VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Vi har syndet og handlet ille, vært ugudelige og trassige, vi har veket av fra dine bud og lover. (Dan.9,5)

Vi. Slik skriver denne hellige mann som er bortført fra sitt fedreland og nå sitter som fange i Babylon. Daniel har berget med seg en skriftrull fra profeten Jeremia. Han har studert og bedt og studert igjen, og i Skriften finner han profetien om fangenskapet. Det skal vare i 70 år, og så skal folket få vende tilbake til hjemlandet – og til den hellige by Jerusalem. Og disse løftene blir den grunn som gir israelittene mot og utholdenhet. Og kanskje dette var det første vi skulle lære av Daniel: De bortførte roper ikke først om utfrielse, nei, de går inn i dyp syndserkjennelse. Ikke kongens store synder, ikke hedningenes ugudelighet, nei, det er egne synder som på denne måten bæres fram for Gud. Det er også her vi som troende må begynne hver dag: Først den daglige omvendelse med syndsbekjennelse – og så tilgivelse og nytt liv.

Den persiske kong Dareios hadde funnet ut at jødegutten Daniel var en han kunne stole på, og derfor fikk Daniel og de to vennene hans stadig større lederansvar i det store landet. Men misunnelse – her som andre steder – førte til at rådsherrene og stattholderne ønsket å fjerne de tre jødeguttene. Det ble kunngjort at alle som i løpet av tretti dager ble funnet i tilbedelse av noen annen Gud enn landets konge, skulle kastes i løvehulen. Men Daniels frimodighet sto fast. Vi merker oss hans åpne vinduer mot Jerusalem. Daniel kunne godt ha holdt sin tro for seg selv i løpet av disse tretti dagene. Men han heiste flagget til topps selv om han visste at det stod om liv eller død. Hvordan er det med oss som kristne i det frie Norge? Ville vi seire i en slik krise?

Dan.10,12: Så sa han til meg: ”Vær ikke redd, Daniel. For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt, og på grunn av dine ord er jeg kommet.”

Daniel og hans venner hadde vært tre uker i bønn nede ved elvebredden før svaret kom. Men de blir fortalt at fra den aller første bønnestund var bønnene hørt. Ved dette ønsker Jesus i dag å undervise oss, lære oss at noen ganger må han drøye med svaret. Vi kjenner ikke alltid til grunnene, og kanskje vi aldri får vite det. Men Jesus ønsker å lære oss noe om uavlatelig bønn. Det ligger en stor trøst i dette. Hva svaret enn blir, så skal vi vite at Gud fra første minutt har fanget inn våre bønnerop. Og vi skal også vite at våre bønner setter noe i bevegelse i den åndelige verden. Ting begynner å skje! Er det frelse for våre kjære vi ber om, er det kanskje nødvendig med forberedelser som kan strekke seg over måneder og år, ja, kanskje et helt liv. Men Gud har hørt vår bønn, og han vil svare i sin time.

Daniel hadde mot til å gå mot strømmen – fordi han hadde en fullkommen tillit til Guds løfter. I boka ”Haugtussa” forteller Garborg om djevelen som holder konfirmasjon. Han spør: ”Hva er det første bud?” Og en av konfirmantene svarer: ”Vær som de andre i all din ferd.”      Ønsker du å leve med Gud, må du ofte våge å gå andre veier enn denne verdens barn. Du må prege tida, ellers vil tida prege deg. Men dette er det ingen av oss som makter i egen kraft. Det gjorde heller ikke Daniel. Hans hemmelighet var den uavbrutte kontakten med Gud –tre ganger om dagen med åpne vinduer mot Jerusalem!

