Portal til Frelse

Da jeg var på kurs i Kristiansund for noen år siden, fikk jeg overnatte i et rent og ryddig hotellrom med oppredd seng og alt nødvendig utstyr. Det første jeg la merke til da jeg kom inn på rommet, var en lapp som lå på skrivebordet:

Jeg overhørte den dagen en samtale mellom to bak disken i resepsjonen. De fortalte om to avbestillinger. To enkeltrom var avbestilt så sent at det ikke var mulig å få tak i nye gjester. På disse to rommene ville vi finne det samme kortet plassert på bordet. Alt var gjort i stand til de nye gjestene som skulle komme. Men gjestene kom ikke. Og to rom ble stående tomme.

Alle vet hvor jeg vil, men for meg ble dette en levende og alvorlig illustrasjon av en sammenheng i Guds rike.

I Joh.14,2 leser vi: I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, ville jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.

Da Jesus fòr opp til himmelen, vet vi at han satte seg ved Guds høyre hånd. Han ble usynlig for oss, men ikke uvirksom. Han hadde fullført sitt oppdrag her nede. Jesus hadde åpnet veien til Gud. Men nå begynte en ny tjeneste – en forbønnstjeneste for alle mennesker. Han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Han gikk til Gud for å gjøre i stand et sted for oss. Og det er en bibelsk sannhet at han har et rom for hver eneste skapning på denne jord!

Men det er nok like sant at mange rom vil bli stående tomme. Det er en farlig vranglære som er i ferd med å snike seg inn i mange sammenhenger: ”Alle blir frelst til slutt.” Det er nok å vise til ”den lille Bibel”: ”Hver den som tror, skal ha evig liv.”

Så blir misjon noe langt mer enn å fortelle mennesker at de allerede er frelst. Jeg tror knapt noen ville ha reist ut som misjonærer med et slikt budskap. Vårt kall – både her hjemme og der ute – er å forkynne det glade budskap – evangeliet – at alt er fullbragt fra Guds side. Han har gjort i stand et rom. Men vi må komme. Gud vil at vi skal vende oss om fra det gamle livet og få tilgivelse for våre synder i Jesu navn. Og da er det ingen som har makt til å ta fra oss vårt himmelske rom!

Men så tenker du kanskje: Er min tro sterk nok til at jeg får adgang til dette rommet når livet her nede en dag tar slutt? Jeg har også tenkt slike tanker. Men når jeg ser tilbake på nesten 50 år som kristen, vet jeg at min tro og min kristendom er for skrøpelig til å gi meg adgangstegn til et rom i himmelen. Men Han jeg tror på, har likevel makt til å slippe meg inn! Les hva som står skrevet i Johannes` Åpenbaring 7,14:

Dette er de som kommer ut

av den store trengsel,

og som har vasket sine klær

og gjort dem hvite i Lammets blod.

Jesu blod holder i liv og død! Barnelærdom, sier du? For meg ble hotelloppholdet i Kristiansund også en påminnelse om frafallets mulighet. ”Vi har fått inn to avbestillinger.” Måtte det aldri bli sagt om våre rom!

Først noen fakta:

-Danmark: Undersøkelse viser at 7 av 10 dansker tror at døden er den endelige slutt. Og bare 16 % i Danmark tror at vi skal møte Gud etter døden.

-Sverige: Andelen troende svensker har sunket dramatisk i løpet av få år. Og nå har Sveriges Radio åpnet for ateistiske andakter der det blir forkynt at Gud ikke finnes.

-Norge: Markert nedgang i oppslutningen om kirkelige gudstjenester. Og optimisten Jens Petter Jørgensen uttaler at det er ”kladdeføre” i mange forsamlinger over hele landet.

Hvordan skal vi forholde oss til dette?

1. Vi må erkjenne den profetiske kraften i Jesu forkynnelse. For han sa: Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden? (Luk.18,8)

Men Guds ord har vist oss at dommen kan utsettes, for Guds egentlige vilje er at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne!

2. Guds folk må ikke bli hengende etter på veien, for Gud er avhengig av villige etterfølgere dersom hans oppdrag skal fullføres.

I Jonas bok leser vi at i storbyen Ninive var det mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke visste forskjell på høyre og venstre. Gud sa til Jona at han skulle gå til Ninive og rope ut over byen at ondskapen deres hadde steget opp for hans ansikt. Gud reagerte ikke på ondskapen og vantroen med skuffelse og resignasjon, men med aktiv handling. Men han var avhengig av lydighet. Og da Jona først rømte fra Gud for å slippe unna, ble han kalt av Gud for andre gang. Nå gikk Jona inn i byen og fortalte at storbyen skulle bli ødelagt i løpet av førti dager. Da trodde folket i Ninive på Gud. (Jona 3,5)

Det er ingen grunn til å tro at det står bedre til med det skandinaviske folket i 2013 enn det gjorde med innbyggerne i Ninive for mer enn 2600 år siden. Derfor er det viktigere enn noen gang at vi ber Herren drive ut arbeidere til sin høst! Nå gjelder det at neste generasjon må bli vunnet for Jesus!

Kan vi påvirke Gud med våre bønner ? Ja – og nei. Her møter vi et av troens mange paradokser. Be, så skal dere få, sa Jesus, og Bibelen inneholder mange beretninger om troende mennesker som bad konkret, og fikk. Det fortelles om profeten Elia at han bad til Gud om at det ikke måtte regne over landet. Og på 3 år og 6 måneder falt det ikke regn. Så bad han på nytt, og himmelen gav regn, og jorden bar igjen sin grøde. Troens bønn skal hjelpe den syke, skriver Jakob i sitt brev. Og denne sannheten må vi holde fast på. Bønn er en virkelig kraftkilde som vi er kalt til å øse av !

Men samtidig heter det i Fader vår (Matt.6,6-13) : Skje din vilje ! Jesus bad ofte – både alene og sammen med sine venner, men fra Getsemane-kampen vet vi at nettopp denne bønn gikk foran alle hans egne begjæringer og ønsker : Skje din vilje ! Ikke som jeg vil, men som du vil !

Kristen bønn er ikke noen form for magi der vi kan påtvinge Gud våre ønsker. Men Gud har knyttet store løfter til bønn og forbønn i Jesu navn, og han har sagt at vi kan komme fram for hans trone med alt det vi har på hjertet. I denne spenningen må bønnelivet utkjempes.

Be uavlatelig, sier Skriften. Og som kristne vet vi at nettopp her ligger nøkkelen til et rikt åndelig liv. Men så kan det være perioder i livet da vi ikke makter å be. Det kan være sykdom eller harde prøvelser som gjør oss så trette og deprimerte at vi bare kan sukke til Gud : Kjære himmelske Far ! Husk på alle de bønner jeg har bedt før, og hør på alle som ber for meg nå ! I slike tider er det en særlig trøst for oss å vite at Jesus ber for alle sine barn, ja, forbønn ved Faderens høyre hånd er den viktigste tjeneste Jesus utfører akkurat nå.

Og han som vil at alle mennesker skal bli frelst, har bare ett bønneemne når han ber for de ufrelste, og det er at de skal gi opp sin motstand og vende om til Gud.

Men hva er egentlig bønn? Jeg har møtt mennesker som har mistet troen fordi de ikke fikk bønnesvar. Når de ikke fikk det de hadde bedt om – kanskje på nytt og på nytt i flere år – konkluderte de med at det Bibelen sier om bønn, ikke er sant. Men hva sier Guds ord om dette? Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. (Joh.14,13-14)

Vi ber gjerne mye og lenge. Og så tenker vi kanskje at Gud vil gi oss litt av det vi har bedt om. Gud er ikke slik. Han gir oss mer ! Det var en sannhet Paulus ville dele med efeserne, og som han gjennom Guds ord deler med oss : Han som virker i oss med sin kraft, kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår ! (Ef.3,20)

Gud har all makt, og bare Han vet hva som tjener til fred. Vi kan være trygge på at Han alltid vil gi oss det vi trenger for å kunne gå videre på himmelveien!

