LIVET ER DIREKTE SENDING

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. ————– Han skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv. (Matt.25,31-32+45-46)

Da jeg for noen år siden arbeidet med nærradio-sendinger, ble det ofte mange timer i studio – og ikke sjelden ble det natt før jeg kunne avslutte arbeidet. Og det var ikke planlegging og opptak som tok mest tid, nei, det var etterarbeidet, redigeringen. Alt jeg ikke var fornøyd med, kunne jeg bare stryke bort eller forkorte. Det som tilslutt ble sendt ut til lytterne, var ofte bare en brøkdel av det som var på kassetten.

Livet du og jeg lever, er ikke et skuespill eller et program. Livet er èn gang over, og det kan ikke gjøres om igjen. Livet er direkte sending, men ingen vet når slutten kommer. Det er i dette perspektiv dommen etter gjerninger må bli forstått. Livet kan ikke bli redigert i ettertid. Det er smerten ved å være levende, og den som ikke kjenner dette som en smerte, har grunn til en liten tenkepause.

Mange bibellesere vil sikkert undre seg over det domsgrunnlaget som blir presentert i denne teksten. Andre ord av Jesus synes jo å peke i en annen retning. Og det meste av forkynnelsen i våre sammenhenger handler om troen alene som grunnlag for frelsen. Det er vårt forhold til Jesus som avgjør spørsmålet om frelse eller fortapelse. Dette er Evangeliet, det befriende og enestående budskap om Guds nåde i Jesus Kristus.

For å forstå teksten om sauene og geitene rett, kan det være avklarende å minne om et kjent Luther-sitat: ”Troen alene frelser, men troen er aldri alene”. Sagt med andre ord: Fordi troen er nytt liv, så bærer den frukt. Paulus uttrykker noe av det samme: Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal.5,13)

Og så står det fast at vi alle skal fram for Kristi domstol. Og like klart er det at noen skal frikjennes mens andre skal dømmes skyldige. Sauer og geiter, høyre og venstre side, livet og døden. Og også de som i det ytre blir regnet som prektige og gode medmennesker, må bøye sitt hode i skam i møte med denne teksten. Kanskje noen kan gå gjennom livet uten å stjele, drepe, bryte ekteskapet eller misbruke Guds navn. Likevel kan de altså risikere å høre dommerens ord: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.” Hvorfor? – ”Det dere ikke har gjort mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.” Unnlatelse er også synd i Guds øyne. Og i vårt media-samfunn blir vi daglig minnet om at det finnes utallige slike ”minste” som vi er kalt til å hjelpe. Spørsmålet er vel om vi virkelig ønsker forandring. De store skarene med rike kristne i vesten, kunne ha blitt en politisk kraft som virkelig ville skape omveltninger.

Det er likevel en grunn til at Jesus så sterkt knytter hjelpearbeidet til sin person. Jesu synlige nærvær etter himmelfarten er fellesskapet av de troende. Han er hodet for menigheten, men vi er alle hans lemmer. Derfor er det egentlig Jesus som lider når hans brødre blir fengslet og torturert på grunn av sin tro og overbevisning. Dypest sett blir det da likevel forholdet til Jesus som blir domsgrunnlaget. Den som kommer med sitt eget, har bare fortapelsen i vente. Men den som her i tiden har tatt sin tilflukt til Jesus, kan gå mot Guds domstol uten frykt. Han som dømmer, har selv sonet straffen, og derfor er han den som selv frikjenner alle som tror på ham!

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *