TROENS PARADOKSER

En kristen må alltid leve et ”dobbelt-liv”. Dette hadde Paulus god kjennskap til, og til menigheten i Korint skrev han: Vi er miskjent, men likevel anerkjent, vi er døende, men se, vi lever! Vi blir slått, men ikke slått ihjel, vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt. (2.Kor.6,9-10)

Den kristne tro inneholder tankekors og motsetninger som nærmest sprenger grensene for vår fornuft og fatteevne. Det er her troen kommer inn, den tro vi har fått ved Den Hellige Ånd. I troen vil disse motsetningene smelte sammen i èn person – Jesus Kristus.

Og sannheten om Jesus er egentlig det største paradokset. Evangelistene forteller om den allmektige Sønnen som helbredet syke, mettet sultne, stilte stormen og vekte opp døde. Men de forteller også om den lidende tjener som frivillig gikk i døden, om den syndfrie og fullkomne som ble gjort til synd for oss. Selv sa Jesus til sine venner rett før påske: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. (Joh.12,24-25)

Ja, Jesus Kristus er i sannhet kristendommens hovedparadoks: Sann Gud og sant menneske. Men nettopp her ligger også vår redning. Dersom Jesus bare hadde vært et menneske, hadde han hatt mer enn nok med seg selv. Han kunne nok vært et forbilde, og vi kunne ha kalt ham Mester og Herre – men ikke Frelser.

Vår stilling som troende er også et paradoks: Frelsen er gratis – alt er fullbragt. Men den som vil tjene Jesus, må følge etter ham – om nødvendig på lidelsens vei. Vi vet også at det bare er gjennom døden vi kan få evig liv. En kristen er samtidig både synder og rettferdig. Hvordan kan det gå til? Synd og nåde kan da aldri høre sammen. Nei, det er sant. Men de kan bytte plass! Og det var det fantastiske som skjedde da Jesus steg ned fra det høye for å bli en av oss. Han som var fullkommen og ren, ble gjort til synd. Alt vårt ble hans. Men vår synd ble strøket ut og glemt i all evighet. Hans rettferdighet ble vår!

Du som freden meg forkynner, du en Frelser, jeg en synder. Du med Amen, jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!