Posted in Andakter | Leave a comment

ALT HAN HAR GJORT, ER GODT

Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. Her førte de til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de bad ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og rørte ved tungen hans, løftet blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: ”Effata!” – det betyr: ”Lukk deg opp!”            Da ble ørene hans åpnet, og tungen ble løst, så han talte rent. Jesus påla dem at de ikke skulle fortelle det til noen; men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: ”Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.” (Mark.7,31-37)

Det er en klang av skapelse i denne fortellingen. Bibelens første kapittel forteller om begynnelsen – da Gud skapte alt ved sitt Ord. Og Gud var fornøyd med sin gjerning.           Gud så at det var godt.

Mange nekter å tro på underet. Naturlovene kan ikke settes til side, blir det sagt. Det som skjer, har alltid en naturlig forklaring. Men hvem var det som gjorde vann til vin, som helbredet syke, stilte stormen og mettet 5000? Det var Guds egen Sønn – han som var med da alt ble skapt. Han som kunne si ”det bli lys!” da det store mørke lå over havdypet, han kunne også si ”lukk deg opp” til den døvstumme. Og folk ble overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt. Og hendelsen må ha gjort et mektig inntrykk på alle – også på evangelisten Markus. Vi vet at Det nye testamentet først ble skrevet på gresk, men Markus gjengir Jesu egne ord på aramaisk: ”Effata!” Klangen og selve ordet har satt seg fast hos vitnene. De glemte det aldri!

Det skjedde et virkelig under denne dagen ved Gennesaretsjøen. Noen som hadde omsorg for den døvstumme, førte den ulykkelige mannen til Jesus. Og det ble hans redning. Jesus tok mannen bort fra mengden, leste vi. Og slik gjør Jesus ofte i dag også. Han vil tale med den enkelte. Gjennom sykdom eller sorg har mange fått oppleve at de ble tatt til side, men nettopp i den ensomme stillheten kom Gud nær. Og da kan det skje et under som er større enn helbredelsen. Jesu jordiske gjerning viser at hadde omsorg for mennesker med ulike plager og sykdommer. Gud står aldri bak sykdom og lidelse. Alt han har gjort, er godt, og han ønsker det beste for alle sine barn. Men det er noe som er større og viktigere enn helse, og det er frelse. Derfor kan vi under alle omstendigheter slutte oss til det løftet menigheten i Roma fikk i brevet fra Paulus: Vi vet at alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom.8,28)

Den begeistrede folkemengden vi har lest om, var nok ikke klar over rekkevidden av det de så. De hadde sett et under. Jesus hadde rørt ved et menneske slik at livet ble nytt. Vi vet ikke hvordan det gikk med den døvstumme videre i livet. Han kunne både høre og snakke. Kanskje han også ble en av Jesu etterfølgere – en hedning som forkynte Evangeliet for sine landsmenn. Men det er ikke sikkert at veien alltid gikk rett fram. Det ble vel både krokveier og bratte kneiker. Men veien hadde fått en ny retning. Og det er det som skjer med alle som overlater sin nød til Jesus. Det kan hende vi må bære noe tungt med oss resten av veistykket, men han vil alltid gå med oss, og om nødvendig vil han bære oss. Og når veien ender, kan vi stemme med i sangen som lød ved Gennesaretsjøen: Alt han har gjort, er godt!

Posted in Andakter | Leave a comment

OPPDRAGET HAR HAST!

I Apostlenes gjerninger 1,8 leser vi : Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.

Her ser vi misjonsoppdraget i hele sin bredde, og vi lærer også en viktig sannhet om sammenhengen mellom misjon hjemme og ute. Tidligere kretssekretær Henry Giske snakket om at misjonen kan deles opp i tre ulike nivåer – som likevel er tre sider av samme sak: Det er for det første den innerste misjon, så er det indremisjon og ytremisjon. Og i verset fra Apostlenes gjerninger finner vi alle tre dimensjoner: ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere” – det er den innerste misjon som gjelder vårt personlige trosliv. ”Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea” – det er en form for indremisjon. Og endelig – ”i Samaria og like til jordens ender” – her tenker Jesus på ytremisjon. Vi kunne godt lese Israelsmisjon og innvandrerarbeid ut av dette verset. Men det vi må merke oss først, er den indre dynamikken i misjonsoppdraget. Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike. Den som reiser ut som misjonær på grunnlag av eventyrlyst eller misjonsinteresse, vil gå tørr i løpet av kort tid. Og den som har gått på evangeliseringskurs og tror at gode metoder er nok for å omvende mennesker, vil komme ned på jorda ganske fort. Nei, det må alltid begynne med det Henry Giske kalte ”den innerste misjon”. Alt arbeid i Guds rike starter i stillhet på kne for Gud. ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere”. Gud har en tjeneste for alle sine barn. Men det er Han som både kaller og utruster.

