EN GUD SOM SØKER OSS

14-10-15Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran. Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til å sove.

Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den. Da sto Herren foran ham. Han sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.»

Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» (1.Mos.28,10-16)

Hvem er denne Jakob? Egentlig en listig bedrager. Nå blir han innhentet av Guds godhet. I slekt etter slekt har Gud innhentet mennesker. Det som gjør denne teksten levende og aktuell rett inn i vår tid, er Guds løfte. «Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Møter vi ikke her evangeliet i sin mest fullkomne form? Som Jakob var uverdig, ja, til og med uvitende, blir de små barna båret fram i den hellige dåp før de kan gi et ja eller et nei! Velsignelsen kommer fra prestens munn, og det er prestens hånd som fører vannet. Men det er Gud selv som døper.

Guds godhet er større enn vår tanke, og Guds nåde er større enn våre synder. Gud trekker aldri sitt løfte tilbake – ikke fra Jakob – og ikke fra sine kjære barn i dåpen. Men vi mennesker er troløse, og mange forkaster dåpspakten og vender ryggen til Gud. Det kan bli et nei som en dag kan sperre Guds ja ute. For den store skare av døpte er dåpen blitt en tom seremoni som ofte er sterkt knyttet til det å gi barnet et navn. Dåpsopplæringen følges ikke opp, og den døpte lærer ikke Jesus å kjenne. Men dette er ikke hele bildet – og takk og lov for det! For vers 14 er egentlig en misjonsbefaling som var forut for sin tid: Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. De døpte og ufrelste i vårt land skal få høre at det finnes en vei tilbake til Gud! For fedrehistorien er ikke en beretning om mennesker som søker Gud, men om en Gud som søker mennesker.

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1.Joh.4,10)

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply