OPPDRAGET HAR HAST!

I Apostlenes gjerninger 1,8 leser vi : Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.

Her ser vi misjonsoppdraget i hele sin bredde, og vi lærer også en viktig sannhet om sammenhengen mellom misjon hjemme og ute. Tidligere kretssekretær Henry Giske snakket om at misjonen kan deles opp i tre ulike nivåer – som likevel er tre sider av samme sak: Det er for det første den innerste misjon, så er det indremisjon og ytremisjon. Og i verset fra Apostlenes gjerninger finner vi alle tre dimensjoner: ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere” – det er den innerste misjon som gjelder vårt personlige trosliv. ”Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea” – det er en form for indremisjon. Og endelig – ”i Samaria og like til jordens ender” – her tenker Jesus på ytremisjon. Vi kunne godt lese Israelsmisjon og innvandrerarbeid ut av dette verset. Men det vi må merke oss først, er den indre dynamikken i misjonsoppdraget. Rekkefølgen er aldri tilfeldig i Guds rike. Den som reiser ut som misjonær på grunnlag av eventyrlyst eller misjonsinteresse, vil gå tørr i løpet av kort tid. Og den som har gått på evangeliseringskurs og tror at gode metoder er nok for å omvende mennesker, vil komme ned på jorda ganske fort. Nei, det må alltid begynne med det Henry Giske kalte ”den innerste misjon”. Alt arbeid i Guds rike starter i stillhet på kne for Gud. ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere”. Gud har en tjeneste for alle sine barn. Men det er Han som både kaller og utruster.

Jesus var utsendt for å bringe evangeliet videre til alle byer og steder i Israel. Derfor kunne han ikke stoppe. Paulus fikk som den første et utvidet virkeområde. Nå skulle evangeliet over grensene til nye mennesker og folkeslag. Og i 2000 år har nye mennesker fått kallet og vært lydige. Da grev Zinsendorf var blitt en kristen, sa han: ”Nå er det land mitt fedreland som trenger evangeliet mest.”

For et Guds barn må det alltid være ro og uro på samme tid. Ro, fordi frelsen i Jesus er alt jeg trenger for å eie fred med Gud. Uro, fordi så mange mennesker lever uten Gud og uten håp i verden. Det er denne dobbeltheten som kjennetegner kristne med misjonssinn. Den eldste sønnen i Lukas 15 er et forferdelig bilde på et barn som mangler dette sinn. Han var hjemme hos sin far og hadde det godt. Men han manglet totalt den uro hans far følte på dag og natt fordi den yngste sønnen var borte. Og fordi han ikke hadde kjent uroen og angsten, kjente han heller ikke glede da broren kom hjem.

I dag har vi brødre og søstre i landet langt borte. Og vi kan være sikre på at vår himmelske Far speider med lengsel etter de bortkomne sønner og døtre. Hvor er vår uro for alle disse millioner som lever og dør uten en eneste gang å få høre Jesu navn nevnt? Vi som kaller oss med Jesu navn, har et oppdrag som ingen andre kan utføre!

Men hvordan kan vi vite hva Gud vil bruke oss til? De fleste av oss må nøye oss med en ledelse som bare rekker noen skritt fram. Men det er nok. Vi må være lydige som Paulus, selv om oppdraget virker både uoverkommelig og smertefullt. Det var Gud som begynte en god gjerning i oss. Han vil også fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.

Bare den som selv er tilgitt, kan elske mye. Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger. Når troen blir rutine,vil også tjenesten bli et ork. Men den som på nytt får se sin egen synd speilet i Guds lov og samtidig ved Den Hellige Ånd kan tro seg tilgitt for Jesu skyld, har også en skatt å dele med andre. Og dette oppdraget har hast!

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *