STAFETTPINNEN MÅ VIDERE

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine. (5.Mos.6,4-9)

For en troende jøde er dette det kjæreste og mest kjente av all skriftord i Bibelen. Disse versene har sammen med andre skriftavsnitt utgjort en fast bønn i synagogegudstjenesten – en bønn som ble brukt hver dag. Og det første verset i teksten ble som en trosbekjennelse for Israel. ”Herren er èn”. Det kunne ikke gjentas for ofte i et samfunn der flerguderiet var dominerende hos alle nabofolk. Det første av de ti bud uttrykker det samme: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.”

Også de første kristne holdt fast på bekjennelsen til èn Gud. Selvsagt måtte de det. Jesus hadde jo gang på gang understreket at han ikke ville forandre en tøddel i Loven. Da han ble åpenbart, kunne han ikke komme som en halvgud ved siden av Gud Herren, nei, han var selv sann Gud. Og vi skal legge merke til at Det Nye Testamente også plasserer Den Hellige Ånd på linje med Faderen og Sønnen. Derfor kan vi som kristne frimodig bekjenne treenigheten – et mysterium for den menneskelige tanke, men likevel en dyp sannhet vi kan holde fast på i tro.

Guds ord skal nå til hjertet. Bare der kan det gjøre sin gjerning riktig. Såkornet må slå rot i den gode jord dersom det skal spire fram til det evige liv. Men neste skritt er å føre ordet videre til den unge slekt. Stafettpinnen må videre! I Israel var det prestenes oppgave å utlegge loven, og i Det Nye Testamente ser vi også en ordnet tjeneste for evangelister og lærere. Men familien var og er kjernen i samfunnet, og den skal etter Guds befaling være preget av Ordet i alle situasjoner og til alle tider. Det handler om å ta vare på ordet og lære det, men framfor alt å lære det videre til andre – og starte med sine nærmeste.

Vi kan fortsatt glede oss over at de fleste foreldre i vårt land bærer barna sine til dåpen. Men vi må spørre med salmedikteren: Hvor er troens brann? Dåpen er en gave til barnet, men det er en oppgave til foreldre og faddere. Hvor mange av oss kan med hånden på hjertet si at vi har tatt vår oppgave som faddere alvorlig? Dåp må følges av opplæring. Ja, det å lære Guds ord er en nødvendig forutsetning for å overleve som kristne. Den gamle norske skolen var en ”kristendomsskole”, med opplæring i bibelhistorie og pugging av katekisme og salmevers som sentrale elementer. Dette er på vei ut. Skolen skal være nøytral. Den lærer som skal være lojal mot læreplanen, må ikke presentere noe som sant og noe annet som usant.

Vi går altså inn i en tid der ansvaret for kristen opplæring i mye sterkere grad må knyttes til menighet og organisasjoner. Men det viktigste slaget vil stå i familien. Det er i det nære fellesskap alt må begynne. Jeg tror vi har mye å lære av de jødiske fedre og lærere. La oss lære bibelvers utenat sammen med barna våre. Etterhvert kan vi utvide til avsnitt og kapitler. La sentrale bibelvers stå synlig plassert i stua og på barnerommet. Slå av TV-en en kveld og lag spørrekonkurranser med bibel-spørsmål. Kanskje også husandakten skulle få en rensessanse? La Bibelen bli et samtaleemne når kristne møtes! Det som for de troende jøder kunne oppleves som et lovisk påbud, er for oss en evangelsik mulighet!  For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.