Portal til Frelse

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. ————– Han skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv. (Matt.25,31-32+45-46)

Da jeg for noen år siden arbeidet med nærradio-sendinger, ble det ofte mange timer i studio – og ikke sjelden ble det natt før jeg kunne avslutte arbeidet. Og det var ikke planlegging og opptak som tok mest tid, nei, det var etterarbeidet, redigeringen. Alt jeg ikke var fornøyd med, kunne jeg bare stryke bort eller forkorte. Det som tilslutt ble sendt ut til lytterne, var ofte bare en brøkdel av det som var på kassetten.

Livet du og jeg lever, er ikke et skuespill eller et program. Livet er èn gang over, og det kan ikke gjøres om igjen. Livet er direkte sending, men ingen vet når slutten kommer. Det er i dette perspektiv dommen etter gjerninger må bli forstått. Livet kan ikke bli redigert i ettertid. Det er smerten ved å være levende, og den som ikke kjenner dette som en smerte, har grunn til en liten tenkepause.

Mange bibellesere vil sikkert undre seg over det domsgrunnlaget som blir presentert i denne teksten. Andre ord av Jesus synes jo å peke i en annen retning. Og det meste av forkynnelsen i våre sammenhenger handler om troen alene som grunnlag for frelsen. Det er vårt forhold til Jesus som avgjør spørsmålet om frelse eller fortapelse. Dette er Evangeliet, det befriende og enestående budskap om Guds nåde i Jesus Kristus.

For å forstå teksten om sauene og geitene rett, kan det være avklarende å minne om et kjent Luther-sitat: ”Troen alene frelser, men troen er aldri alene”. Sagt med andre ord: Fordi troen er nytt liv, så bærer den frukt. Paulus uttrykker noe av det samme: Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal.5,13)

Og så står det fast at vi alle skal fram for Kristi domstol. Og like klart er det at noen skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også de som i det ytre blir regnet som prektige og gode medmennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med denne teksten. Kanskje noen kan gå gjennom livet uten å stjele, drepe, bryte ekteskapet eller misbruke Guds navn. Likevel kan de altså risikere å høre dommerens ord: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Hvorfor? – ”Det dere ikke har gjort mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Unnlatelse er også synd i Guds øyne. Og i vårt media-samfunn blir vi daglig minnet om at det finnes utallige slike ”minste” som vi er kalt til å hjelpe. Spørsmålet er vel om vi virkelig ønsker forandring. De store skarene med rike kristne i vesten, kunne ha blitt en politisk kraft som virkelig ville skape omveltninger.

Det er likevel en grunn til at Jesus så sterkt knytter hjelpearbeidet til sin person. Jesu synlige nærvær etter himmelfarten er fellesskapet av de troende. Han er hodet for menigheten, men vi er alle hans lemmer. Derfor er det egentlig Jesus som lider når hans brødre blir fengslet og torturert på grunn av sin tro og overbevisning. Dypest sett blir det da likevel forholdet til Jesus som blir domsgrunnlaget. Den som kommer med sitt eget, har bare fortapelsen i vente. Men den som her i tiden har tatt sin tilflukt til Jesus, kan gå mot Guds domstol uten frykt. Han som dømmer, har selv sonet straffen, og derfor er han den som selv frikjenner alle som tror på ham!

Salme 8,4-10

Da en ny øy dukket opp av havet utenfor Island etter et vulkanutbrudd for noen tiår siden, ble en tekstforfatter inspirert til å skrive en ny sang: ”Lord, we don`t need another  Mountain  —– What the World needs now, is Love, sweet Love!” – ”Herre, vi trenger ikke et nytt fjell! Det verden trenger nå, er kjærlighet!”