Jesus var utsendt for å bringe evangeliet videre til alle byer og steder i Israel. Derfor kunne han ikke stoppe. Paulus fikk som den første et utvidet virkeområde. Nå skulle evangeliet over grensene til nye mennesker og folkeslag. Og i 2000 år har nye mennesker fått kallet og vært lydige. Da grev Zinsendorf var blitt en kristen, sa han: ”Nå er det land mitt fedreland som trenger evangeliet mest.”

For et Guds barn må det alltid være ro og uro på samme tid. Ro, fordi frelsen i Jesus er alt jeg trenger for å eie fred med Gud. Uro, fordi så mange mennesker lever uten Gud og uten håp i verden. Det er denne dobbeltheten som kjennetegner kristne med misjonssinn. Den eldste sønnen i Lukas 15 er et forferdelig bilde på et barn som mangler dette sinn. Han var hjemme hos sin far og hadde det godt. Men han manglet totalt den uro hans far følte på dag og natt fordi den yngste sønnen var borte. Og fordi han ikke hadde kjent uroen og angsten, kjente han heller ikke glede da broren kom hjem.

I dag har vi brødre og søstre i landet langt borte. Og vi kan være sikre på at vår himmelske Far speider med lengsel etter de bortkomne sønner og døtre. Hvor er vår uro for alle disse millioner som lever og dør uten en eneste gang å få høre Jesu navn nevnt? Vi som kaller oss med Jesu navn, har et oppdrag som ingen andre kan utføre!

Men hvordan kan vi vite hva Gud vil bruke oss til? De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Vi må være lydige som Paulus, selv om oppdraget virker både uoverkommelig og smertefullt. Det var Gud som begynte en god gjerning i oss. Han vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Bare den som selv er tilgitt, kan elske mye. Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger. Når troen blir rutine,vil også tjenesten bli et ork. Men den som på nytt får se sin egen synd speilet i Guds lov og samtidig ved Den Hellige Ånd kan tro seg tilgitt for Jesu skyld, har også en skatt å dele med andre. Og dette oppdraget har hast!

Posted in Andakter | Leave a comment

JEG VIL LYTTE ETTER LYDEN AV HANS TRINN

Hva kan skje når vi sover? «Mens alle sov, kom fienden og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei.» (Matt.13,25)

Hvordan kan vi holde oss våkne? Et personlig forhold til Jesus vil hindre oss i å sovne. «Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.» (Joh.10,14) Men når livet er krevende, risikerer vi likevel å sovne. I Getsemane ble disiplene satt på prøve. Han hadde bedt dem å våke, men de holdt ikke ut så mye som en time.

På det menneskelige plan ser vi at mennesker vi sjelden har kontakt med, gradvis kommer i «gråsonen» – også de som før har vært våre venner. Slik er det også i Guds rike. Bibel og bønn er det sterkeste vern mot sløvhet og frafall, og det vil hjelpe oss til å være våkne og leve i forventning.

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Hebr.12,1-2)

Har vi ikke alle erfart at det er lettere å holde seg våken når vi venter på noen vi er glad i?

