KYRIE ELEISON

22-11-15En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, vile han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» (Luk.7,36-39)

Jesus sa: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» (Luk.7,47)

Vi møter to helt forskjellige holdninger til Jesus i denne teksten: Fariseeren Simon ville bedømme sannheten. Han ønsket nok å ha Jesus som venn, men bare som en venn blant mange. Jesus måtte for all del ikke bli for nærgående. Mennesker med slike holdninger finnes overalt, både i og utenfor menigheten. Gud skylder meg noe, tenker Simon og hans likesinnede, for jeg gjør så godt jeg kan og er et godt og prektig menneske. – Så var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Hun lot seg dømme av Sannheten. Jeg skylder Gud alt, tenker hun, for jeg har syndet med tanker, ord og gjerninger. Det lille jeg har, skal Jesus få, og jeg vil tjene ham med det lille jeg kan!

Legg merke til hvor ofte Jesus setter fariseerne på plass. Jeg tror fariseismen er tidløs, og vi som kaller oss med Jesu navn, står alltid i fare for å ligne Simon. Åpenbare synder holder vi oss borte fra, og fasaden er nærmest perfekt. Slik tenkte fariseerne, men så fikk de også sitt pass påskrevet: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik er det også med dere: I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett:»

Hvorfor er det så lite lovsang og glede blant oss? Skulle ikke tilgivelsen føre til frimodig og glad tjeneste? Det går ikke an å leve på gammel nåde. Miljøkristendom er noe av det mest hjelpeløse som finnes.

Det var en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Vi kjenner ikke hennes navn, og vi vet heller ikke hva slags synder hun hadde begått. Men èn ting er sikkert: Hun var ikke velkommen i det gode selskap! Hvordan møter vi en som virkelig har en konkret synd på samvittigheten?

Jeg minnes så godt en gudstjeneste i Oslo for mange, mange år siden. Det hendte jeg tok en tur ned i Oslo sentrum søndag formiddag for å være med på gudstjeneste i Bogstadveien kapell. Der holdt Kirkens Bymisjon til, og Hans Christian Lier var prest. Vi var ferdige både med preludium og første salme da en av byens uteliggere kom gående oppover midtgangen, ustelt og ustø. Mange snudde seg og så med forferdelse på det som skjedde. Noen tenkte kanskje som fariseeren Simon: «Var denne mannen en profet—« Men Lier stoppet opp før «Kyrie Eleison» og sa med mild stemme til den gamle uteligger: «Kom hit, Jonas! Det er ledig på første benk!»

Den episoden gjorde et dypt og varig inntrykk på meg. Jeg følte at jeg den gangen fikk møte noe av Jesu sinnelag, noe av Hans omsorg for mennesker som befinner seg aller nederst på rangstigen. I benkeradene satt det kanskje skattesnytere, koneplagere og baktalere, men de hadde alle en blankpolert fasade. Med munnen kunne de være med på «Kyrie Eleison!» «Herre, miskunn deg!» Men hvor var den ekte lengselen etter å få sine synder tilgitt?

Det finnes en vei videre, også for slike som Simon. Når vi oppdager at vi kommer til kort og møter veggen, er det likevel håp. Vår eneste redning blir da å vende oss til Jesu kors og hans død og oppstandelse for våre synder. Og så får vi høre det på nytt fra hans egen munn: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

This entry was posted in Andakter. Bookmark the permalink.

Leave a Reply