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! (1.Kor.15,55-57)

Er korset det siste ord? Nei! Guds siste ord til oss mennesker er ikke korset, men oppstandelsen – ikke nederlag, men seier!

Det fortelles om en liten gutt på et tog som plutselig og uventet ble ført inn i en lang, mørk tunnel. Da toget omsider kom ut av mørket, var det solskinn, og gutten ropte: ”Mor, det er i morgen!” Så er det denne sannheten Evangeliet egentlig handler om – ikke herlighets-teologi, men evighetsteologi! Vi har aldri fått noe løfte om et bekymringsløst liv uten sykdom og sorg. Livet har vel lært oss at vi av og til – og kanskje ofte – må gjennom tunneler der både mørke og tvil kan trykke oss ned. Og kanskje noen opplever at de aldri kommer ut av tunnelen. Da hjelper ikke lettvinte løsninger.

Det var slett ikke lett for Jesus å lage en åpning som førte ut i lyset på den andre siden. Han måtte gå veien om korset. Og mange – også hans nærmeste venner – trodde alt sluttet der, i det dypeste mørke. Påskedagens lys ble derfor ubeskrivelig. Han er oppstanden, ja, Kristus er sannelig oppstanden!

Alle som tilhører Jesus Messias, kan utbryte når lyset kommer oss i møte på den andre siden: ”Det er i morgen!”

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine. (5.Mos.6,4-9)

For en troende jøde er dette det kjæreste og mest kjente av all skriftord i Bibelen. Disse versene har sammen med andre skriftavsnitt utgjort en fast bønn i synagogegudstjenesten – en bønn som ble brukt hver dag. Og det første verset i teksten ble som en trosbekjennelse for Israel. ”Herren er èn”. Det kunne ikke gjentas for ofte i et samfunn der flerguderiet var dominerende hos alle nabofolk. Det første av de ti bud uttrykker det samme: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.”

Også de første kristne holdt fast på bekjennelsen til èn Gud. Selvsagt måtte de det. Jesus hadde jo gang på gang understreket at han ikke ville forandre en tøddel i Loven. Da han ble åpenbart, kunne han ikke komme som en halvgud ved siden av Gud Herren, nei, han var selv sann Gud. Og vi skal legge merke til at Det Nye Testamente også plasserer Den Hellige Ånd på linje med Faderen og Sønnen. Derfor kan vi som kristne frimodig bekjenne treenigheten – et mysterium for den menneskelige tanke, men likevel en dyp sannhet vi kan holde fast på i tro.

Guds ord skal nå til hjertet. Bare der kan det gjøre sin gjerning riktig. Såkornet må slå rot i den gode jord dersom det skal spire fram til det evige liv. Men neste skritt er å føre ordet videre til den unge slekt. Vi kan fortsatt glede oss over at de fleste foreldre i vårt land bærer barna sine til dåpen. Men vi må spørre med salmedikteren: Hvor er troens brann? Dåpen er en gave til barnet, men det er en oppgave til foreldre og faddere. Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi har tatt vår oppgave som faddere alvorlig? Dåp må følges av opplæring. Ja, det å lære Guds ord er en nødvendig forutsetning for å overleve som kristne. Den gamle norske skolen var en ”kristendomsskole”, med opplæring i bibelhistorie og pugging av katekisme og salmevers som sentrale elementer. Dette er på vei ut. Skolen skal være nøytral. Den lærer som skal være lojal mot læreplanen, må ikke presentere noe som sant og noe annet som usant.

