Portal til Frelse

Han ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: ”Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.” (Ap.gj.1,9-11)

Avskjed fører som regel til skuffelse og sorg, enten noen skal reise bort eller avskjeden skjer gjennom døden. Når den første sorgen har lagt seg, kommer savnet og alle minnene. Disiplene hadde vært gjennom en opprivende tid. Først hadde de vært vitne til at deres Mester og Herre ble torturert og henrettet – han som de hadde satt sin lit til. Så fikk de førti dager med en glede så stor at det ikke kan beskrives. Jesus kom tilbake fra døden og gikk levende blant sine. Men hva nå? Han ble tatt bort foran øynene deres. Var de alene igjen?

I tiden som kom, holdt de seg nær til Jesus – selv om han var borte! De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. (Ap.gj.2,42)

Så ble denne dagen starten på en stafett som ennå ikke er avsluttet – det som kalles misjon. Og også her trenger Jesus de trofaste. Skippertak fungerer sjelden i denne tjenesten.

Men uten Jesu forbønn hadde misjon vært et mislykket prosjekt. Og det store med Kristi Himmelfartsdag er at Jesus nå fikk en større gjerning enn før, slik det uttrykkes så fint i Hebreerbrevet: Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. (Hebr.1,3) Dette gir våre liv fremtid og håp. Vi ble ikke knust på langfredag. Det som for verden så ut til å bli slutten på alt, ble i virkeligheten inngangen til en ny tidsalder. Og på himmelfartsdagen handlet han som har all makt i himmel og på jord. Det var så grensesprengende at vi med vår tanke ikke har noen mulighet til å fatte rekkevidden. Jeg synes det er en spennende tanke å se på tiden som den fjerde dimensjon. Gud ser fortid, nåtid og fremtid som en enhet, og i dette perspektivet har vi allerede en plass i Guds himmel sammen med Jesus!

På samme måte som Jesus her nede var både Gud og menneske, er han nå i himmelen både Guds Lam og vår konge. Og denne dobbelte natur setter Jesus i stand til å være vår forbeder. Det er en styrke for troen og en trøst i motgangstider at Jesus er virksom ved Faderens høyre hånd. Dag og natt, uten stopp, helt til han kommer igjen, skal han arbeide. For èn dag kommer han igjen – på samme måte som han fòr opp til himmelen. Derfor har vi også fått en formaning om å la sinnet være vendt mot det som er der oppe. Det finnes en sunn himmellengsel som vi skulle hatt så mye mer av, en forventning og lengsel etter Jesus, slik at vi har reiseklær når han kommer. Men det finnes også en form for himmelsyn som kan føre til verdensflukt. Vi skal ikke bli stående og se opp mot himmelen. Da mister vi muligheten til å være vitner og redskaper for Gud. Som en svensk sanger uttrykker det: ”Det finns mange i samma gate som vi, som nog gjerne skulle se, at vi talade mindre om gator av gull, og hadde mer kärlek å gje.” – Den kjente salmedikter og prost, Gustav Jensen, hadde følgende tema for en preken over himmelfartsteksten i Luk.24: Kristus inntok himmelen, for at vi skulle innta jorden. Her ligger vår utfordring i dag.

Da de første russiske kosmonautene kom tilbake fra sin ferd i verdensrommet, kunne de triumferende forkynne: Vi så ikke spor av Gud der oppe! Det var sikkert deres subjektive opplevelse av virkeligheten, men det var to ting de ikke forstod. For det første: Hele verdensrommet med stjernevrimmelen vitner om en allmektig og levende Gud! For det andre: Guds bolig er ennå skjult for våre øyne. Det er ikke et geografisk sted der oppe som vi kan reise til eller observere. Gjennom profeten Jesaja forteller Gud hvor han bor: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. (Jes.57,15)