Posted in Andakter | Leave a comment

TRO ER Å HVILE I GUD

Da misjonær Paton skulle oversette det Nye Testamente for folket på Ny-Hebridene, fant han ikke noe dekkende ord for tro. En innfødt kom en dag sliten hjem etter en lang tur. Han kastet seg ned i en dyp stol og sa: Her hviler jeg med hele min personlige vekt. Denne setningen ble brukt til å illustrere tro for dette folket.

Og finner ikke også vi her noe av troens hemmelighet? Vår tro er sannelig ikke av en slik kvalitet at «vi kan hvile der med hele vår personlige vekt». Men Kristus kan vi holde fast ved inntil enden. Han er troens faste grunnvoll.

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. (1.Kor.3,11)

Det er ikke likegyldig hvordan vi stiller oss til denne grunnvollen. Vi kan velge å forkaste – og vi kan velge å ta imot. Men dypest sett hadde alle våre valg – også omvendelsen – vært uten verdi dersom ikke Gud hadde valgt først.

Etter syndefallet står det at Herren angret at han hadde skapt menneskene på jorden. Og Gud var i sin fulle rett til å utrydde alt levende, for ondskapen var stor på jorden.

Men takk og lov – Gud valgte nåde istedenfor rett! Noah bygde et alter, og da Gud kjente duften fra brennofferalteret, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.» (1.Mos.8,21)

Slik er alle våre valg et tilsvar til Guds nåde. Den «dype stolen» står der. Det er troens grunnlag. Der kan vi legge oss med «hele vår personlige vekt.» Det er troens vesen.

Posted in Andakter | Leave a comment

HVA ER SANNHET?

Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. (Hebr.11,1)

Hva er sannhet? Mange vil svare:
*Det synlige, materielle, det som kan etterprøves og bevises.
*Under og tegn, religiøs ekstase og sterke opplevelser, det vi kan føle på kroppen.
*Det som gir fortjeneste, framgang og god helse.

Emmaus-vandrerne så Jesus med sine fysiske øyne. Likevel var de motløse og redde. Mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. (Luk.24,30.31)

De var egentlig i samme situasjon som oss. Ordet og sakramentene skapte tro – ikke det de så og opplevde!

Så blir vår tro på mange måter en lydighetshandling – som å kaste seg ut på de 70 000 favner. Men hva er det som gjør at noen få går en annen vei enn flertallet – og vender om og kommer til Jesus?

Noen ser Gud i naturen. Den store og fine sammenhengen i skaperverket kan nok være et slags bevis på Guds eksistens. Men en slik tro leder ikke til Jesus!

Troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen av Kristi ord. Gud må enkelte ganger sende motgang for at Den Hellige Ånd skal slippe til. Så vet vi at kristenlivet går i bølger. Da er det en stor trøst å vite at min tro hviler på Guds løfter! Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job.35,14)

Posted in Andakter | Leave a comment

DÅP OG BARNEKÅR

Guds kjærlighet til menneskene har vist seg ved at han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd, som han så rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser. Slik skulle vi stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. (Titus 3,5-7)

Bibelen gjennomsyres av budskapet om barnekår ved Jesus Kristus:

Om spedbarna sa Jesus: Guds rike tilhører slike som dem.

Fariseeren takket Gud for at han ikke var som andre mennesker. Tolleren ville ikke      engang  løfte blikket mot himmelen. Men Jesus sa: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.

Mens alt folket hørte på, sa han til disiplene: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper.

For meg er dåpen et klart uttrykk for evangeliet. Den som skal døpes, har ingen mulighet til å forstå hva som skal skje og har heller ingen gode gjerninger å vise til. Det lille barnet blir bare båret fram for å ta imot Guds gode gaver.

Hvorfor er det så mange i vår kirke som ønsker at barna skal bli døpt? Jeg vil tro det er mange ulike grunner, for vi mennesker er forskjellige. Noen ønsker at barna skal ha en tilhørighet til kirken – selv om de selv ikke tror. For andre blir dåpen bare en ytre handling som kanskje ikke får noen betydning for barnet. Her skal vi som selv regner oss som «troende», være varsomme med dommen.

Titus skriver om en arv. Vi skulle stå rettferdige for Gud ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp. Ingen kan fortjene en arv. Den vil uansett være nåde.

Det alvorlige er at vi kan forkaste arven. «Tvang til tro er dårers tale!»

Posted in Andakter | Leave a comment

HIMLEN DEN ER DER HVOR JESUS ER

Når vi snakker om himmelen, kan vi av og til få inntrykk av at det er tale om et geografisk sted «der oppe» eller «der borte». Slike tanker kan gi god trøst – spesielt til barna – men det er ikke lett å finne støtte for et slikt syn i Bibelen. Den åndelige geografien har vi ingen mulighet til å begripe.

Den himmelske salighet er vår den dagen Jesus oppretter sitt fullkomne rike: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. (Matt.6,10)

Men samtidig: Er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde åndene, da har jo Guds rike nådd fram til dere. (Matt.12,28)

Alt som èn dag skal bli anerkjent som riktig og sant, kan de troende allerede  nå erfare. Når det kreves åndelige ressurser, så la oss huske at den kommende verdens krefter er våre. Alle bønnene i Fadervår er bestemt av dette syn. Derfor er det litt merkelig at den bønnen Herren selv lærte oss, ikke i sterkere grad har farget vårt syn på den himmelske verden.

Det var viktig for apostlene å få fram at det var den korsfestede Kristus som sto opp i et forvandlet legeme. Det var en forsmak på det som skal skje med alle troende når Jesus kommer igjen.

Vi lever på en måte i en mellomtilstand. Hovedslaget ble vunnet ved Jesu død og oppstandelse, men fortsatt kjemper lysets og mørkets krefter mot hverande: Allerede! – men ennå ikke!

Derfor skal vi ikke glede oss over å komme til himmelen. Vi skal glede oss over at himmelen kommer til oss når Jesus gjør alle ting nye!

Posted in Andakter | Leave a comment

UTVALGT TIL GUDS ÆRE

Det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud. (1.Kor.1,27-29)

Normisjon – eller den gamle Santalmisjonen – kan med stor rett trekke fram dette skriftavsnittet når de skal fortelle om sin grunnlegger. Lars Olsen Skrefsrud hadde på ingen måter et rent rulleblad, og selv etter at han ble omvendt på Botsfengselet, var det ikke mange som hadde tro på denne unggutten. Han gikk for å være uforstandig og svak. Han var foraktet. Men han var utvalgt av Gud. Og historien viser oss at det er slike mennesker Gud kan bruke. Og vi kunne regne opp flere som ble store i Guds rike – ikke på grunn av, men på tross av : Åge Samuelsen, Lise og Ludvig Karlsen ble så å si løftet opp fra rennesteinen for at Gud skulle få sette deres føtter på fast grunn. Nettopp disse utvalgte Gud seg for å gjøre de vise og sterke til skamme.

Og Bibelen er vel egentlig en sammenhengende historie om svake og feilende mennesker som ble utvalgt og utrustet til tjeneste for Gud:

  • Josef ble hatet av sine brødre, kastet i en brønn og solgt som slave
  • Moses kunne ikke tale
  • Jefta ble kastet ut av hjemmet fordi han var sønn av en skjøge
  • David var den yngste i søskenflokken og ble ikke engang regnet med av sin far
  • Jeremia mente han var for ung

Så vet vi at de alle var uerstattelige brikker i frelseshistorien. De måtte sette sin lit til Gud, og han gav dem det de trengte.

Vi kan ofte bli mismodige fordi vi føler at vi ikke kan brukes til noe i Guds rike. Vi opplever kanskje at vi står i veien istedenfor å vise vei eller at vi river ned istedenfor å bygge opp. Ja, slik blir det når vi retter søkelyset mot vår egen person og vår egen gjerning. Når vi skal utrette noe for Gud, må vi ikke be om at han skal hjelpe oss, men at han må bruke oss! Den som er i Guds hånd, er alltid brukbar. Han som kaller, tar også konsekvensen av sitt kall. Så er det ikke så nøye egentlig om vi får positiv vurdering og ros for det vi har sagt eller gjort. Det som teller, er at Guds navn får ære og at Hans rike vokser.