Og tanken bak sangteksten er klar: Når Skaperen først skulle skape noe nytt, kunne han gi mer kjærlighet til en verden som er preget av vold og hat. Men her ligger et dilemma som også møter oss i bibelteksten fra Salmene: Guds høyeste ønske er nettopp mer kjærlighet. ”Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre”, sier han til sine venner. Men mennesket er ikke en marionett som Gud kan styre og forme etter sin vilje. Mennesket er kronen på Guds skaperverk – ”lite ringere enn Gud” – men samtidig det eneste vesen som kan reise seg mot Gud og gå sine egne veier. Mye av den nød og sorg som finnes i verden, skyldes menneskets opprør mot den gode Gud.

Hva er da et menneske? Hvert eneste menneskebarn – fra unnfangelse til naturlig død – har uendelig verdi for Gud. Han har så stor tiltro til oss at han har satt oss til å styre over det skapte. Men som Guds medarbeidere svikter vi så ofte – vi bommer på målet. Det er det Bibelen kaller synd.

Men så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud har ikke forkastet oss. Nei, han ønsker at vi skal legge alt det gamle bak oss og jage mot målet foran oss. Og han trenger oss også som medarbeidere i Evangeliets tjeneste. I dag trenger han dine og mine hender og føtter. Og noen må åpne sin munn og forkynne det glade budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. ”What the World needs now, is Love, sweet Love!”

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)

Det er ikke vanskelig for oss å tenke på livet som en vei. Mange ser på livet som en vandring fra vogge til grav. Veistykket kan være kort eller langt, det kan være rett eller krokete, og ofte med mange hindringer underveis. For mange er døden det endelige mål for reisen, og da er det naturlig at veien må gjøres så bred og behagelig som mulig.

Gjennom alle tider har det likevel vært en lengsel og en famling etter noe mer. Det virker så meningsløst at vi skal gå gjennom verden èn gang, og så skal alt være slutt. Kan våre år her på kloden bare være et mellomspill – en inngang til noe fullkomment bak død og grav? Er det en personlig makt som har satt alt i gang og som holder skaperverket ved like? Er det mulig å komme i kontakt med denne Skaperen?

Og et sentralt spørsmål har alltid vært: Hvordan skal jeg blidgjøre denne guden? Mange har funnet sin løsning på dette: Gjennom ofringer, askese og gode gjerninger mente man å ta bort det som stengte mellom mennesket og gud.

Fra Det Gamle Testamentet kjenner vi fortellingen om Babels tårn. Folket ville bygge et tårn som nådde opp til himmelen – til Gud. Det var et mislykket prosjekt. Og Paulus skriver i Romerbrevet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som Loven krever.

Så bryter Jesus inn i vår verden med dette fantastiske budskapet: Jeg er veien. Derfor har vi frimodighet til å sende misjonærer ut til alle folkeslag, ikke bare til mennesker som trenger nødhjelp, mat og medisiner, men først av alt til de som lengter etter fred med Gud. Og dette blir ikke oppfattet som et nytt religiøst tilbud, for religioner har verden nok av. Og det er virkelig godt nytt: Vi kom ikke fram til målet fordi vi ikke kjente veien. Men han som selv er veien, kom til oss arme mennesker med nåde og sannhet!

Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. (Joh.Åp.7,9-10)

Min mor mistet sin far allerede som treåring. Hjemme i stua hadde de et maleri som skulle forestille den store hvite flokk. Det ble en stor trøst for mor og de to søstrene hennes å se på dette bildet. En av mennene i den store skaren lignet nemlig på faren deres, og nå tenkte de at han var hjemme hos Gud og ventet på barna sine.

Bibelen bruker ikke klare og konkrete bilder når himmelen og evigheten skal beskrives, og tidsbegrepet er sikkert helt annerledes enn det vi kan oppfatte med vår forstand. Jeg tror likevel vi kan ha en barnlig tillit til de bildene Bibelen bruker når Guds rike omtales. Det er ikke tilfeldig at nattverdringen ofte er formet som en halvsirkel. Da må resten av sirkelen befinne seg på den andre siden. Etter det siste nattverdmåltidet sa Jesus til sine venner at han ikke skulle drikke av vintreets frukt før han drikker den ny sammen med oss i sin Fars rike. Alle troende har samme rett til å delta i det måltidet. Og når vi ligger på kne for å ta imot Jesu legeme og blod, kan vi tenke på kjente og kjære som gikk foran oss.

