VEIEN OG MÅLET

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. (Joh.14,6)

Det er ikke vanskelig for oss å tenke på livet som en vei. Mange ser på livet som en vandring fra vogge til grav. Veistykket kan være kort eller langt, det kan være rett eller krokete, og ofte med mange hindringer underveis. For mange er døden det endelige mål for reisen, og da er det naturlig at veien må gjøres så bred og behagelig som mulig.

Gjennom alle tider har det likevel vært en lengsel og en famling etter noe mer. Det virker så meningsløst at vi skal gå gjennom verden èn gang, og så skal alt være slutt. Kan våre år her på kloden bare være et mellomspill – en inngang til noe fullkomment bak død og grav? Er det en personlig makt som har satt alt i gang og som holder skaperverket ved like? Er det mulig å komme i kontakt med denne Skaperen?

Og et sentralt spørsmål har alltid vært: Hvordan skal jeg blidgjøre denne guden? Mange har funnet sin løsning på dette: Gjennom ofringer, askese og gode gjerninger mente man å ta bort det som stengte mellom mennesket og gud.

Fra Det Gamle Testamentet kjenner vi fortellingen om Babels tårn. Folket ville bygge et tårn som nådde opp til himmelen – til Gud. Det var et mislykket prosjekt. Og Paulus skriver i Romerbrevet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som Loven krever.

Så bryter Jesus inn i vår verden med dette fantastiske budskapet: Jeg er veien. Derfor har vi frimodighet til å sende misjonærer ut til alle folkeslag, ikke bare til mennesker som trenger nødhjelp, mat og medisiner, men først av alt til de som lengter etter fred med Gud. Og dette blir ikke oppfattet som et nytt religiøst tilbud, for religioner har verden nok av. Og det er virkelig godt nytt: Vi kom ikke fram til målet fordi vi ikke kjente veien. Men han som selv er veien, kom til oss arme mennesker med nåde og sannhet!

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply