TRO ER Å HVILE I GUD

Da misjonær Paton skulle oversette det Nye Testamente for folket på Ny-Hebridene, fant han ikke noe dekkende ord for tro. En innfødt kom en dag sliten hjem etter en lang tur. Han kastet seg ned i en dyp stol og sa: Her hviler jeg med hele min personlige vekt. Denne setningen ble brukt til å illustrere tro for dette folket.

Og finner ikke også vi her noe av troens hemmelighet? Vår tro er sannelig ikke av en slik kvalitet at «vi kan hvile der med hele vår personlige vekt». Men Kristus kan vi holde fast ved inntil enden. Han er troens faste grunnvoll.

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. (1.Kor.3,11)

Det er ikke likegyldig hvordan vi stiller oss til denne grunnvollen. Vi kan velge å forkaste – og vi kan velge å ta imot. Men dypest sett hadde alle våre valg – også omvendelsen – vært uten verdi dersom ikke Gud hadde valgt først.

Etter syndefallet står det at Herren angret at han hadde skapt menneskene på jorden. Og Gud var i sin fulle rett til å utrydde alt levende, for ondskapen var stor på jorden.

Men takk og lov – Gud valgte nåde istedenfor rett! Noah bygde et alter, og da Gud kjente duften fra brennofferalteret, tenkte han med seg selv: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskenes skyld; for menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik som jeg nå har gjort det.» (1.Mos.8,21)

Slik er alle våre valg et tilsvar til Guds nåde. Den «dype stolen» står der. Det er troens grunnlag. Der kan vi legge oss med «hele vår personlige vekt.» Det er troens vesen.