Og så er det trosstyrkende å tenke på at vi èn dag skal bytte side!

Disse som er kledd i hvite kapper — Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. (Joh.Åp.7.13a+14)

Om vi er tynget av sykdom og motgang, om vi er i tvil om veien videre, om vi strever med trosspørsmål – i Guds skattkiste finnes det et løfte vi kan ta til oss:

• Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.
• Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, kan ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.
• For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg.
• Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
• Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
• Så er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Et ord fra profeten Jeremia blir som en overskrift som samler alle Bibelens løfter i seg:

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg (Jer.31,3)

Kjærlighet er et ord som ofte er brukt – og misbrukt. Vår kjærlighet til Gud og mennesker kan i perioder være sterk og ekte, men så vet vi at den også er sårbar og ufullkommen. Når Lukas forteller om den fortapte sønn, beskriver han egentlig Guds kjærlighet. På tross av alle svik og nederlag og skuffelser, kunne festen og gleden begynne.

Hva kjennetegner en god jordisk far? (og mor) Han lærer barna sine hva som er rett og godt. Han forteller hva som ikke kan aksepteres og hvilke konsekvenser brudd på reglene vil få. Det kan oppleves strengt og urimelig, men i ettertid vil de fleste barn oppleve at det far sa og gjorde, var til deres eget beste. Den gode far vil tilgi. Om barnet gjør den samme feilen 100 ganger, vil nok far være skuffet, men han vil ikke låse døra. Kjærligheten til et barn varierer ikke med graden av lydighet.

• Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

I Efeserbrevet formaner Paulus de troende til å bli sterke i Herren. Det skal de oppnå ved å ta på Guds fulle rustning. Vi skal først legge merke til at Paulus skriver til en kristen menighet. Det er en formaning til mennesker som allerede har tatt imot Guds fulle rustning. Den fikk de i gave den dagen de vendte om og tok imot Jesus. Rustningen hadde Jesus ferdig for oss den dagen han la fra seg likklærne i graven og gikk ut som Seierherre!

Ta på Guds fulle rustning, sier Paulus. Når dagene er lette, er det fristende å legge fra seg rustningen og stole på sin egen kraft. Og da er ikke veien lang til lunkenhet og likegyldighet. Vi merker det på det personlige plan, og vi merker det i den kristne forsamling. I tider med materiell velstand og overflod blir det smått med nøden for sjelene og lite vekkelse.

En kristen uten våpen blir da også et lett bytte for djevelen og hans åndehær. For vi er i krig, og vi har en virkelig fiende. Han har mange navn og forkledninger: Verdens fyrste, denne verdens gud, en fallen engel, en brølende løve og den gamle slange. Ta derfor på Guds fulle rustning, sier Paulus – til forsvar og til angrep. Men vi må ikke glemme grunntonen: Det er NÅDE! Vi møter ikke nye krav i Efeserbrevet, men Evangeliet! Herren skal stride for dere, og dere skal være stille!

Paulus beskriver i dette avsnittet de ulike delene av rustningen, men vi skal merke oss at et belte var helt nødvendig for at krigeren skulle være klar til kamp. Stå da klar med sannheten som belte om livet.(Ef.6,14)