Har du noen gang vært tilstede i en forsamling som er preget av lovsang og glede – mennesker med glade ansikter og oppløftede hender? Ingen skal beskylde andre kristne for å skape en slik stemning. For de fleste er det sikkert en spontan reaksjon – et tilsvar på Guds nåde. Men sitter det noen der som opplever at de ikke kan være med på lovsangen, blir slike møter en ekstra belastning. Da kan det ligge snublende nær å tenke at det er noe galt med troslivet. Profetordet fra Jesaja skulle være en hilsen fra det høye og hellige til slike sjeler: Herren bor hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Så ser vi at Gud har to adresser. Han bor i det høye og hellige. Og Guds hellighet skulle skape ærefrykt og tilbedelse. Men Gud har i sin kjærlighet kunngjort den andre adressen. Han fornedret seg selv og ble mennesker lik. I sitt jordeliv tok han seg av de utstøtte og forkomne. Og gjennom sin død og oppstandelse åpnet han veien til evig liv for alle som ikke får det til. Vi trenger ikke å strekke oss oppover, for Gud har bøyd seg ned. Og nettopp her bor han: Hos den som er knust og nedbøyd i ånden!

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. (Joh.16,12-13)

Vi står mellom påske og pinse – disse to høytidene som markerer helt avgjørende hendelser i frelseshistorien. Uten påske hadde vi aldri blitt forsonet med Gud. Og uten pinse hadde vi aldri kunnet tro på forsoningen.

Det som lå i Guds frelsesplan fra begynnelsen, var at døden skulle bli vendt til liv og at nederlaget skulle vendes til seier. Og Jesu etterfølgere har erfart at dette er en livslov i Guds rike: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Og dette gjelder ikke bare for Jesu soningsdød. Vi sier gjerne at martyrenes blod er Kirkens sæd, og det uttrykker egentlig en dyp sannhet om Evangeliets kår i verden. Tider med motgang og forfølgelser, har gjerne unnfanget de største vekkelser.

Men hvordan skulle Jesu nærmeste venner forstå det som var i ferd med å skje? De opplevde først denne påsken i Jerusalem som en gedigen nedtur. Alt de hadde håpet på, så ut til å falle i grus. Og flere enn Pilatus måtte spørre: Hva er sannhet?

Men så hadde altså Jesus gitt løfte om Talsmannens komme. Og historien om kristen misjon er egentlig historien om Den Hellige Ånds virke. Disiplenes opplevelse av oppstandelsen gav dem gleden og håpet tilbake. Men alle undergjerninger, også den største, kan bortforklares av mennesker som i utgangspunktet er skeptiske. Slik har det vært i over 2000 år. Likevel vinner Guds rike seier på alle kontinenter. I hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag, leser vi i Lukas-evangeliet.(Luk.24,47) Men så gav Jesus også en klar melding til redde og rådville disipler: Dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye. (Luk.24,49)

Men hvem er egentlig denne Talsmannen, advokaten, som blir omtalt av Jesus? Vi tenker vel ofte på Den Hellige Ånd som noe luftig og svevende som det er vanskelig å sette ord på. Men sannheten er at Ånden er en person, den 3. person i guddommen, like levende og virkelig som Jesus selv. Paulus skriver mye om Talsmannens gjerning i Romerbrevet: Ånden selv går i forbønn for oss (Rom.8,26) – og det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje. (Rom.8,27)

Men i Guds ord kan vi finne belegg for at samfunnet mellom Talsmannen og den troende er enda sterkere og tettere. Vårt legeme er et tempel for Den Hellige Ånd. Når et menneske blir frelst, flytter den treenige Gud inn med hele sin nåde! Derfor er det ikke slik at Ånden blir gitt oss i porsjoner. Det er heller ikke bibelsk å be om mer av Den Hellige Ånd. For den som tror og er døpt, har fått Ånden. Men vi må daglig be om at Den Hellige Ånd må få mer råderett i livet vårt. De ekstraordinære nådegaver har også sin plass i menigheten, men ikke i sentrum. For Den Hellige Ånd har èn hovedoppgave, og det er å forherlige Jesus!

Mange troende kan vitne om sin omvendelse. Det var ikke fantastiske visjoner og helbredelser som var det avgjørende. Kanskje skjedde det i en mørk periode i livet med de fleste følelser på nullpunktet. Men så arbeidet Den Hellige Ånd. Han kastet lys over noe Jesus hadde sagt, så det som før var smått og uvesentlig, nå ble stort og avgjørende. Og slik arbeider Ånden. Det skjer ikke alltid plutselig. Noen ganger er det mer som en stille soloppgang. Men erfaringen blir den samme: Det åndelige mørke må vike for Guds lys!

Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. (1.Kor.15,17-22)

Når vi nå har lagt påsken bak oss, kan vi kanskje ha behov for å stoppe opp litt og spørre oss selv om påskebudskapet i år har ført oss nærmere Jesus. Hva skjedde med de menneskene som var øyenvitner til det som skjedde disse dramatiske dagene i Jerusalem? Dersom vi leser påskebudskapet slik det er gjengitt av alle de fire evangelistene, vil vi finne 25 personer som på en eller annen måte spilte en rolle i dette dramaet fra virkeligheten. Noen av dem utførte handlinger som fikk avgjørende betydning for hele menneskeslekten, mens andre bare var statister. Men alle har det til felles at de vil bli husket for tid og evighet – på godt og vondt.

Og for å ta det siste først: Den mest tragiske figur i denne historien er selvsagt Judas Iskariot. Han ble utvalgt av Jesus for å være en av hans nærmeste. Han ble betrodd den viktige oppgaven å ta hånd om økonomien til disiplene. Vi vet ikke hva som egentlig skjedde, men han ble vel rammet av det samme som Demas. Han forlot meg, skriver Paulus, for han fikk den nåværende verden kjær. Om Judas står det at han ikke hadde omsorg for de fattige, men han var en tyv. Og så høyt elsket han pengene at han var villig til å selge sin Mester for tretti sølvpenger. Han angret, står det, og kastet pengene inn i templet. Men han kom ikke med sin anger til Jesus. Han gikk bort og hengte seg og hadde en evig fortapelse i vente.

Simon Peters fall var nesten like stort. Det står at det skal kreves mer av den som er mye betrodd. Og Peter var en av Jesu nærmeste venner – den som brukte store ord og sa at han ville følge Jesus helt inn i døden. Likevel – da det virkelig stod om livet – fornektet han sin Herre og bannet på at han ikke kjente ham. Men han gikk ikke ut i mørket slik som Judas. Han visste at hos Jesus er det alltid en vei tilbake. Simon, sønn av Johannes, sa Jesus etter oppstandelsen, elsker du meg mer enn de andre her? Han svarte: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Og så ønsket Jesus å bruke nettopp en tilgitt synder. På den klippen ville han bygge sin Kirke.

Johannes spilte en helt annen rolle i disippelflokken. Han var vel heller ikke feilfri, men det står lite i Skriften som hans svik og fall. For alle tider vil han bli husket som ”den disippelen Jesus elsket”. Og han ble tildelt en enestående oppgave: Da Jesus fra korset så sin mor og den disippelen han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til Johannes: Det er din mor. Vi vet at Johannes var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden. Han ble en gammel mann og døde en naturlig død. Kanskje Jesus ikke ville tillate at noen forkortet livet til Johannes. Maria var sannsynligvis tidlig blitt enke, og nå mistet hun sin førstefødte før han rakk å bli 33 år. Den eneste hun nå hadde å støtte seg til, var Johannes, sønn av Sebedeus. Han hadde en viktig oppgave som ingen andre kunne fylle. Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? sa Jesus til Peter.

Mange flere enn disse tre møter vi i påskeevangeliet. Vi kunne nevne Maria Magdalena, Josef fra Arimatea, Simon den spedalske og disippelen Tomas. De hadde vel sannelig mye på samvittigheten, og vi vet at bare Jesus tilgivelse kunne gi dem det evige livet.

Bare èn av de 25 personene vi hører om, er omtalt uten navn. Likevel er det han jeg helst vil høre om. For der ved Jesu side på et kors møter vi en mann som bare har nederlag å vise til. Ingen gode ord, ingen gjerninger, ingen tjeneste for Gud. Det eneste han kan, er å bekjenne sine synder: For oss er dommen rettferdig. Vi får bare igjen for det vi har gjort. Og like før han trekker sitt siste sukk, bønnfaller han Jesus om nåde: Husk på meg når du kommer i ditt rike! Og røveren ble frelst! Vi som daglig kan lese teologiske diskusjoner i avisene, trenger å bli kjent med denne mannen. Som kristne må vi ha en mening om alt, vi må kunne formulere våre tanker, og så blir vi plassert i båser etter det vi sier og skriver. De helliges samfunn – det må da være forsamlingen av alle mennesker som mener det samme om alt. Jeg vet ikke hva denne røveren mente. Kanskje han ikke visste hva han skulle mene. Men han fikk et personlig møte med Jesus. Og nettopp han fikk høre: I dag skal du være med meg i Paradis!