Vi går altså inn i en tid der ansvaret for kristen opplæring i mye sterkere grad må knyttes til menighet og organisasjoner. Men det viktigste slaget vil stå i familien. Det er i det nære fellesskap alt må begynne. Jeg tror vi har mye å lære av de jødiske fedre og lærere. La oss lære bibelvers utenat sammen med barna våre. Etterhvert kan vi utvide til avsnitt og kapitler. La sentrale bibelvers stå synlig plassert i stua og på barnerommet. Slå av TV-en en kveld og lag spørrekonkurranser med bibel-spørsmål. Kanskje også husandakten skulle få en rensessanse? La Bibelen bli et samtaleemne når kristne møtes!

Men så har vi de mange blant oss som ikke har troende slektninger eller venner. Her må vi være kreative, så Guds ord skal ha en sjanse til å nå videre ut i et mylder av inntrykk og ord. Jeg synes det var leit at Lambi lot seg presse til å fjerne bibelvers fra dorullene sine. Dersom vi tror at Ordet er levende og virkekraftig, må vi også stole på at det kan treffe noen – selv om det er skrevet på dopapir!

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! Ja, slik skrev Paulus til sin unge venn Timoteus. (2.Tim.4,2) Og det er en oppfordring som ikke er mindre aktuell i 2013!

Jeg fikk en gang et spørsmål fra en ærlig sjel som søkte sannheten: ”Hvordan kan du tro på det som står i Bibelen?” Spørsmålet var direkte, og mange har stilt det samme spørsmålet – kanskje uten å få svar. Og jeg kunne heller ikke legge fram noe teoretisk bevis som gjorde at mannen ble fornøyd med svaret. Hva er sannhet? Min tro hviler ikke på det jeg forstår. Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. (Hebr.11,1)

Emmaus-vandrerne så Jesus med sine fysiske øyne. Likevel var de motløse og redde. Mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. (Luk.24,30.31) De var egentlig i samme situasjon som oss. Ordet og sakramentene skapte tro – ikke det de så og opplevde!

Så blir vår tro på mange måter en lydighetshandling – som å kaste seg ut på de 70 000 favner. Men hva er det som gjør at noen få går en annen vei enn flertallet – og vender om og kommer til Jesus?

Noen ser Gud i naturen. Den store og fine sammenhengen i skaperverket kan nok være et slags bevis på Guds eksistens. Men en slik tro leder ikke til Jesus!

Troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen av Kristi ord. Men det er egentlig ingen som kan bestemme seg for å tro. Når noen kommer til Jesus, er det alltid et gjensvar av Guds kall. Det er det mysteriet verden aldri kan forstå.

Så må Gud enkelte ganger sende motgang for at Den Hellige Ånd skal slippe til. Vi vet at kristenlivet går i bølger. Da er det en stor trøst å vite at min tro hviler på Guds løfter! Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job.35,14)      

I Luk.23 fra vers 39 leser vi :

En av forbryterne som hang der, spottet også Jesus og sa : Er ikke du Messias ? Frels da deg selv og oss ! Men den andre bebreidet ham og sa : Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg ? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa : Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike ! Jesus svarte : Sannelig, jeg sier deg : I dag skal du være med meg i Paradis.

For meg er dette blitt et av de kjæreste avsnitt i Bibelen. Det må være selve Evangeliet uttrykt i sin mest radikale form. Det er så ubegripelig for oss å se på Gudsforholdet helt uavhengig av vår fortjeneste. Bibelen inneholder et rikt persongalleri, og vi ser mennesker med forskjellig bakgrunn og status som kommer til Jesus. Vi kunne nevne Sakkeus, Paulus, Maria Magdalena og kvinnen ved Jakobs brønn. De hadde vel sannelig mye på samvittigheten, og vi vet at bare Jesu tilgivelse kunne gi dem det evige livet. Likevel – tenker vi – de hadde vel noe godt å vise til, noen ord eller gjerninger som kunne hjelpe dem et stykke på veien ?

Det ligger oss alltid nær å forkludre evangeliet. Martin Luther så det i sin tid. Noen vers i Romerbrevet ble avklarende : Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. (Rom.3,22-24) ” Dette er det budskap som ikke kom opp i noe menneskes tanke.”

Men tilbake til Golgata. Der ved Jesu side møter vi en mann som bare har nederlag å vise til. Ingen gode ord, ingen tjeneste for Gud. Det eneste han kan, er å bekjenne sine synder : ”For oss er dommen rettferdig. Vi får bare igjen for det vi har gjort.” Og like før han trekker sitt siste sukk, bønnfaller han Jesus om nåde : ”Husk på meg når du kommer i ditt rike !” Og røveren ble frelst !

Vi som daglig kan lese teologiske diskusjoner i avisene, trenger denne teksten. Som kristne må vi ha en mening om alt, vi må kunne formulere våre tanker, og så blir vi plassert i båser etter det vi sier og skriver.

Jeg vet ikke hva denne røveren mente. Kanskje han ikke visste hva han skulle mene. Men han fikk et personlig forhold til Jesus. Og nettopp han fikk høre : ”I dag skal du være med meg i Paradis !”

Herren kjenner deg, og han kjenner din synd. Og synden er alltid mer forferdelig i Guds øyne enn i dine egne. Men likevel byr han deg å komme fram til et oppgjør ved nådens trone. Og et oppgjør må det bli – før eller siden – enten ved nådens trone i tiden eller ved dommens trone i evigheten. Røveren kom i tide. Alle hans synder ble fullkomment tilgitt. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1.Joh.1,9)

I denne teksten står vi virkelig ansikt til ansikt med Guds urimelighet. Det mest rimelige hadde vært om han lot oss alle gå – uten lønn. Som den gamle sangeren uttrykker det : ”Hvis du vil gjemme på syndeskyld, Herre, hvem kan da bli stående ? Men hos deg er tilgivelsen.” Det er sant. Gud er urimelig – han er urimelig god !

Herren sa til Moses: ”Kom opp til meg på fjellet og bli der, så skal jeg gi deg steintavlene, loven og budene som jeg har skrevet ned for å veilede dem.” (2.Mos.24,12) Da Gud skulle kunngjøre sin vilje for Moses og folket, var budene skrevet på steintavler. Guds vilje er hellig og uforanderlig, og ingen mennesker har rett til å stryke noe bort eller legge noe til. Og Gud senker heller ikke kravene når han ser at vi ikke makter å leve opp til det ideelle.

Og Jesus var like kompromissløs. I Bergprekenen sa han: Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. (Matt.5,17-19)

Jesu forkynnelse var muntlig, og ikke en eneste setning i Bibelen har han skrevet. Likevel står det at Jesus skrev. Da de skriftlærde og fariseerne kom til ham med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, sa han at den som var uten synd, kunne kaste den første steinen på henne. Så bøyde han seg ned og skrev på jorden. (Joh.8,8)

Ingen vet hva Jesus skrev. Kanskje det var anklagene de kom med. Da visste han at det neste regnskyllet ville stryke bort det som stod skrevet. Og aldri ville ordene komme til syne mer. Slik er Jesus. Han fordømmer synden – fordi Guds lov er ukrenkelig. Men han frikjenner en tilgitt synder. Derfor kan også du og jeg rope ”Kyrie Eleison! Herre forbarm deg!” Da sier Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!” (Joh.8,11)

Kan vi påvirke Gud med våre bønner ? Ja – og nei. Her møter vi et av troens mange paradokser. Be, så skal dere få, sa Jesus, og Bibelen inneholder mange beretninger om troende mennesker som bad konkret, og fikk. Det fortelles om profeten Elia at han bad til Gud om at det ikke måtte regne over landet. Og på 3 år og 6 måneder falt det ikke regn. Så bad han på nytt, og himmelen gav regn, og jorden bar igjen sin grøde. Troens bønn skal hjelpe den syke, skriver Jakob i sitt brev. Og denne sannheten må vi holde fast på. Bønn er en virkelig kraftkilde som vi er kalt til å øse av !

