AVSKJED MED HÅP

Han ble løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: ”Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.” (Ap.gj.1,9-11)

Avskjed fører som regel til skuffelse og sorg, enten noen skal reise bort eller avskjeden skjer gjennom døden. Når den første sorgen har lagt seg, kommer savnet og alle minnene. Disiplene hadde vært gjennom en opprivende tid. Først hadde de vært vitne til at deres Mester og Herre ble torturert og henrettet – han som de hadde satt sin lit til. Så fikk de førti dager med en glede så stor at det ikke kan beskrives. Jesus kom tilbake fra døden og gikk levende blant sine. Men hva nå? Han ble tatt bort foran øynene deres. Var de alene igjen?

I tiden som kom, holdt de seg nær til Jesus – selv om han var borte! De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. (Ap.gj.2,42)

Så ble denne dagen starten på en stafett som ennå ikke er avsluttet – det som kalles misjon. Og også her trenger Jesus de trofaste. Skippertak fungerer sjelden i denne tjenesten.

Men uten Jesu forbønn hadde misjon vært et mislykket prosjekt. Og det store med Kristi Himmelfartsdag er at Jesus nå fikk en større gjerning enn før, slik det uttrykkes så fint i Hebreerbrevet: Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. (Hebr.1,3) Dette gir våre liv fremtid og håp. Vi ble ikke knust på langfredag. Det som for verden så ut til å bli slutten på alt, ble i virkeligheten inngangen til en ny tidsalder. Og på himmelfartsdagen handlet han som har all makt i himmel og på jord. Det var så grensesprengende at vi med vår tanke ikke har noen mulighet til å fatte rekkevidden. Jeg synes det er en spennende tanke å se på tiden som den fjerde dimensjon. Gud ser fortid, nåtid og fremtid som en enhet, og i dette perspektivet har vi allerede en plass i Guds himmel sammen med Jesus!

På samme måte som Jesus her nede var både Gud og menneske, er han nå i himmelen både Guds Lam og vår konge. Og denne dobbelte natur setter Jesus i stand til å være vår forbeder. Det er en styrke for troen og en trøst i motgangstider at Jesus er virksom ved Faderens høyre hånd. Dag og natt, uten stopp, helt til han kommer igjen, skal han arbeide. For èn dag kommer han igjen – på samme måte som han fòr opp til himmelen. Derfor har vi også fått en formaning om å la sinnet være vendt mot det som er der oppe. Det finnes en sunn himmellengsel som vi skulle hatt så mye mer av, en forventning og lengsel etter Jesus, slik at vi har reiseklær når han kommer. Men det finnes også en form for himmelsyn som kan føre til verdensflukt. Vi skal ikke bli stående og se opp mot himmelen. Da mister vi muligheten til å være vitner og redskaper for Gud. Som en svensk sanger uttrykker det: ”Det finns mange i samma gate som vi, som nog gjerne skulle se, at vi talade mindre om gator av gull, og hadde mer kärlek å gje.” – Den kjente salmedikter og prost, Gustav Jensen, hadde følgende tema for en preken over himmelfartsteksten i Luk.24: Kristus inntok himmelen, for at vi skulle innta jorden. Her ligger vår utfordring i dag.

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *