BORGERE AV TO RIKER

Alle store og mektige riker som har reist seg gjennom tidene, har før eller siden gått i oppløsning. I dag skjer omveltningene i vår verden så fort at det blir en god illustrasjon av Ronald Fangens kjente sang:
Mens verdens riker
stiger og de synker,
går Kirken mot
                                                          fullkommenhetens vår!

Og i brevet til filipperne får vi en påminnelse om noe som er fast midt i en verden i forandring: Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. (Fil.3,20)

Som troende er vi altså borgere av to riker – vi er nordmenn, men samtidig himmelborgere. Og i dette dobbelte perspektiv må alle sanne kristne leve så lenge vi er på denne jord.

Sannheten om Jesu etterfølgere er en gåte som verden aldri kan forstå. Tenk å kunne si om seg selv at jeg er syndig, men samtidig fullkomment rettferdig, jeg er pilgrim på denne jord, men mitt egentlige rike er i himmelen. Verden har sin glede, men det er bare så lenge blomsten ikke visner, så lenge den jordiske velferd varer. Når den er slutt, da er det også slutt på gleden. Derfor er tap av arbeid og eiendom, sykdom og død en virkelig tragedie for de ufrelste. En kristen kan også glede seg over mye som dette jordiske livet kan gi, men det kan likevel ikke måle seg mot Gleden i Herren, for den skal aldri ta slutt. Ja, selv motgangen kan få et streif av lys, for vi vet at alle ting tjener den til gode som elsker Gud.

Vi har vår borgerrett i himmelen, sier Paulus. Det er ikke noe vi èn gang skal få, for det er allerede til. Det er en uendelig rik trøst å vite at Gud ikke er bundet av vårt tidsbegrep. Det står jo også så fint i Efeserbrevet: I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. — Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. (Ef.2,6+19)

Så har vi likevel lov til å se framover. For vi vet at alt skal forvandles når vår Herre Jesus Kristus kommer for å hente sine. Og så har mange opp gjennom tidene forsøkt å regne ut tidspunktet for Jesu gjenkomst. Det fortelles om en postmann i Østerdalen som en dag kom i snakk med en kvinne som kunne fortelle at Jesus kom igjen i morgen, den 27. april 1938. Postmannen svarte, trygt og sterkt: «Ærlig talt. Jeg har liten tro på at han kommer i morgen, men i dag, Inga, i dag kan du ikke være så alldeles sikker!» En slik forventning skulle vi eie. Jesus kan komme i dag, i dette sekund. Derfor må vi aldri gro så fast i denne verdens mange ting at vi ikke blir regnet med når han kommer!

Det er et tankekors at det ofte er vanskelig å se forskjell på verdens barn og de troende. Visst går vi på møter og gudstjenester, og kanskje avlegger vi et vitnesbyrd nå og da for våre brødre og søstre. Men hva er det som preger oss i hverdagen? «Demas forlot meg,» skriver Paulus, «for han fikk den nåværende verden kjær.» Jeg er redd for at materialismen har fått et jerngrep om de fleste av oss, og da er ikke veien lang til lunkenhet og i neste omgang frafall.

Vi er borgere av to riker, men Guds ord sier at vi skal søke Guds rike først. Bare da kan vi bli bevart i troen. Så er det en stor trøst å vite at Han søkte oss først! Hemmeligheten må være å gå tilbake til kilden, tilbake til ham som har gitt oss den himmelske borgerrett, Jesus Kristus, han som alene er troens opphavsmann og fullender. Bare Guds Hellige Ånd kan åpenbare dette fullt ut, men det er sikkert at vi har noe stort i vente dersom tjenesten får dette dobbelte siktepunkt: Vi skal forkynne Evangeliet her nede så lenge det er dag, fordi vi venter Herren, Jesus Kristus, som frelser!