Men samtidig heter det i Fader vår (Matt.6,6-13) : Skje din vilje ! Jesus bad ofte – både alene og sammen med sine venner, men fra Getsemane-kampen vet vi at nettopp denne bønn gikk foran alle hans egne begjæringer og ønsker : Skje din vilje ! Ikke som jeg vil, men som du vil !

Kristen bønn er ikke noen form for magi der vi kan påtvinge Gud våre ønsker. Men Gud har knyttet store løfter til bønn og forbønn i Jesu navn, og han har sagt at vi kan komme fram for hans trone med alt det vi har på hjertet. I denne spenningen må bønnelivet utkjempes.

Be uavlatelig, sier Skriften. Og som kristne vet vi at nettopp her ligger nøkkelen til et rikt åndelig liv. Men så kan det være perioder i livet da vi ikke makter å be. Det kan være sykdom eller harde prøvelser som gjør oss så trette og deprimerte at vi bare kan sukke til Gud : Kjære himmelske Far ! Husk på alle de bønner jeg har bedt før, og hør på alle som ber for meg nå ! I slike tider er det en særlig trøst for oss å vite at Jesus ber for alle sine barn, ja, forbønn ved Faderens høyre hånd er den viktigste tjeneste Jesus utfører akkurat nå.

Og han som vil at alle mennesker skal bli frelst, har bare ett bønneemne når han ber for de ufrelste, og det er at de skal gi opp sin motstand og vende om til Gud.

I bønneskolen blir vi aldri utlært. Og det vi kan si om bønn i løpet av en kort andakt, er bare som en liten dråpe i det store havet. Men kanskje første leksjon i denne skolen rett og slett er stillhet. Det eneste vi kan gjøre, er å komme med tomme hender og en lengsel etter at Gud må komme med sin nåde og sine gaver.

Her er det virkelig snakk om livslang læring. Som nyfrelste og brennende ber vi gjerne mye og lenge. Og så tenker vi kanskje at Gud vil gi oss litt av det vi har bedt om. Gud er ikke slik. Han gir oss mer ! Det var en sannhet Paulus ville dele med efeserne, og som han gjennom Guds ord deler med oss : Han som virker i oss med sin kraft, kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår ! (Ef.3,20)

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. (Salme 8,4-6)

Da en ny øy dukket opp av havet utenfor Island etter et vulkanutbrudd for noen tiår siden, ble en tekstforfatter inspirert til å skrive en ny sang : ”Lord, we don`t need another Mountain ! —– What the World needs now, is Love, sweet Love !” – ”Herre, vi trenger ikke et nytt fjell ! Det verden trenger nå, er kjærlighet !”

Og tanken bak sangteksten er klar : Når Skaperen først skulle skape noe nytt, kunne han gi mer kjærlighet til en verden som er preget av vold og hat. Men her ligger et dilemma som også møter oss i bibelteksten fra Salmene : Guds høyeste ønske er nettopp mer kjærlighet. ”Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre”, sier han til sine venner. Men mennesket er ikke en marionett som Gud kan styre og forme etter sin vilje. Mennesket er kronen på Guds skaperverk – ”lite ringere enn Gud” – men samtidig det eneste vesen som kan reise seg mot Gud og gå sine egne veier. Mye av den nød og sorg som finnes i verden, skyldes menneskets opprør mot den gode Gud.

Hva er da et menneske ? Hvert eneste menneskebarn – fra unnfangelse til naturlig død – har uendelig verdi for Gud. Han har så stor tiltro til oss at han har satt oss til å styre over det skapte. Men som Guds medarbeidere svikter vi så ofte – vi bommer på målet. Det er det Bibelen kaller synd.

Men så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud har ikke forkastet oss. Nei, han ønsker at vi skal legge alt det gamle bak oss og jage mot målet foran oss. Og han trenger oss også som medarbeidere i Evangeliets tjeneste. I dag trenger han dine og mine hender og føtter. Og noen må åpne sin munn og forkynne det glade budskap om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. ”What the World needs now, is Love, sweet Love !”