Det skjedde noe med alle de 25 personene som spilte en rolle i forbindelse med Jesu død og oppstandelse. Vi som hører budskapet, kan heller ikke unngå å bli berørt. Og spørsmålet lyder også i 2012: Har påsken ført deg nærmere Jesus? Sitter du igjen med noe mer enn en spennende fortelling om en stor mann som endte sitt liv på et kors? Har du sett at Jesus har gått foran og vist oss veien til det evige liv? Da har du funnet skatten! Og da har du samtidig fått en oppgave: Gå og fortell at tom er hans grav. Livet han vant, da livet han gav. Gav det for oss og kjøpte oss fri. Frelse og fred han alle vil gi. – Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn. Han som gir synderen livet igjen. Halleluja! Vi skyldfrie er. Halleluja! Vår Jesus er her!

Emmaus-vandrerne var fulle av sorg, selv om de gikk sammen med Jesus. Utallige ganger hadde de lest i Skriftene og hørt fra Jesu egen munn at han måtte lide og dø for å åpne veien til Gud. Men de forstod det ikke.

Da sa han til dem: ”Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. (Luk.24,25-27)

1. Golgata. Den kjæreste plass på jord for alle kristne! Der fant vi selve Livet, og derfor må vi stadig tilbake dit. ”O, la aldri noensinne, korsets tre meg gå av minne”.

2. Men hva ville Golgata ha vært uten den åpne grav? – Langfredag uten påskedag? Alt ville ha vært forgjeves. Ingen ville ha lys over evigheten. Men påskebudskapet forteller oss at Jesus lever! Påskedag var Guds sluttstrek under Golgataverket – hans anerkjennelse av det Jesus gjorde. Seieren er vunnet. Alt er betalt. Veien til det evige livet står åpen for alle som vil. Oppstandelsen var virkelig en kraft i de første kristnes liv! Paulus skriver i 2.Kor.5,1: For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er gjort av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Og Peter utbryter: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! (1.Pet.1,3)

3. Men hos de to Emmaus-vandrerne var det ikke stort av påskeglede å merke. Det var dødens og gravens dystre mørke som opptok tanker og sinn. Er det ikke som vi merker spørsmålene som tvinger seg fram: Hvorfor? Hvorfor, Herre? De hadde håpet, de hadde satset livet på denne Jesus. Og selv om den samme Jesus slår følge med dem på veien, er han som en ukjent.

4. Kanskje mange kjenner seg igjen i denne sorgen. Vi har alle mistet en eller flere av våre kjære, kanskje det mennesket som stod oss aller nærmest. Så stod vi en dag ved en grav som ubarmhjertig lukket seg over den vi elsket. Så kommer spørsmålene: Hvorfor? Hvorfor, Herre? Og så visste vi ikke at det nettopp var Jesus som her kom oss nær. Sorgen vil alltid skjule sannheten, men senere fikk vi se det: ”Alle ting tjener den til gode som elsker Gud”.

5. Hvordan fikk de to Emmaus-vandrerne se at det virkelig var Jesus? Gjennom Skriftene. Det er veien også for oss!

6. Så en dag går vår egen vei mot en grav. Blir ikke det en mørk og vanskelig dag? Det står fast at døden er den siste fiende. Men også da kan vi spørre Jesus: Vil du bli hos oss? Dagen heller. Og hans løfter står evig fast. Han vil ikke forlate oss – selv ikke i dødens mørke. Og så skal vi alltid være med Herren. Trøst da hverandre med disse ord! (1.Tess.4,18)

Straks det ble morgen, og overprestene med de eldste og de skriftlærde, altså hele Rådet, hadde holdt møte, bandt de Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus (Mark.15,1)

Jesus svarte: ”Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.” (Joh.18,36)

Den vantro binder Jesus for selv å ha frie hender. Slik var det før, og slik er det nå. Her hjemme har de troende fortsatt frihet til å forkynne Guds ord, og ingen blir fengslet for sin tro. Men myndighetene strammer inn på andre områder. Kristendomsundervisningen i skolen blir utvannet, og regjeringen endrer lovverket uten å ta hensyn til det fundamentet Grunnloven var tuftet på.

Totalitære regimer binder Jesu ”kropp” – den kristne menighet – ved å fengsle frimodige kristne som ønsker å vitne om sin tro.

Men Guds motstandere vet ikke at makten er i Jesu hender. Jesus lot seg frivillig binde i Getsemane fordi hans oppdrag var å kjøpe oss fri fra Lovens forbannelse! Derfor vil ikke ”makter og åndskrefter eller verdens herskere i dette mørket” lykkes i sin kamp. Historien har lært oss at forfølgelse og motgang har styrket Guds menighet og åpnet nye veier for Evangeliet. Paulus, som forfulgte de kristne med iver og nidkjærhet, kunne bryte ut etter sin omvendelse: Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. (Gal.5,1) I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. (Ef.1,7)

Så kan vi prise Jesus fordi han lot seg binde for vår skyld. Da eier vi den fullkomne frihet i troen på ham!

Ta meg til fange, Krist, for da vil jeg bli fri! Hjelp meg å overgi meg selv og seierherre bli. Jeg angstfull synker ned når for meg selv jeg står. Gjør meg til fange, gi meg fred, så kraften din jeg får! 

Av og til kan det se ut til at troen eksisterer i et lukket ”hus”. De som lever utenfor, har sterke meninger om de som befinner seg innenfor: ”De kristne tror de er bedre enn andre” – ”De er hyklere” – ”De er fordømmende” – ”Hvordan kan de påstå at det de tror på, er Sannheten?”

Mange av de som er innenfor, har en sterk tro. De vitner for hverandre om hvor godt det er å høre Jesus til. De ønsker sterkt at noen flere skal komme inn, men vitnesbyrdet når ikke ut gjennom veggene.

Riv veggene ned! Det er ikke mulig å vite noe om troens verden uten å leve der. Det sier også Guds ord: Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv. (Joh.7,17) Noe annet bevis på Sannheten finnes ikke, men det holder! Når du går inn for å holde Guds bud, vil du erfare: Det er sant at jeg er en synder. Når du prøver å elske Gud av hele ditt hjerte og din neste som deg selv, vil du erfare at det er deg selv du elsker høyest. Men dersom du går videre, vil du også erfare at den som åpner seg for den sannhet at Jesus oppfylte budene og sonet vår synd, vil få troens gave!

Og det skal du vite: Når du èn dag skal avlegge regnskap for livet ditt, hjelper det ikke å peke på alle andre som ikke holdt mål. På den dagen er det ingen som holder mål. Da er det ditt forhold til Jesus Kristus som vil være avgjørende: Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh.1,12)

En kristen må alltid leve et ”dobbelt-liv”. Dette hadde Paulus god kjennskap til, og til menigheten i Korint skrev han: Vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått ihjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt. (2.Kor.6,9-10)

Den kristne tro inneholder tankekors og motsetninger som nærmest sprenger grensene for vår fornuft og fatteevne. Det er her troen kommer inn, den tro vi har fått ved Den Hellige Ånd. I troen vil disse motsetningene smelte sammen i èn person – Jesus Kristus.

Og sannheten om Jesus er egentlig det største paradokset. Evangelistene forteller om den allmektige Sønnen som helbredet syke, mettet sultne, stilte stormen og vekte opp døde. Men de forteller også om den lidende tjener som frivillig gikk i døden, om den syndfrie og fullkomne som ble gjort til synd for oss. Selv sa Jesus til sine venner rett før påske: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. (Joh.12,24-25)

Ja, Jesus Kristus er i sannhet kristendommens hovedparadoks: Sann Gud og sant menneske. Men nettopp her ligger også vår redning. Dersom Jesus bare hadde vært et menneske, hadde han hatt mer enn nok med seg selv. Han kunne nok vært et forbilde, og vi kunne ha kalt ham Mester og Herre – men ikke Frelser.

Vår stilling som troende er også et paradoks: Frelsen er gratis – alt er fullbragt. Men den som vil tjene Jesus, må følge etter ham – om nødvendig på lidelsens vei. Vi vet også at det bare er gjennom døden vi kan få evig liv. En kristen er samtidig både synder og rettferdig. Hvordan kan det gå til? Synd og nåde kan da aldri høre sammen. Nei, det er sant. Men de kan bytte plass! Og det var det fantastiske som skjedde da Jesus steg ned fra det høye for å bli en av oss. Han som var fullkommen og ren, ble gjort til synd. Alt vårt ble hans. Men vår synd ble strøket ut og glemt i all evighet. Hans rettferdighet ble vår!

Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder. Du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!

For ikke mange dager siden ble vi advart mot sterke scener i en nyhetssending på TV. Vi fikk se syriske barn som hadde havnet på sykehus etter en grusom behandling med slag og tortur. Og i media er det dessverre de dårlige nyhetene som dominerer. I våre egne byer hører vi nesten daglig om voldtekter, ran og knivstikking. Vi har massakren 22.juli ifjor i friskt minne, begått av en mann som påstod at han kjempet for sin religion.

Dersom noen skulle være i tvil: Slike våpen har ingen plass i Guds rike. Vi bekjemper ikke politiske motstandere eller personer som tilhører andre religioner med terror og krigshandlinger.

Til de kristne i Efesos skrev Paulus: Vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef.6,12)

Vi skulle kanskje tro at verden hadde lært av kriger, vold og overgrep i historiens løp. Men mye tyder på at det går fra vondt til verre. FN-resolusjoner og politiske vedtak fører sjelden til annet enn kosmetiske endringer. Vi stopper ikke ondskapens åndehær med fysisk makt.

Kan du og jeg bidra med noe? Vi har nok små muligheter til å påvirke makthavere og organisasjoner. Men vi kan sette i gang en bevegelse som begynner i vårt eget hjerte – på grunnplanet. Det er også den oppskriften Paulus gir oss: En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef.5,8-11)

Mange lystennere har gått ut i verden som Jesu etterfølgere for å bringe evangeliets lys til en mørk verden. Og de fikk se med egne øyne at lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet! Det skjer noe når mennesker kommer til tro på Jesus. Og da kan det også skje at de dårlige nyhetene må vike plass, fordi Guds barn har bidratt til å skape fred og forsoning der det før bare fantes hat og hevntanker.

Mange mennesker i Norge og andre vestlige land er stadig på jakt – etter mer rikdom, etter fornøyelser og aktiviteter som kan fylle fritida, etter rusmidler som kan hjelpe oss å glemme. Slik har nok mennesket alltid vært, og allerede Forkynneren måtte konkludere etter at han hadde gransket livet: Se, alt er tomhet og jag etter vind. (Fork.1,14)

Bibelen forteller at også Gud er på jakt. Salme 23 forteller om denne jakten: Bare godhet og miskunn skal etterjage meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider. (Salme 23,6) Slik er Guds godhet. Den jager etter oss som er nedtynget av bekymringer og selvopptatthet. Gud er ikke fjern eller passiv. Han venter ikke på at vi skal komme ut av vår onde sirkel, nei, han leter etter oss og etterjager oss. Og han gir ikke opp etter ett eller to forsøk. Hans godhet og miskunn skal etterjage meg alle mine dager.

Vi mennesker er utålmodige. Kanskje det er derfor vi fyller så mye av tida vår med det som er uten verdi. Det er den som er fattig i Gud, som søker sin rikdom andre steder.

Er det stillheten vi trenger mer av – slik at Gud får en mulighet til å nå oss med sitt budskap om fred ? Ordet sier jo at det er stillheten som skal være vår styrke. I denne stillheten skal vi oppleve og erfare at Gud jager etter å nå oss, ja, vi er etterjaget.

Gud er tålmodig. Han leter etter den fortapte for å frelse. Han leter etter den som har mistet sin første kjærlighet. Han gråter slik han gråt over Jerusalem. Fordi vi ikke ville. Men han gir ikke opp. Han leter etter den ene blant de nittini, ja, han etterjager den ene som han elsker så høyt på tross av synd og frafall. Slik er Guds godhet. Derfor sendte han Jesus. Og derfor sender han sine vitner ut i dag for å forkynne evangeliet om frelse og evig liv i troen på ham.

Og han kommer til sine troende i dag for å advare mot likegyldighet og sløvhet. Vi blir så lett preget av denne verden. Og dersom vi ikke fester blikket på troens opphavsmann og fullender, blir vi hengende etter på veien. Men – takk og lov – han etterjager oss på nytt! Han vil gi oss framtid og håp!