KOM, NÅ ER ALT FERDIG!

Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ”Kom, nå er alt ferdig!” Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. ——-  Da sa herren til tjeneren: ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.” (Luk.14,16-18+23-24).

Vi mennesker har alltid gode unnskyldninger, men den egentlige grunnen kan vi uttrykke med tre ord: ”Jeg vil ikke.” I vekkelsestider er det noen som merker kallet sterkere enn andre. Og de som da likevel vender Gud ryggen, vil ofte bygge en mur omkring seg for å hindre at det samme skjer igjen. Presten Georg Johnsen forteller i en av sine bøker om en vekkelse i Kristiansand. Spesielt mange unge hadde fått et nytt liv, og også en av Johnsens beste kamerater var med på møtene. En kveld var det tydelig at denne kameraten var urolig. Forkynnelsen var sterk, men da det ble gitt anledning til å komme fram, gikk han ut. Han ville gå en tur først, og Johnsen ble med. Rundt kirken, èn gang, så èn gang til. Skulle han ikke gå inn? Han visste vel innerst inne at det var nådetid, men motet sviktet. Han gikk hjem. Sannsynligvis kom han aldri tilbake. – En historie fra virkeligheten, men ikke enestående. Vi mennesker tror vi har et hav med tid foran oss – og at vi selv kan planlegge våre valg og beslutninger. I Guds rike er det ikke slik. Det er Gud som kaller, når han ser at det er grobunn for evangeliet. Og nettopp da må vi svare. Alt har sin faste tid.

I vår bibel blir vi kjent med en person som bedre enn de fleste visste når anledningen var der. Han visste at Jesus nærmet seg og inntok sin posisjon i morbærtreet. Jesus stoppet under treet og kom med sitt kall. Og dette kallet var både konkret og tidsbestemt: ”Sakkeus, skynd deg ned, for i dag vil jeg ta inn hos deg.” Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Jesus holdt så en tale for folket i Jeriko, og etter den talen står det i vår bibel: ”Da han hadde sagt dette, drog han videre på sin vei opp mot Jerusalem.” Jesus gikk aldri mer gjennom gatene i Jeriko.

I dag er det mange som klatrer opp i trærne, for å være i det bildet. Interessen for åndelige spørsmål er stor, og mange er på vandring for å finne et fast punkt som kan gi livet mening. Men det er så få som vil kjøpe den beleilige tid. Når Jesus går forbi, blir de sittende i treet. ”Jeg har kjøpt et jordstykke, jeg har kjøpt fem par okser, jeg har nettopp giftet meg. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.”

Det er en tid til å vende om. Men så er det også en tid til å tjene. Og Gud kaller alle sine barn til tjeneste. Vi kan planlegge og treffe beslutninger. Vi kan ønske oss en spesiell tjeneste i Guds rike. Men det er Gud som kaller, og han er ofte ubehagelig konkret. ”La oss bryte opp og brenne broene, ja, la oss reise hjem!” synger vi i en sang. ”La oss sørge for at våre teltplugger er løse i jorden.” Ja, kanskje det er vår teltplugger som er problemet. Her om dagen så jeg en liste med søkere til ulike prestestillinger. Rundt Oslofjorden var det rikelig med navn på søkere med lang erfaring og god utdannelse. I Nord-Hålogaland bispedømme måtte seks stillinger lyses ut på nytt. Ingen hadde søkt. Og situasjonen er nok ikke verre for prester enn for andre tjenere i Guds rike. Vi må bare med skam erkjenne at jordens salt trives best i store klumper.

Gud kalte deg èn dag til omvendelse. I dag kaller han til tjeneste. Kanskje ditt oppdrag er å fullføre den tjenesten du står i nettopp nå. Men vi vet at Høstens Herre ønsker å drive arbeidere ut til sin høst. For høsten er stor, men arbeiderne få. Alt har sin faste tid. Kanskje du nettopp nå står foran et veiskille i ditt liv som kristen. Gud har gitt deg et konkret kall. Men det er du som må dra teltpluggene opp.