JESUS – SEIERHERREN

Hvem er Jesus? Guds ord kan gi ulike svar som alle er like sanne: Jesus er Guds Sønn, han er øversteprest, konge og frelser. Særlig for Paulus var det viktig å understreke at Jesus også er Seierherre. Jesu oppstandelse var en historisk hendelse som mange kunne bevitne: Han har vist seg for Kefas og de tolv, han viste seg for mer enn fem hundre brødre på èn gang. — Han viste seg for Jakob og alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster, skriver Paulus til menigheten i Korint. (1.Kor.15,5-8) Han uttrykker seg så sterkt at han setter oppstandelsen som betingelse for troen.

Og budskapet om oppstandelsen fra de døde blir møtt med protester og tvil – i dag som i Kirkens første tid. Jeg så en dokumentarfilm fra Israel for noen år siden. Da de skulle presentere Jerusalem, fikk vi se filmbiter som viste de mest kjente bibelske stedene. Kommentarene var saklige og korrekte, helt til vi kom fram til gravhagen – ”Gordons Golgata”. Da fikk vi høre: ”Her ligger Jesus begravet”. Så langt kan verden bli med. Det er en historisk kjensgjerning at Jesus èn gang levde i Palestina, at han samlet tilhengere rundt seg, at han gjorde mange gode gjerninger og at han var en stor folketaler. Alle vil gå med på at Jesus ble henrettet av de romerske soldatene, og det høres troverdig ut at han kom i et motsetningsforhold til den religiøse eliten i Jerusalem. Men korsfestelsen på Golgata er for mange et punktum, en avslutning på et liv i opprør og kamp. Derfor vil mange mene at Jesus ligger begravet et sted i Jerusalem.

Da jeg var på reise i Israel for noen år siden, var jeg så heldig at jeg fikk besøke de mest kjente stedene vi leser om i Det nye testamente. Og høydepunktet var absolutt den timen jeg fikk vandre i hagen med Jesu grav. Jeg fikk gå inn og se at graven var tom, slik som Maria og de andre kvinnene, Peter og Johannes.

Men her er vi kommet til det punktet i beretningen om Jesus som ikke kan bli historisk etterprøvet og bevist på vanlig måte. Allerede i år 33 mente mange at disiplene hadde fjernet liket. Og i 2011 kan vi høre det samme: Jesus er død og begravet.

Men for Paulus var det altså en hovedsak å forkynne at Jesus hadde overvunnet døden. Og grunnen er egentlig lett å skjønne: Det var jo møtet med den levende Jesus som forandret livet til den unge farisèeren Saulus så radikalt. Og kirkehistorien forteller om utallige kvinner og menn som begynte et nytt liv da de fikk møte Jesus som en levende herre. Noe vitenskapelig bevis er de ingen av disse som kan legge fram, men de har ”erfaringsbeviset”: Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud. (Joh,7,17)

Personlig opplever jeg det kanskje sterkest i bønnelivet. Hvis bønn bare var å snakke til veggen, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden. Men så opplever jeg at mine bønner blir besvart – ikke alltid med et ”ja”, og ikke alltid med et klart ”nei”, men de blir besvart. Og så har jeg erfart at Gud står ved sine løfter. Og da tror jeg også på Jesu ord om oppstandelsen. Døden er ikke det siste, forkynner Guds ord. Jesus har gått foran og vist veien. Han er Seierherren! Og èn dag skal han komme igjen og gi oss del i en fullkommen seier!