelig fiende. Han har mange navn og forkledninger: Verdens fyrste, denne verdens gud, en fallen engel, en brølende løve og den gamle slange. Ta derfor på Guds fulle rustning, sier Paulus – til forsvar og til angrep. Men vi må ikke glemme grunntonen: Det er NÅDE! Vi møter ikke nye krav i Efeserbrevet, men Evangeliet! Herren skal stride for dere, og dere skal være stille!

Paulus beskriver i dette avsnittet de ulike delene av rustningen, men vi skal merke oss at et belte var helt nødvendig for at krigeren skulle være klar til kamp. Stå da klar med sannheten som belte om livet.(Ef.6,14)

På den gamle krigsdrakten var det viktig å bruke belte slik at soldaten kunne bevege seg fritt med muligheten til å løpe. Uten belte ville han snart bli innhentet og overvunnet. Slik er det også i den åndelige strid: Så skal vi ikke lenger la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill, skriver Paulus til menigheten i Efesos. (Ef.4,14) I dag er det kanskje mer nødvendig enn noen gang før å stramme beltet. Det er så mange religiøse retninger som driver inn over landet vårt, og samtidig ser vi at tilliten til Guds ord svekkes. Da djevelen første gang åpnet munnen, fortjente han allerede navnet ”Løgnens far”. ”Har Gud virkelig sagt?” Det var jo i strid med all fornuft at Eva ikke kunne spise av treet som stod midt i hagen. Også i vår tid blir sannheten satt på prøve. ”Tidsbestemt” står det på den sekken der vi kan plassere alt som er gåtefullt og vanskelig, alt som ikke passer inn i vår tankemodell. ”Hva er sannhet?” spurte Pilatus. Da sto han ansikt til ansikt med ham som kaller seg selv Sannheten. Vi må sørge for at Hans navn er inngravert i vårt åndelige belte, for det er i kraften av hans oppstandelse vi skal vinne seier!

Posted in Andakter | Leave a comment

HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. (1.Kor.15,17-21)

Hvorfor var det en hovedsak for Paulus å forkynne at Jesus hadde overvunnet døden? Vi vet at det var møtet med den levende Jesus som forandret livet til den unge fariseeren Saulus. På veien til Damaskus møtte han det avslørende lyset, og der hørte han stemmen som ropte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

Men er det egentlig nødvendig å lese dette avsnittet fra Korinterbrevet i dag? Reiser ikke Paulus en problemstilling som var mest aktuell i hans samtid? ”Det er intet nytt under solen,” sier Forkynneren, og også i vår tid kan vi risikere å møte et amputert budskap som mangler lovsangen fra påskedag. Og her er Paulus klar og kompromissløs: Hvis vi ikke forkynner at Kristus har stått opp, da har vi plassert oss selv utenfor Guds menighet. Ja, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. Er det en død person som samler oss, da er det nytteløst både med forbønn og givertjeneste. Da må det være om å gjøre å få mest mulig ut av dette ene livet – mest mulig nytelse og minst mulig strev. ”La oss ete og drikke, for i morgen dør vi.” Det kan stå som valgspråk for alle mennesker som lever uten Gud og uten håp i verden. ”Men nå er Kristus stått opp fra de døde,” forkynner Paulus med ettertrykk.

Og dette kan alle troende vitne om: Jesus er en levende Herre som vi kan ha samfunn med. Men hvordan kan vi erfare oppstandelsen i dag? Vi har ikke som Maria Magdalena møtt Mesteren i hagen. Vi har ikke som Tomas sett naglemerkene og såret i siden. Vi har ikke som Paulus hørt Jesu egen stemme. Jeg har mest lyst til å stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan skulle det gå an å leve et langt liv som kristen uten å ha en levende person å knytte seg til? Vi opplever det kanskje sterkest i bønnelivet. Hvis bønn bare var å snakke til veggen, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Men så opplever jeg at mine bønner blir besvart, ikke alltid med ”ja”, og ikke alltid med et klart ”nei”, men de blir besvart. Og så har jeg erfart at Gud står ved sine løfter. Og da tror jeg også på Jesu ord om oppstandelsen. ”Han er førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.”

Har påskebudskapet i år ført deg nærmere Jesus? Sitter du igjen med noe mer enn en spennende fortelling om en stor mann som endte sitt liv på et kors? Har du sett at Jesus har gått foran og vist oss veien til det evige liv? Da har du funnet skatten! Og da har du samtidig fått en oppgave : Gå og fortell at tom er hans grav. Livet han vant da livet han gav. Gav det for oss og kjøpte oss fri. Frelse og fred han alle vil gi. – Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn. Han som gir synderen livet igjen. Halleluja! Vi skyldfrie er. Halleluja! Vår Jesus er her!

Posted in Andakter | Leave a comment