SKO PÅ FØTTENE

Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. (Ef.6,15)

All erfaring viser at når vi skal utføre et arbeid, bør vi bruke fottøy som passer. Vi har ikke lakksko på når vi graver en grøft, og vi bruker ikke gummistøvler når vi skal løpe 60 meter. Den romerske soldat hadde sko som han bandt på seg. Disse skoene var ofte beslått med nagler under, slik at man fikk godt fotfeste. – Som soldater i Guds hær skal vi kjenne at vi har fast grunn under føttene. Samtidig må vi ruste oss mot alle bitre opplevelser og fristelser som vil møte oss i tjenesten. ”Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt,” skriver Paulus til Timoteus.

Hvor ofte må vi ikke som Guds barn bekjenne at det åndelige fottøyet vi bruker, er altfor dårlig egnet til vitnetjeneste. Både i sjelesorg og forkynnelse sniker våre egne tanker og meninger seg inn og skygger for det gode budskapet vi er kalt til å bære fram. Guds store hjertesak på jord er å utbre fredens evangelium over hele verden. Gud trenger tjenere som er i beredskap.

Og hva er hemmeligheten? Hvor finner vi det skotøyet som kan gjøre oss skikket til kamp? Svaret ligger i teksten: Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. — Som fredens evangelium gir. Her må det begynne! Eventyrlyst og jakten etter forandring kan aldri gjøre et menneske til misjonær. Alle slags formaninger og oppfordringer er helt uten virkning når det er spørsmål etter frimodige vitner som kan gå ut med liv og kraft. Vi må først selv bli opptent av det evangelium vi skal overbringe til andre. ”Jeg tror, derfor taler jeg,” sa David. ”Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt,” svarte Peter og Johannes da Det Høye Råd ville forby dem å lære i Jesu navn.

Men hvorfor fredens evangelium?  Det var det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke. Alle mennesker, til alle tider, på alle steder, har en lengsel etter å oppnå fred med Gud. Gjennom botshandlinger, selvplaging eller ofringer håper man å tilfredsstille en ukjent gud. Så kan vi høre og lese et budskap så radikalt og uhørt at bare Den Hellige Ånd kan få oss til å begripe det. I Efeserbrevet leser vi at Jesus forsonte både hedninger og jøder med Gud da han døde på korset og drepte fiendskapet. ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær. For han er vår fred. (Ef.2,13-14)

Den dagen evangeliet blir noe selvsagt, gammelt nytt, repetisjon, da eier vi heller ingen beredskap til tjenesten. Da må vi be om å få se ham på nytt, så gleden over å høre Jesus til, kan drive oss til vitnetjeneste og misjon.