I Bibelens siste bok leser vi at de troende i Filadelfia var svake og mismodige, men nettopp til denne menigheten sa Herren: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. (Joh. Åpenb. 3,8)

Posted in Andakter | Leave a comment

LIVET ER DIREKTE SENDING

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. ————– Han skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv. (Matt.25,31-32+45-46)

Da jeg for noen år siden arbeidet med nærradio-sendinger, ble det ofte mange timer i studio – og ikke sjelden ble det natt før jeg kunne avslutte arbeidet. Og det var ikke planlegging og opptak som tok mest tid, nei, det var etterarbeidet, redigeringen. Alt jeg ikke var fornøyd med, kunne jeg bare stryke bort eller forkorte. Det som tilslutt ble sendt ut til lytterne, var ofte bare en brøkdel av det som var på kassetten.

Livet du og jeg lever, er ikke et skuespill eller et program. Livet er èn gang over, og det kan ikke gjøres om igjen. Livet er direkte sending, men ingen vet når slutten kommer. Det er i dette perspektiv dommen etter gjerninger må bli forstått. Livet kan ikke bli redigert i ettertid. Det er smerten ved å være levende, og den som ikke kjenner dette som en smerte, har grunn til en liten tenkepause.

Mange bibellesere vil sikkert undre seg over det domsgrunnlaget som blir presentert i denne teksten. Andre ord av Jesus synes jo å peke i en annen retning. Og det meste av forkynnelsen i våre sammenhenger handler om troen alene som grunnlag for frelsen. Det er vårt forhold til Jesus som avgjør spørsmålet om frelse eller fortapelse. Dette er Evangeliet, det befriende og enestående budskap om Guds nåde i Jesus Kristus.

For å forstå teksten om sauene og geitene rett, kan det være avklarende å minne om et kjent Luther-sitat: ”Troen alene frelser, men troen er aldri alene”. Sagt med andre ord: Fordi troen er nytt liv, så bærer den frukt. Paulus uttrykker noe av det samme: Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal.5,13)

Og så står det fast at vi alle skal fram for Kristi domstol. Og like klart er det at noen skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også de som i det ytre blir regnet som prektige og gode medmennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med denne teksten. Kanskje noen kan gå gjennom livet uten å stjele, drepe, bryte ekteskapet eller misbruke Guds navn. Likevel kan de altså risikere å høre dommerens ord: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Hvorfor? – ”Det dere ikke har gjort mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Unnlatelse er også synd i Guds øyne. Og i vårt media-samfunn blir vi daglig minnet om at det finnes utallige slike ”minste” som vi er kalt til å hjelpe. Spørsmålet er vel om vi virkelig ønsker forandring. De store skarene med rike kristne i vesten, kunne ha blitt en politisk kraft som virkelig ville skape omveltninger.

Det er likevel en grunn til at Jesus så sterkt knytter hjelpearbeidet til sin person. Jesu synlige nærvær etter himmelfarten er fellesskapet av de troende. Han er hodet for menigheten, men vi er alle hans lemmer. Derfor er det egentlig Jesus som lider når hans brødre blir fengslet og torturert på grunn av sin tro og overbevisning. Dypest sett blir det da likevel forholdet til Jesus som blir domsgrunnlaget. Den som kommer med sitt eget, har bare fortapelsen i vente. Men den som her i tiden har tatt sin tilflukt til Jesus, kan gå mot Guds domstol uten frykt. Han som dømmer, har selv sonet straffen, og derfor er han den som selv frikjenner alle som tror på ham!

Posted in Andakter | Leave a comment