HER ER JEG – SEND MEG!

Gud lette etter det første mennesket han hadde skapt og sa: ”Hvor er du?” Og vi mennesker er alltid like. Når vi har syndet, vil vi gjemme oss for Gud. Vi er redde. Men det kan bli vår evige ulykke. Kong David forsøkte i det lengste å skjule sin synd. Det kan vi lese om i Salme 32. Men alt ble nytt da han kom fram i lyset: Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: ”Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.” Og du tok bort min syndeskyld. (Salme 32,5)

Men Guds kall kommer ikke bare til mennesker som lever i synd. Han møter også sine med kallet. Og ofte møter han oss med kallet for å hjelpe oss og trøste oss. Et slikt kall fikk Marta og Maria da de sørget fordi Lasarus var død. De fulgte kallet og fikk hjelp. Mange lukker seg inne i sorgen og stenger på den måten Guds hjelp ute.

Så møter han oss med kallet til tjeneste. Hva svarer vi da? Profeten Jesaja forteller selv om sitt kall: Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved min munn og sa: ”Se, denne har rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.” Så hørte jeg Herrens røst: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da sa jeg: ”Se, her er jeg. Send meg!” (Jes.6,6-8). Slik svarer bare den som har fått sin synd tilgitt og som daglig følger kallet om å leve i lyset.

Hva svarer du og jeg når Gud kommer med sitt kall? Vi får sikkert en lettere oppgave enn Jesaja, men likevel prøver vi i det lengste å trekke oss bort. Er det ikke slik? ”Vi har ikke tid” svarer vi ofte. En dag blir det ikke spørsmål om tid. Da lyder det flammende alvorlig: ”I dag kreves din sjel av deg! Hvem skal da ha alt det du har samlet?”

Så får vi altså to spørsmål fra vår himmelske Far: ”Hvor er du?” og ”Hvem skal jeg sende?”  Det er bare ett svar som kan gi oss fred og evig liv: ”Her er jeg – send meg!”