På den gamle krigsdrakten var det viktig å bruke belte slik at soldaten kunne bevege seg fritt med muligheten til å løpe. Uten belte ville han snart bli innhentet og overvunnet. Slik er det også i den åndelige strid: Så skal vi ikke lenger la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill, skriver Paulus til menigheten i Efesos. (Ef.4,14) I dag er det kanskje mer nødvendig enn noen gang før å stramme beltet. Det er så mange religiøse retninger som driver inn over landet vårt, og samtidig ser vi at tilliten til Guds ord svekkes. Da djevelen første gang åpnet munnen, fortjente han allerede navnet ”Løgnens far”. ”Har Gud virkelig sagt?” Det var jo i strid med all fornuft at Eva ikke kunne spise av treet som stod midt i hagen. Også i vår tid blir sannheten satt på prøve. ”Tidsbestemt” står det på den sekken der vi kan plassere alt som er gåtefullt og vanskelig, alt som ikke passer inn i vår tankemodell. ”Hva er sannhet?” spurte Pilatus. Da sto han ansikt til ansikt med ham som kaller seg selv Sannheten. Vi må sørge for at Hans navn er inngravert i vårt åndelige belte, for det er i kraften av hans oppstandelse vi skal vinne seier!

Hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. (1.Kor.15,17-21)

Hvorfor var det en hovedsak for Paulus å forkynne at Jesus hadde overvunnet døden? Vi vet at det var møtet med den levende Jesus som forandret livet til den unge fariseeren Saulus. På veien til Damaskus møtte han det avslørende lyset, og der hørte han stemmen som ropte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

Men er det egentlig nødvendig å lese dette avsnittet fra Korinterbrevet i dag? Reiser ikke Paulus en problemstilling som var mest aktuell i hans samtid? ”Det er intet nytt under solen,” sier Forkynneren, og også i vår tid kan vi risikere å møte et amputert budskap som mangler lovsangen fra påskedag. Og her er Paulus klar og kompromissløs: Hvis vi ikke forkynner at Kristus har stått opp, da har vi plassert oss selv utenfor Guds menighet. Ja, da er vi de ynkeligste av alle mennesker. Er det en død person som samler oss, da er det nytteløst både med forbønn og givertjeneste. Da må det være om å gjøre å få mest mulig ut av dette ene livet – mest mulig nytelse og minst mulig strev. ”La oss ete og drikke, for i morgen dør vi.” Det kan stå som valgspråk for alle mennesker som lever uten Gud og uten håp i verden. ”Men nå er Kristus stått opp fra de døde,” forkynner Paulus med ettertrykk.

Og dette kan alle troende vitne om: Jesus er en levende Herre som vi kan ha samfunn med. Men hvordan kan vi erfare oppstandelsen i dag? Vi har ikke som Maria Magdalena møtt Mesteren i hagen. Vi har ikke som Tomas sett naglemerkene og såret i siden. Vi har ikke som Paulus hørt Jesu egen stemme. Jeg har mest lyst til å stille spørsmålet på en annen måte: Hvordan skulle det gå an å leve et langt liv som kristen uten å ha en levende person å knytte seg til? Vi opplever det kanskje sterkest i bønnelivet. Hvis bønn bare var å snakke til veggen, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Men så opplever jeg at mine bønner blir besvart, ikke alltid med ”ja”, og ikke alltid med et klart ”nei”, men de blir besvart. Og så har jeg erfart at Gud står ved sine løfter. Og da tror jeg også på Jesu ord om oppstandelsen. ”Han er førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.”

Har påskebudskapet i år ført deg nærmere Jesus? Sitter du igjen med noe mer enn en spennende fortelling om en stor mann som endte sitt liv på et kors? Har du sett at Jesus har gått foran og vist oss veien til det evige liv? Da har du funnet skatten! Og da har du samtidig fått en oppgave : Gå og fortell at tom er hans grav. Livet han vant da livet han gav. Gav det for oss og kjøpte oss fri. Frelse og fred han alle vil gi. – Lov ham og pris ham, vår Frelser og venn. Han som gir synderen livet igjen. Halleluja! Vi skyldfrie er. Halleluja! Vår Jesus er her!

Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet på dørbjelken og på dørstolpene. Og ingen av dere må gå ut gjennom husdøren sin før om morgenen. For Herren vil gå gjennom landet og slå egypterne med ulykke. Og når han ser blodet på dørbjelken og dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset og drepe noen der.» (2.Mos.12,21-23)

Hvordan var de israelittene som var samlet i sine hus denne natten? Sannsynligvis høyst ulike. De mente nok ikke det samme om alle ting, og ikke forsto de alt det Herren hadde sagt. Men akkurat det var uten betydning. Gud hadde stilt ett krav som måtte oppfylles for at dødsengelen skulle gå forbi huset: Blodet måtte strykes på dørbjelken og dørstolpene. Her var det ikke rom for ulike tolkninger. Uten blodet var det ingen redning!

Kan det være et budskap til oss i denne beretningen? Med lærestrid, teologiske debatter og dannelse av nye kirkesamfunn er det mange som hevder at de har tolket Guds ord rett – i motsetning til mange andre. Det er rett å granske skriftene og søke etter sannheten, men kanskje det vil vise seg at vi ofte har fokus på periferien? Etter tusener av år er budskapet det samme: Det er bare blodet som frelser oss!

Derfor tror jeg den farligste vranglæren i vår tid er å så tvil om at dette livet har to utganger. Det er egentlig et hån mot Jesus og hans lidelse og død for oss.
Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! (Rom.5,9)

Skriv deg, Jesus, på mtt hjerte, du min konge og min Gud, at ei lyst, ei heller smerte, deg formår å slette ut! Denne innskrift på meg sett: Jesus ifra Nasaret, den korsfestede, min ære og min salighet skal være.
(Thomas Kingo)

Ordet faste betyr «å ikke spise». Det står at Jesus fastet i 40 dager og 40 netter. Da ble han sulten. Det dreier seg likevel ikke bare om å avstå fra mat og drikke, men om å rette oppmerksomheten mot Gud.

Enkelte tar pause fra facebook og TV og andre interesser som opptar sinn og tanker.

Jesus advarte mot hykleri og falsk fromhet. Våre medmennesker trenger ikke å vite at vi faster, for fasten har med vårt Guds-forhold å gjøre.

Det er lett å glemme at faste ikke bare handler om fromhet og åndelige opplevelser. Faste har noe med barmhjertighet å gjøre. Da kan det hende vi av og til må ofre både tid og penger fordi Gud vil at vi skal stille opp for vår lidende bror og søster.

I et utfordrende skriftavsnitt fra profeten Jesaja beskriver Gud hva som er den rette faste: Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?

Nei, dette er fasten jeg har valgt:

1. Å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker.
2. Å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.

(Jes.58,5-7)

Kanskje talen om en evig lønn som vi ofte finner i Bibelen skal være en trøst til alle som lider urettferdig. En gang, på den store dagen, skal all urett brytes ned, og de som har lidd for Jesu skyld, skal reises opp til et nytt fullkomment liv. Men i den tid som nå er, er det Jesu etterfølgere som er kalt til å løslate, sprenge bånd og sette fri!

Jesu første under skjedde i et bryllup i Kana. Jesus befalte at de skulle fylle seks steinkar med vann, og dette vannet ble forvandlet til vin. Underet må ha gjort et uutslettelig inntrykk på vertskap og gjester. Det er likevel et større under som skjer når Den hellige ånd gjør dåpen til en nådekilde, slik at hver den som tror på Jesus, har del i det evige livet.

Og her møter vi det klareste uttrykk for Evangeliet: Det handler ikke først og fremst om å forstå, for da hadde vi alle kommet til kort, både små og store, lærde og ulærde. Troen er en ufattelig gave. Slik som Jesus forvandlet vanlig vann til god vin da han var fysisk tilstede, blir vannet i dåpen noe helt nytt når det knyttes til Guds løfter. For dersom vannet var uten Guds ord, da ble vannet bare vann og ingen dåp. Men med Guds ord er det en dåp, det er det badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd. (Tit. 3,5b)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde (1.Pet. 1,3)